Empirien slår tilbake!

(Left to right.) Kevin Spacey, Tim Griffin, George Clooney and Nick Offerman star in Overture Films' THE MEN WHO STARE AT GOATS.

Militæret + New Age = sant. Iallfall i «Menn som stirrer på geiter». Foto: Filmweb/Sandrew Metronome

Vi står midt oppi en bølge av moderne overtro. Menn som stirrer på geiter får oss til å le av tøyset, men dette er egentlig blodig alvor.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

[film] På begynnelsen av Grant Heslovs film Menn som stirrer på geiter får publikum vite at «More of this is true than you would believe». Det er snedig formulert. Vi snakker tross alt om en film hvor vi møter generaler som tror de kan gå gjennom vegger, til tross for at de aldri har fått det til.

Ewan McGregor har hovedrollen som Bob Wilton, en journalist som kommer på sporet av en historie som virker for utrolig til å være sann: Den amerikanske hæren rommer en avdeling som trener opp soldater med paranormale evner. Disse gutta kan drepe geiter og hamstere ved å stirre på dem, de kan få skyer til å forsvinne og mye mer. Iallfall i teorien.

Selvfølgelig er Menn som stirrer på geiter en komedie. Det er lattervekkende å se voksne menn i fullt alvor referere til seg selv som synske krigermunker og utkjempe krig ved hjelp av ren tankekraft. Filmen er imidlertid «inspirert av» Jon Ronsons bok med samme navn, og det er her historien virkelig blir interessant. Ronson dokumenterte at den amerikanske hæren faktisk utførte paranormale eksperimenter. En tredelt dokumentarserie basert på boka, Crazy Rulers of the World, ble siden produsert av Channel 4.

Av gode grunner er dette et marginalt fenomen innen USAs militære styrker, men som metafor på hvilket gjennomslag irrasjonelle ideer og moderne overtro har fått, er historien megetsigende. Dersom militærvesenet, som er mer avhengig enn de fleste andre av at metodene deres faktisk er effektive, kan flørte med slike ideer, burde det ikke overraske om vi finner dem andre steder.

«Motkunnskap». En kjapp gjennomgang av programtilbudet på norske TV-kanaler vil avsløre at vi står midt oppi en bølge av dokumentarserier og realityprogrammer bygd på premisset om at paranormale evner og fenomener er virkelige: Åndenes makt, Jakten på den 6. sans, Klarsynte etterforskere og Studio 5 fra den andre siden. Det finnes sågar en serie som heter Synske barn.

Samtidig starter medlemmer av kongehuset engleskoler og toppolitikere innrømmer at de tror på Snåsamannens evner. I oktober kunne VG avsløre at alternative behandlere selger mirakelkurer mot kreft – til alvorlig syke mennesker. Blant annet sto aprikoskjerner og healing på behandlingstilbudet. Dette dreier seg ikke bare om harmløs TV-underholdning.

Fellesnevneren for «alternativene» er at de definerer seg i opposisjon mot «den offisielle vitenskapen». Damian Thompson har gitt den moderne overtroen fellesbetegnelsen «counterknowledge». Dette er også tittelen på Thompsons bok fra 2008, hvor han advarer om at vi drukner i potensielt farlig nonsens. «Motkunnskapen» Thompson fokuserer på omfatter alt fra alternativ medisin og pseudovitenskap, via kreasjonisme og konspirasjonsteorier, til kryptoarkeologi og alternativ historie. Flere av disse bitene i en «alternativ virkelighetsbeskrivelse» har forlengst blitt en industri.

Ett prominent eksempel er suksessen til selvhjelpsprogrammet The Secret, skapt av Rhonda Byrne. Denne DVD- og bokpakken garanterer materiell velstand, basert på mentale øvelser. Grunnideen er at positive tanker sikrer deg suksess, mens negative tanker fører til ulykke. Du som individ tiltrekker deg lykke eller uhell. The Secret ble et internasjonalt bestselgerfenomen etter at Oprah Winfrey ryddet plass til omtale i intet mindre enn to utgaver av sitt show.

Baksiden av medaljen er selvfølgelig at The Secret gjør negative erfaringer til individets eget ansvar. Psykologiprofessoren John Norcross uttalte i et intervju med Newsweek at The Secret tilhørte den tiendedelen av selvhjelpslitteraturen han ikke nølte med å kalle direkte farlig. I DVDen får vi blant annet møte en kvinne som hevder hun har kurert seg selv for kreft, takket være teknikken i The Secret.

Pervertert opposisjon. Hvordan har denne «motkunnskapen» kunnet vinne terreng i vår antatt rasjonelle tidsalder? Thompson påpeker at de færreste av disse ideene er nye, og at de alltid har sirkulert i marginaliserte miljøer. Den nye gjennomslagskraften har sine røtter i deler av postmoderne teori, mener Thompson.

Han går til angrep på blant annet den franske filosofen Jean-Francois Lyotard, og kritiserer det postmodernistiske synet på objektivitet. Den ortodokse vitenskapen, basert på empiri og kunnskapshierarki, er blitt undergravet av postmodernistenes fremstøt.

Innenfor et paradigme som vektlegger muligheten for flere alternative fortolkninger av virkeligheten, vil alle former for opposisjon mot ortodoksien få nye muligheter. En del av denne opposisjon vil være en form for pervertert opposisjon, hvor det å være motstander av ortodoksien i seg selv er hele poenget.

Alle marginaliserte grupperinger kunne benytte postmodernistenes teorier til å fremme sin egen oppfatning av virkeligheten. Dette gjaldt også miljøer som fremmet ren overtro. De var nissene som ble med på den postmoderne vogna.

Det er selvfølgelig også andre årsaker til «motkunnskapens» fremvekst. Ikke minst har internettets demokratiske egenart; hvor hvem som helst kan publisere hva som helst, skapt helt nye vilkår for spredningen av alternative ideer. Det utnyttes av de nye guruene.

Nettaktivisme. Motreaksjonen er imidlertid godt igang. Thompson er ingen enslig svale. I 2004 kom Francis Wheen ut med boka How Mumbo-Jumbo Conquered the World: A Short History of Modern Delusions, mens Michael Shermer allerede i 2002 stilte diagnosen i Why Smart People Believe Weird Things. Et av poengene til Shermer er at velutdannede mennesker er dyktigere enn andre til å konstruere tilsynelatende gode begrunnelser for å tro på det utrolige.

Men det er kanskje først og fremst på internett at slaget står. Nettaktivister har gjort tilværelsen vanskelig for flere av aktørene innen det alternative miljøet. Blant de mest profilerte finner vi Ben Goldacres blogg Bad Science, The Quackometer Blog og David Colquhouns nettsted Improbable Science. Damian Thompson har selv tatt konsekvensen av dette og lansert Counterknowledge.com som et samarbeidsprosjekt mellom flere skeptikere. I norsk sammenheng bør Skepsis.no og Martin Ystenes blogg Sprøytvarsleren nevnes.

Denne nettaktivismen ser nå og da ut til å stimulere den etablerte pressen til granskning av den moderne overtroen, slik VG gjorde med de alternative kreftbehandlingene, eller NRKs Schrödingers katt gjorde i en egen føljetong. Samtidig fortsetter redaksjonene jevnlig å la seg fascinere av fantastiske historier og påstander.

Menn som stirrer på geiter er en film som vil ha oss til å flire av overtroen. Det er et godt tegn. Men det bør ikke få oss til å glemme at det er en side ved den moderne overtroen som er alt annet enn morsom.

For å sitere Ben Goldacre: «It’s always interesting when people take pseudoscience out of its natural habitat – Islington – and off into a place where the stakes are quite high. Like the polio vaccine scare in Nigeria. Or Aids denialism in South Africa.»

Omtalte utgivelser:

Film:
GRANT HESLOV
Menn som stirrer på geiter
Sandrew Metronome
93 min.
Premiere 8. januar

TV-serie:
JON RONSON
Crazy Rulers of the World
Channel 4
2004

Bok:
DAMIAN THOMPSON
Counterknowledge: How we surrendered to conspiracy theories, quack medicine, bogus science and fake history
Atlantic Books
2008

JON RONSON
Menn som stirrer på geiter
Spartacus
2009 (norsk utgave)