De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.

Beineix på sofaen.

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i «Mortal Transfer». Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Psykoanalyse er utgangspunktet for «Mortal Transfer», den siste filmen til Jean-Jacques Beineix. Vi slo av en prat med regissøren i en uformell sofagruppe.

(Opprinnelig publisert i planb, august 2002.)

– Jeg vurderte å bruke Beatrice Dalle i rollen som Olga, forteller Jean-Jacques Beineix. – Men så sensurerte jeg meg selv. Jeg kunne ikke bruke både henne og Jean-Hugues Anglade i samme film igjen. Det ville helt automatisk pense tankene til publikum inn på «Betty Blue». Det måtte bli enten ham eller henne, ikke begge to. Dessuten var rollen for liten for henne. Beatrice trenger en stor rolle.

Sånn er det å ha lagd en moderne klassiker eller to. De forfølger deg på godt og vondt. Beineix er fremdeles mest kjent for «Diva» og «Betty Blue», to av filmene som ikke bare definerte 80-tallets visuelle stil, men som også hyppig blir nevnt blant de første postmoderne filmene. Mange mener sågar at «Diva» er den aller første. Men trives Beineix selv med benevnelsen?

Satir-ikon.

Knut Nærums «Rita Bloid» – «beinhard satire».

I år kan Knut Nærums satiriske tegneserie «Rita Bloid» feire 10-års jubileum, uten at det skal markeres på større vis. Nærum har nemlig nok av andre humoristiske prosjekter å fylle tiden med; nye runder med «Nytt på nytt», ny serie med «Øystein og meg» og kanskje en ny bok.

(Opprinnelig publisert i aprilutgaven av «2001».)

Knut Nærum (40) kjenner vi først og fremst som tekstforfatter. Han har levert treffsikre poenger til NRK-programmer som «Hallo i uken», «Egentlig», «Øystein og meg», samt til 7 revyer med Tangakavalerene, Rune Andersens stand-up show og annet småplukk. I tillegg har han vært med på å gjøre nyhetene mer morsomme og mindre(?) forståelige i «Nytt på nytt». Og da har vi ennå ikke nevnt bokutgivelser og tegneserie.

Men Nærum kunne faktisk ha endt opp i rampelyset på den aller mest bokstavelige måten; som skuespiller. Eller kanskje ikke? For som han sier selv:

– Hvis jeg virkelig hadde vært motivert, hadde jeg nok ikke kommet bakfull til opptaksprøven på Teaterhøyskolen. Det gikk ganske dårlig. På den annen side er det deilig å slippe å være skuespiller, i den forstand at man slipper å vite hvor man skal være hver eneste kveld det neste halvåret.

3 sekunder senere legger han selvironisk til:

– Det er sånt man sier når man ikke kommer inn på Teaterhøyskolen.

I kommentatorboksen.

Hvem var egentlig den største: Pelé eller Maradona? Hva synes han om sin egen kultstatus? Og var V-stilen et skritt i riktig retning for hoppsporten? Det var tre av spørsmålene «2001» hadde på blokka da vi skulle intervjue Arne Scheie (57).

(Opprinnelig publisert i juniutgaven av magasinet «2001».)

Det er rart med det. Da man var gutt var det nesten like moro å se fotball på tv som å sparke selv. Senere, når man hadde fått opparbeidet seg akkurat så mange antiidrettslige griller det er plass til i en overintellektualisert ungdomstid, gikk det ironisk nok sport i å unngå begge aktiviteter. Først noen år senere, når bilringene tøt fram og den maniske fotballaversjonen ble gjennomskuet som et umodent trekk, gjenoppdaget man den enkle gleden en ball kan gi. Det var da man kjøpte sine første fotballsko på 10 år, og oppdaget at selv om løpskapasiteten var alvorlig svekket, så fungerte pasningsfoten fremdeles. Senere knakk man en sofa i ren lykkerus under Norge-Brasil, før man dro ned på Karl Johan for å ta bølgen sammen med andre ekstatiske mennesker. Og hvis man tilfeldigvis jobber som journalist, er det i kjølvannet av alt dette man begynner å spekulere på om det ikke er tid for å slå av en prat med Arne Scheie.

– Jeg tror absolutt publikum oppfatter det som artisteri på høyt nivå når de beste fotballspillerne er i sving. Ellers hadde man ikke klart å lure folk til å se på. Så hvis du spør meg om fotball kan være kunst, er mitt svar ”Ja!”, sier Scheie i det vi tar plass inne på hans beskjedne kontor.

Et enkelt skrivebord, 2 stoler og noen hyllemeter idrettslitteratur utgjør hele herligheten. Styreledere i Statoil og Orkla hadde sikkert fått klaustrofobi her inne, men Scheie er saktens vant til trangere arbeidsforhold enn dette etter mange år i kommentatorboksen. I så måte er arbeidsrommet på Marienlyst både romslig og velutstyrt til sammenlikning.

– Det er nesten aldri sånn at vi har bordplater i kommentatorboksen, opplyser han. – Vi sitter med alle papirene i fanget og har stoppeklokka hengende om halsen. Og ofte må vi snu oss for å se monitoren.

– Har du alltid vært like interessert i sport, Scheie?

– Jeg har alltid vært spesielt interessert i fotball og skihopp, og idrett generelt. Dette har jo etter hvert blitt en livsstil. Jeg sier alltid, og det mener jeg virkelig, at jeg er veldig priviligert som får holde på med dette. Og jeg føler meg fremdeles sulten. I det øyeblikket du blir mett, er det slutt. Da er det ikke moro lenger. Men det er faktisk fremdeles gøy for meg å kommentere Strømsgodset-Molde.

Alexander den engasjerte.

Alexander Mørk-Eidem (29) er en av Norges mest anerkjente unge teaterinstruktører. Et solid bevis på det fikk han nylig i form av Heddaprisen for regijobben på «Ingenting om Nattergalen». Nå er han klar med det rykende ferske «Flammefjes», et brennaktuelt stykke om engasjement, opprør og pyromani.

(Opprinnelig publisert i januarutgaven av magasinet «2002».)

– Teater skal ikke være kjedelig. Underholdning er imidlertid et vanskelig ord. Teatret må jo ikke nødvendigvis more, men det trenger å engasjere og interessere publikum, sier Alexander Mørk-Eidem.

Han klarte iallfall å engasjere deltakerne på et seminar om musikkteater i Sverige for en tid tilbake. Alexander hadde satt opp en modernisert musikalversjon av «Don Juan» på Torshovteatret og hadde dermed sitt å bidra med. Skjebnen ville det imidlertid slik at han ankom seminaret rett fra ferie i Afrika, med flere ukers sykdom i bagasjen. Da det ble dags for Mørk-Eidems innlegg tok det en høyst uventet retning.

– Jeg begynte å lire av meg masse krass kritikk mot de andre som hadde holdt innlegg, forteller han. – Sa at de bare pratet svada. Etter en stund begynte det å gå opp for meg at jeg nok fremdeles var syk. Da stoppet jeg plutselig opp og sa; «Jeg beklager, men jeg har nettopp kommet fra Afrika og det er en viss mulighet for at jeg har dysenteri». Deretter gikk jeg rett på toget hjem til Oslo, hvor jeg havnet på Legevakten samme kveld.

Mørk-Eidems teaterkollegaer tok hans feberhete kritikk med fatning. – De mente jeg hadde holdt et friskt innlegg. Det var bare så synd at det ikke førte noe sted hen, ler han.

Et stykke med tittelen «Flammefjes» kan nok også gi assosiasjoner til feber. Men her dreier det seg om sykdom på samfunnsplanet.

Myteknusing.

Tang Wei og Tony Leung i «Lust, Caution». Foto: Sandrew Metronome Norge

Ang Lees Lust, Caution tar myten om «Skjønnheten og Udyret» opp til revisjon.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2008.)

[film] Myten om «Skjønnheten og Udyret» ble for noen år siden nusseliggjort i musikalsk Disney-tapning, hvor blant annet en syngende tekanne utmerket seg. Man kan imidlertid spørre om ikke også selve essensen i myten tilhører eventyrenes verden. Er det virkelig slik at bare skjønnheten ofrer seg nok, vil udyret skifte ham til en vakker prins? Er det slik at bare kvinnen holder ut, vil mannen endre karakter? Er det virkelig slik at siden det finnes noe godt i alle, vil det gode alltid vinne frem?

Premisset for den moderne tolkningen av myten er at skjønnhetens evne til å påvirke motparten er sterkere enn udyrets vilje til å stå imot. Men man skal ikke orientere seg lenge i virkelighetens verden før man begynner å tvile på om så alltid er tilfelle. Og hva om Udyrets evne til å forandre Skjønnheten er sterkest? Det er en vinkling man ikke ser så ofte. Men det er et alternativ man ikke bør glemme.

Barbariets appell.

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra «Doomsday». Foto: Scanbox Entertainment AS

Sivilisasjonssammenbrudd slutter aldri å skremme oss. Men det virker også forlokkende. Denne helga går Skottland til helvete i filmen Doomsday.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mai 2008.)

[film] I Doomsday truer et virus med å utrydde befolkningen på de britiske øyene, og myndighetene tar i bruk ekstreme virkemidler for å bekjempe det. Hele Skottland settes i karantene. Landet reduseres raskt til en lovløs, postapokalyptisk dødssone. Men da viruset på nytt dukker opp – denne gangen i London – må modige representanter for sivilisasjonen våge seg inn i sonen for å undersøke hvordan de overlevende har klart å unnslippe viruset.

Doomsday tilhører en svært populær subsjanger innen dystopisk science fiction: Sivilisasjonssammenbruddet.

I filmsammenheng fikk den sitt mest kjente uttrykk i George Millers trilogi om Mad Max (1979, 1981 og 1985). Millers filmer ble både skoledannende og begrepsdannende, og må sies å være mer mangefasettert enn brorparten av filmene de inspirerte, hvor Doomsday bare er den siste i rekken.

Liv og død.

Nejat og Yeter i Fatih Akins «Den andre siden». Foto: Arthaus

To kvinner må dø for at en tredje skal få en ny sjanse i Den andre siden. Men filmen er langt rikere enn dette handlingsreferatet gir noen pekepinn om.

(Denne anmeldelsen ble skrevet i desember 2007. Den ble aldri publisert.)

[film] Det finnes to rendyrkede filmtyper: De vi ser for å få vite hvordan det ender. Og de vi ser for å få svar på hvorfor det måtte gå slik det gikk. Fatih Akins Den andre siden er mest en film av den siste typen, siden den på forhånd avslører at noen skal dø. Og sågar gir oss navnet på hvem. Men viktigere enn dét er det at dette er en film som stiller uventede spørsmål, uten å tvangsfore oss med svar.

Handlingen i Den andre siden er svært elegant oppbygd. Den begir seg stadig inn på veier som overrasker, men uten at det virker tvunget eller forsert. Noe som er en sjelden disiplin i dagens filmverden, hvor manusforfattere mer enn gjerne – klumsete og brutalt – trer situasjoner ned over figurene sine. Regissør Akin, som fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd med den glimrende Mot veggen i 2004, har delt sitt siste opus inn i tre kapitler – hvor de to første har klare tematiske paralleller. Og det er en naturlig, ubesværet flyt fra det ene til andre til det tredje.

Sykdomstegn.

Michael Moores Sicko avslører at det forsikringsbaserte helsetilbudet i USA svikter. Men regissørens popularitet er også symptom på noe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2007.)

[film] «Kvaliteten på et samfunn kan måles ved hvordan det behandler sine svakeste.» Munnhellet er velkjent, og det benyttes da også for alt det er verdt i Michael Moores Sicko. Filmen begynner med å slå fast at 50 millioner amerikanere mangler sykeforsikring, mens vi får studere nærbilder av en mann som syr igjen et stygt kutt i eget bein. Men Sicko handler ikke om disse forsikringsløse, får vi vite. Den handler om de som faktisk har sykeforsikring. Moore klarer dog ikke å være helt konsekvent. Han tar med noen av skjebnene aller nederst også. Og antyder dermed at USA som samfunn er målet og veid, og funnet for lett.

Det mest interessante ved Sicko er likevel de delene av filmen som setter seg fore å innfri varedeklarasjonen i starten: 250 millioner amerikanere har sykeforsikring. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er garantert medisinsk hjelp. For når behovet for menn og kvinner i hvite frakker melder seg, begynner også en kamp mot ordlyden i forsikringskontraktene, selskapenes konsulenter og granskere, samt mot din egen sykdomshistorie. Ja, selv om du  får utbetalt polisen er du ikke sikker. Egenandelene til behandling av en langvarig, alvorlig sykdom vil kunne koste deg huset – bokstavelig talt. Kort sagt; eiernes krav om overskudd trumfer hensynet til forsikringstakernes medisinske behov.

Less is Moore
Michael Moore er blitt anklaget for å manipulere publikum ved å jukse med kronologi, overse «upassende» fakta, benytte insinuasjoner og generelt sett appellere mer til føleri enn fornuft. Og det er noe i anklagene. Riktignok er Sicko hans mest edruelige film hittil. Men gamle uvaner henger ved.

Amatørene kommer!

Jack Blacks rollefigur Jerry under remaken av «King Kong» i Michel Gondrys «Be Kind Rewind».
Foto: Sandrew Metronome

Amatørene kommer for fullt på film og innen det utvidete TV-begrepet. Men kan de ta over bransjen?

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2008.)

[levende bilder] Aldri tidligere har amatører hatt så store muligheter til å boltre seg med levende bilder. En ny generasjon billige kameraer og redigeringsplattformer gjør det nå mulig å lage sofistikerte filmer i god kvalitet. I tillegg har nettet blitt en lanseringskanal som for første gang gir amatørene en mulighet til å nå hele verden med filmene sine. Og på toppen av det hele er det en understrøm i kulturlivet som er fascinert av det amatørmessige.

Et eksempel på det siste er Michel Gondrys Be Kind, Rewind, som får kinopremiere 18. april. Her må en videobutikkansatt og kameraten hans løse et bisart problem: Et uhell har slettet innholdet på alle VHS-kassettene i butikken. Dermed må de spille inn egne amatørversjoner av kjente filmer som Ghostbusters, Robocop, Driving Miss Daisy, Løvenes konge og Rush Hour 2. Etter hvert kommer imidlertid duoen på tanken om å skape noe eget. De blir kreative for alvor, og går igang med en egen film.

Det er neppe tilfeldig at akkurat Gondry har begått denne filmen. Franskmannen har en uttalt agenda som taler lekens pris. Gondry omtaler seg selv som en del av Lego-generasjonen, og ser på lek som en kur mot passivitet.