Den lange armens historie.

Gruppeportrett av fire norske rytterkonstabler. Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum/Public Domain

Gruppeportrett av fire norske rytterkonstabler. Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum/Public Domain

Politiet har gått fra å være samfunnets altmuligmenn til å bli en stadig mer spesialisert yrkesgruppe.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 2-2014.)

I fjor ble Politianalysen lagt fram. Siden da har debatten gått om omorganisering av politietaten, og folk bekymrer seg bl.a. for politidekningen i distriktene.

Temaet opptar Birgitte Ellefsen, som er høgskolelektor ved Politihøgskolen i Oslo. Hun befinner seg i startfasen av et doktorgradsprosjekt om politiets historie, og ser et mulig historisk brudd under oppseiling.

– Dersom vi følger Politianalysens anbefalinger vil vi få et annet politi enn det vi har hatt til nå. Mange av anbefalingene i den strider mot det verdigrunnlaget som ble vedtatt med Politirolleutvalgets utredninger på 1980-tallet. Politirolleutvalgets ti grunnprinsipper for norsk politi har fremmet bl.a. desentralisering, lokalpoliti og samspill med publikum. Nå – for første gang – nevnes ikke disse prinsippene engang.

Minner om mellomkrigstiden. Det er imidlertid ikke første gang i norgeshistorien at politiets rolle, oppgaver og organisering debatteres. Ellefsen mener dagens situasjon – med krav om en mer effektiv og spesialisert styrke – minner mye om situasjonen politiet var i i mellomkrigstiden.

– Også på den tiden var det grupperinger i samfunnet og innad i politiet som var veldig opptatt av samspill med lokalsamfunnet, mens andre grupperinger var mer opptatt av at politiet skulle vise handlekraft på vegne av staten. Den gang fryktet man kommunistisk revolusjonen, mens i dag er det terrorfaren man vil beskytte seg mot.

–I mellomkrigstiden var det norske samfunnet preget av politisk polarisering, noe som også kom til å prege politiet internt. Politiforsker Per Ole Johansen har vist hvordan det utviklet seg to polititradisjoner – en myk og en hard – som var uenige om hvordan politiet skulle opptre i mellomkrigstidens arbeidskonflikter. Det var til og med en debatt om politiets fagforening skulle være medlem av LO – som endte med at de ikke ble medlem. Men det var kraftig debatt innad i politiets rekker om dette. Mange politifolk kom jo selv fra arbeiderklassen.

– Samtidig var mye annerledes, understreker Ellefsen. – Politiet var f.eks. kommunalt ansatte på denne tiden. Det var kommunene som hadde ansvaret for politivesenet helt frem til det kom en ny politilov i 1936 som gjorde alt politi statlig.

Samfunnets altmuligmenn. – Når fikk vi de første formene for politi her i landet?

– Mange vil hevde at den tidligste formen for politi her i landet var lensmannsordningen, som vi kan spore tilbake til 11-1200-tallet. Selve politibegrepet dukker imidlertid først opp i kongenes bylover fra tidlig 1500-tall. Men her brukes ordet politi i betydningen «ordnede forhold». Lovene bestemte at det skulle opprettes vakt- og oppsynsstyrker, som var militært organisert, bevæpnet og uniformerte, og som fikk ansvar for å holde oppsyn med det økonomiske og sosiale liv slik at det ble «en god politi» i byene.

De første polisiære aktørene hadde et veldig bredt ansvarsområde, og hadde langt flere oppgaver enn dagens politi, forklarer høgskolelektoren:

– «Politi» betyr egentlig «forvaltning», så arbeidsområdet gikk langt utover det vi i dag forbinder med politioppgaver. Politiet skulle ta seg av alt fra renovasjon og brannvern til fattigomsorg og kriminalitet. De var en slags samfunnets altmuligmenn.

Vokste fram nedenfra. I dag forbinder vi politiet med statsmakten. Men de første politimesterembetene, som kom på slutten av 1600-tallet, var ikke noe kongen i København tok initiativ til. De kom i stand etter påtrykk fra borgerskapet i byene.

– Borgerskapet ba om å få en politimester, slik at det kunne bli ordnede forhold i byene og dermed gode forhold for handel og produksjon. Politimesteren og hans betjenter skulle sørge for at tjenestejentene kom på jobb, og at folk ikke drakk hele natten. Og ikke minst skulle de håndheve håndverksmonopolene.

– Lensmannstillingen var også først og fremst knyttet til lokalsamfunnet. Han var bygdas tillitsperson. Den som lokalsamfunnet mente var best skikket til å håndheve reglene. Ordningen kan minne litt om sheriffvalgene i USA, sier Ellefsen.

– Men med etableringen av eneveldet og utbyggingen av et mer finmasket statsapparat utover 16- og 1700-tallet, tok staten mer og mer grepet om politivesenet.

Det var likevel først med opprettelsen av et konstabelkorps i Kristiania i 1859 at vi fikk det man kan kalle en første «moderne» politistyrke i Norge. Den ble utformet etter mønster av den engelske politimodellen, som ble etablert med The New Metropolitan Police i 1829.

Lovløst og «lovløst». – I dag bekymrer mange seg for manglende politidekning. Men har det noen gang vært «lovløse» områder i Norge?

– Det er jo avhengig av hva man mener med ordet «lovløst». I lokalsamfunnet ble det jo ordnet opp. Men må være klar over at det å håndheve orden og iverksette restriksjoner i utgangspunktet var noe lokalsamfunnet selv stod for. Så kunne det sikkert variere litt fra sted til sted hva man tolererte. Alle de tidlige formene for polisiære oppgaver var uansett lokalt styrt. Den formen for politi som vi har i dag er historisk sett veldig ny. For eksempel er forståelsen av politiet som forvalter av statens voldsmonopol noe som først kom i kjølvannet av 1814. Så politiet som et uttrykk for en demokratisk rettsstat er en ganske ny konstruksjon, påpeker Birgitte Ellefsen.

– Det kunne være langt mellom lensmennene på den norske landsbygda, og ikke alle byer hadde politistyrker før ut på 1900-tallet, men lovløse områder har jeg aldri hørt om, fastslår høgskolelektoren.