Det perfekte skuespillet.

Hverdagsaktiviteter er en del av dramaet i "New York i et nøtteskall". Foto: Filmweb/SF Norge

Hverdagsaktiviteter er en del av dramaet i «New York i et nøtteskall». Foto: Filmweb/SF Norge

Charlie Kaufman har tatt steget fra manusforfatter til regissør, og forsøker samtidig å ri sine tematiske kjepphester til et logisk endepunkt med regidebuten New York i et nøtteskall.

(Denne omtalen ble skrevet i oktober 2008. Den ble aldri publisert.)

Manusforfattere pleier verken å bli kjente eller få makt i Hollywood. Riktignok er det endel regissører som også skriver sine egne manus, eventuelt skriver for andre regissører, men statusen og innflytelsen deres er likevel knyttet til regissørrollen.

Charlie Kaufman er unntaket. Han har både kunne skilte med en personlig stil, et anerkjent navn blant filminteresserte og status innad i bransjen. I 2003 kom han såvidt med på Premieres årlige ranking av filmbransjens 100 mektigste. Han var selvsagt den eneste manusforfatteren på listen.

Man har kunnet gjenkjenne en Kaufmanfilm uansett hvem som har stått for iscenesettelsen. I hans tilfelle har det vært manusforfatteren som har vært auteuren. De tematiske stikkordene har gjerne vært en frisk miks av 3 f’er: Fakta, fiksjon og fantasi.

Kaufman liker å plassere en eksisterende person i en fiksjonell setting. Han har gitt fire ulike mennesker denne behandlingen: John Malkovich i Being John Malkovich, Chuck Barris i Confessions of a Dangerous Mind, samt Susan Orlean og seg selv i Adaptation. Skjønt, i Kaufmans univers bør man påpeke at «virkelige personer» er et tvetydig begrep.

«Sannferdig». Men selv en feiret manusforfatter som Kaufman har større ambisjoner. Nå har han satt seg i registolen og debuterer med Synecdoche, New York, som har fått den noe haltende norske tittelen New York i et nøtteskall. Her tar han sin velutviklede interesse for å fusjonere virkelighet med fiksjon til et helt nytt nivå. Kaufman kjører denne besettelsen til sitt logiske endepunkt.

Vi introduseres for dramatikeren Caden Cotard, som sliter. Kona forlater ham og tar med seg datteren i samme slengen. Samtidig begynner kroppen hans å svikte. Den ene kroppsfunksjonen etter den andre kobler ut. Caden tvinges til å se den mest basale menneskelige innsikt i øynene; han kommer ikke til å leve evig.

Motgangen fører til at Caden kaster se ut i et siste, desperat prosjekt. Han skal oppføre et brutalt ærlig, «sannferdig» og «ekte» stykke om alt og alle i sitt eget liv. «Ars longa, vita brevis». Men jo mer han jobber på prosjektet, jo større blir dimensjonene. Antallet involverte øker, scenen vokser og vokser, årene går, og til slutt er det vanskelig å skille virkeligheten fra fiksjonen – livet fra teateret. Og dette er ikke nødvendigvis ment metaforisk.

Man kan kalle Kaufman for marionettenes kronikør. Hovedfigurene i historiene hans er sjelden herre over egen skjebne. Sterke, ofte mystiske, krefter griper inn utenfra – eller kanskje snarere ovenfra. Spørsmålet er ofte hvem eller hva som griper inn.

De bisarre innslagene han gjerne krydrer historiene sine med har gitt Kaufman merkelappen surrealist. Den er ikke helt dekkende. Men han flørter med surrealistiske innslag, og er definitivt mistroisk til realismen som stilsjanger.

Det perfekte kartet. New York i et nøtteskall ser ut til å være inspirert av en passasje fra Lewis Carrols Sylvie and Bruno Concluded (1893), hvor realismens begrensninger illustreres. Dette er historien om Det perfekte kartet, en idé også Jorge Luis Borges har brukt:

Figuren Mein Herr forteller om hvordan man i hans land har utviklet kartkunsten lenger enn noe annet sted. De laget et kart i en skala på 1:1. En mil i terrenget er en mil på kartet. Og hvert eneste tre, knaus og stein er gjengitt. Da Mein Herr blir spurt om dette kartet er mye brukt, må han svare benektende: «Det er ennå aldri blitt brettet ut. Bøndene protesterte. De sa kartet ville dekke hele nasjonen og stenge sollyset ute! Så nå lar vi landet selv være sitt eget kart. Og jeg kan forsikre at det fungerer minst like bra.»

Cadens prosjekt ender etter hvert opp som dramaversjonen av Mein Herrs kart. For som Caden sier: «None of those people is an extra. They’re all the leads of their own stories. They have to be given their due.»

Spørsmålet er om ikke Det perfekte skuespillet også er Det umulige prosjektet? Eller i det minste Det ubrukelige prosjektet?

Et annet spørsmål er hva Kaufman skal finne på neste gang. Er det «idag New York, imorgen verden», eller har han andre temaer å bringe på bane?

Aktuell film
CHARLIE KAUFMAN
New York i et nøtteskall
124 min.
SF Norge