– Et helsemessig paradoks.

"Cholera" by Unknown - Le Petit Journal, Bibliothèque nationale de France. Licensed under Public Domain via Commons.

«Cholera» by Unknown – Le Petit Journal, Bibliothèque nationale de France. Licensed under Public Domain via Commons.

Antibiotika kan være i ferd med å miste effekten mot enkelte bakterier. Samtidig spilte den en overraskende liten rolle i bekjempelsen av de store infeksjonssykdommene.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2014.)

– Jeg forstår virkelig legene som er bekymret, sier Ole Georg Moseng.

Han er professor i historie ved Høgskolen i Vestfold, med et særlig fokus på medisin- og helsehistorie. Levende Historie har stevnet møte med Moseng for å høre hvordan ståa var før vi fikk antibiotika. Temaet er ikke tatt ut av løse lufta.

For nå er medisinere og andre forskere blitt bekymret for at vi kan ende opp i en situasjon der antibiotika slutter å fungere. Stadig flere bakterier blir motstandsdyktige. Verdens helseorganisasjon advarer om at vi nærmer oss en global krise. Bl.a. er multiresistent tuberkulose på fremmarsj.

Lege Anders Danielsen Lie kalte resistente bakterier for ”et medisinsk klimaproblem” i en kronikk på NRK Ytring, og spurte ”Hva skal vi tilby pasientene når vi går tom for virksomme midler?”

Den magiske kula. Antibiotika ble oppdaget av Alexander Fleming i 1928. Året etter ble antibiotikapreparatet penicillin lansert.

– Da antibiotika ble introdusert for fullt, noe som egentlig først skjedde etter 2. verdenskrig, ble den en ”magisk kule” for medisinen. Den gjorde det mulig å kurere mange sykdommer på en enkel måte, sier Moseng.

– Men samtidig er det et paradoks ute og går her. For alle de store infeksjonssykdommene var på full retrett før antibiotika ble oppdaget. Tuberkulosen var den siste i rekken. Den var stor på 1890-tallet, men sluttet egentlig å være en folkesykdom i løpet av 1930-tallet.

– Men om det ikke var antibiotikarevolusjonen som fikk infeksjonssykdommene til å forsvinne, hva var det da?

– Jeg holder en knapp på det omfattende opplysningsarbeidet som ble gjort. Og i den forbindelse hadde nok sykepleierne viktige funksjoner. Her i Norge hadde vi egne ”reisesøstre”, som hadde én vesentlig oppgave; å dra land og strand rundt, for å holde foredrag og spre kunnskap om hvordan man unngikk og forebygget smitte.

Moseng har selv sikret seg et konkret bevis på fruktene av dette brede opplysningsarbeidet. På veggen i gangen henger et gammelt skilt med påskriften ”Spytt ikke på gulvet!”

Den epidemiologiske overgangen. I følge professoren strekker det helsemessige paradokset seg langt tilbake i tid:

– Allerede fra og med begynnelsen av 1800-tallet ser vi en veldig tydelig nedgang i dødeligheten. Nedgangen begynner altså flere tiår før den bakteriologiske tankegangen har hatt sitt gjennombrudd!

Ser vi enda lenger tilbake, begynte pestepidemiene å forsvinne fra Vest-Europa fra rundt 1650. Det skyldtes ifølge Moseng at statsmaktene grep inn med myndig hånd for å få bukt med pesten. Metodene var hardhendte, men effektive: karantene, avsperring av områder og isolasjon av syke.

– Den virkelig store nedgangen i dødelighet i Europa finner sted mellom 1750-1890. I løpet av denne perioden fikk vi det som er kalt den epidemiologiske overgangen, der livsstilssykdommer – altså hjerte-kar-sykdommer og kreft – overtar som viktigste dødsårsaker fremfor infeksjonssykdommer.

Velger seg kolera. Moseng nevner også innsatsen til en annen yrkesgruppe han mener fortjener å fremheves i helsehistorien: ingeniørene.

– På 1830-tallet dukket koleraen opp i Europa. Allerede på 1860-tallet fikk man kontroll på epidemiene, men man hadde fremdeles ingen medisinske botemidler mot sykdommen. Derimot bygde ingeniører vann- og avløpssystemer, som effektivt holdt drikkevann rent for forurensinger.

– Apropos, som medisinhistoriker: Hvis du måtte velge mellom pest og kolera – hva ville du valgt?

– Den er enkel: Jeg velger meg kolera! Den lar seg kurere med tilføring av intravenøs væske. Og bruk av antibiotika. Men det visste ikke legene på 1830-tallet. Da pleide de å årelate pasientene, samtidig som de ga dem brekkmidler.