1600-tallets klimakrise.

"Pieter Bruegel the Elder - Hunters in the Snow (Winter) - Google Art Project" by Pieter Brueghel the Elder (1526/1530–1569) - WgFmzFNNN74nUg at Google Cultural Institute, zoom level maximum. Licensed under Public Domain via Commons.

«Pieter Bruegel the Elder – Hunters in the Snow (Winter) – Google Art Project» by Pieter Brueghel the Elder (1526/1530–1569) – WgFmzFNNN74nUg at Google Cultural Institute, zoom level maximum. Licensed under Public Domain via Commons.

Sult, sykdom, opprør og krig: På 1600-tallet sto katastrofene i kø, og Den lille istiden gjorde alt verre.

Istid. Vinteren 1620–21 var ekstremt kald. Den var så kald at Bosporosstredet mellom Europa og Asia frøs til, slik at innbyggerne i Konstantinopel (Istanbul) kunne spasere over isen fra det ene kontinentet til det andre.

Mens vi i dag bekymrer vi oss for klimaendringer og ekstremvær fordi de globale temperaturene stiger, var det motsatt for 400 år siden. 1600-tallet var århundret da Den lille istiden var som kaldest.

Forskerne er ikke helt enige om hvordan de skal tidfeste den. Allerede på 1300-tallet begynte gradene å falle. Noen definerer Den lille istiden innenfor tidsrommet 1350–1850, mens andre forholder seg til 1550–1850.

Væranomaliene står uansett i kø i de skriftlige kildene fra 1600-tallet: I 1618 opplevde den subtropiske kinesiske provinsen Fujian tungt snøfall. I Kina var vintrene i perioden 1650–80 de kaldeste på 2000 år. Det gikk inflasjon i uttrykket «året uten sommer». I Alpene ble landsbyer fraflyttet fordi isbreene vokste.

Sommeren 1627 var den våteste i Europa på 500 år, men temperaturfallet skapte også tørkeperioder. I 1640 og 1641 tørket Kinas viktigste transportåre, Keiserkanalen, ut på grunn av manglende regn. Selv Egypt fikk føle kulden. På 1670-tallet beskrev en tyrkisk reisende hvordan egypterne hadde begynt å gå med pels om vinteren.

Les resten i Aftenposten Innsikt, desember 2014.

%d bloggere like this: