Fra fakta til film.

Thomas Nordseth-Tiller er manusforfatter på storfilmen Max Manus. Her forteller han om prosessen med å lage drama av det historiske materialet.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 6-2008.)

– Vi har ikke laget denne filmen fordi Max Manus var den viktigste motstandsmannen i kampen mot tyskerne, men fordi historien om mennesket Max Manus var spennende og engasjerende, understreker Thomas Nordseth-Tiller da Levende Historie spør ham ut om hvordan han ble interessert i krigshelten.

– Jeg har vært opptatt av motstandskampen fra jeg var liten, men hadde ikke sett noen virkelig godt fortalt historie om temaet før jeg leste bøkene til Manus. Han hadde feil og mangler, noe som gjorde det mulig å identifisere seg med ham. Han var veldig åpenhjertig, ga gode beskrivelser og skrev dem allerede sommeren etter krigen. Opplevelsene føles derfor ferske. Det viktigste med dette var at jeg fikk oppleve ham som menneske i bøkene. De var ikke bare tekniske beskrivelser av utførte aksjoner. Jeg synes han videreformidlet følelsene sine og utviklingen han gikk igjennom på en god og medrivende måte. Dette er også noe jeg har forsøkt å få fram i manuskriptet. Blant annet hvordan krigen kom til å prege ham som menneske.

– Hva slags research gjorde du?

– Jeg brukte over et år på forarbeidet før jeg tok fatt på manuskriptet. Jeg begynte med å ta kontakt med Hjemmefrontmuseet. Historiker Arnfinn Moland hjalp til med research helt fra starten. I tillegg har han lest flere versjoner av manuskriptet, og gitt meg tilbakemeldinger underveis. Og han har gitt uttrykk for at de historiefaglige overtrampene jeg har vært nødt til å gjøre ikke er så ille. Feilene har stort sett befunnet seg på detaljnivå, sier Nordseth-Tiller.

– Jeg fikk tilgang til arkivmateriale, både rapporter Max Manus skrev selv og Gestapos rapporter om aksjonene han utførte. Jeg har som nevnt også lest bøkene til Manus, men de er ikke helt til å stole på som historiske dokumenter. De inneholder enkelte feil, for eksempel hva gjelder datoangivelser.

– Hva var den største utfordringen i arbeidet med å gjengi fakta i dramatisk form?

– Tidslinjen var vrien. Handlingen strekker seg over 5 år. Dermed måtte jeg hele tiden vurdere hvor jeg skulle hoppe i tid. I tillegg måtte jeg fortløpende vurdere hvilke bipersoner som skulle med i historien. Max Manus traff og jobbet sammen med veldig mange, men det er ikke plass til alle. Jeg måtte forsøke å definere hva slags kvaliteter og egenskaper hver enkelt av disse bipersonene skulle ha, for å gi dem en dramaturgisk funksjon i handlingen. Gunnar Sønsteby er et godt eksempel. Mens Manus var noe av et følelsesmenneske, var Sønsteby forsiktig og kontrollert av seg. Det oppstod en intern gnisning mellom de to, som jeg kunne bruke dramaturgisk, forklarer manusforfatteren.

– Den største utfordringen var derfor å finne alle de tingene som måtte være med, og sette dem sammen til et hele som fungerer.

Aksjonene var det enkleste å få ned på papiret. Her var det godt med kildemateriale å ta utgangspunkt i. Andre deler av handlingen bød på større utfordringer, men samtidig større rom for diktning.

– Det som skjer mellom aksjonene, altså de mellommenneskelige relasjonene i dramaet, er skrevet mer fritt enn resten. Men også disse scenene er basert på research. Jeg har særlig brukt Tikken Manus som kilde, siden relasjonen mellom henne og Max ikke er beskrevet i bøkene. Så jeg dybdeintervjuet henne om de mer private sidene ved forholdet, og baserte historien på de opplysningene hun ga. Hun har imidlertid ikke vært så spesifik i detaljene om hva som ble sagt og gjort, så de tingene måtte jeg finne på selv. Men hun har lest igjennom og godkjent manusutkastene. Hun mener selv at hun kan kjenne seg igjen i historien jeg har skrevet.

– I tillegg til Tikken har jeg intervjuet Sønsteby, og da var jeg spesielt interessert i å få vite om personlighetstrekk, meninger og holdninger hos de som var involvert, slik at jeg kunne skildre dem på en mest mulig genuin måte.

– Historiske filmer blir fort menigmanns viktigste kilde til kunnskap om historiske skikkelser. Er du som manusforfatter komfortabel med det?

– Så lenge folk er klar over begrensingene vi jobber under. Du skal skildre et menneske innenfor rammene av 2 timers drama. De bitene vi velger å vise skal være representative, både de gode og dårlige sidene ved personen. Men dette er mye vanskeligere når det gjelder bipersonene. Det er vanskelig å yte dem rettferdighet, ganske enkelt på grunn av plassmangel. Dermed ender vi opp med å skildre dem med utgangspunkt i hva slags funksjon de hadde i hovedpersonens liv. Et eksempel: Max Manus møtte Martin Linge én gang. Dette var et veldig viktig møte, så det måtte med i filmen. Men vi får ikke vist alle sidene til Linge i den scenen. Dermed blir Linge utelukkende skildret med henblikk på funksjonen han hadde for Manus: Som den store inspirasjonskilden og motivatoren.

– Føler du stort ansvar for å formidle historien korrekt?

– Ja, absolutt. Men samtidig er det viktigste for meg å skape en best mulig film. Det er tross alt oppgaven min. Tett under den målsettingen kommer ønsket om å gjengi historien mest mulig korrekt. Men jeg synes ikke noen av de valgene jeg har tatt har vært veldig vanskelige. Og den historiske konsulenten vår, Moland på Hjemmefrontmuseet, har gått god for resultatet. Du kan si at oppgaven min ble gjort enklere av at de historiske faktaene lot seg forene med de filmatiske kravene, sier Thomas Nordseth-Tiller.