– Indianerne er også oppdagere!

"Warao on curiara (canoe) - Waraos en curiara" by Ricardoricardo618 - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

«Warao on curiara (canoe) – Waraos en curiara» by Ricardoricardo618 – Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.

Sosialantropolog Christian Sørhaug irriterer seg over de romantiserende fordommene mange nordmenn har om indianerne.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 8-2014.)

– Waraoene kan føre sin historie århundrer tilbake, sier sosialantropolog Christian Sørhaug, som har tilbrakt ett og et halvt år hos denne gruppen.

– Noen av de første indianersamfunnene Columbus møtte var stammene som bodde i stolpehus ved munningen av Orinoco.

Slik lever waraoene fremdeles; i stolpelandsbyer i Orinoco-deltaet nordvest i Venezuela. Samtidig har mye endret seg, slik det også har i resten av verden. Da Sørhaug gjorde feltstudier hos waraoene var det for å finne ut hvordan globaliseringen påvirker livssituasjonen deres.

Oppdagelsesferd i storbyene. – Hvordan oppfatter de den historiske utviklingen?

– Det er en tosidighet her. De plasserer seg selv delvis i en underlegen posisjon i forhold til de hvite kreolene. Samtidig tar de til seg varer og produkter som bringes inn. De er godt klar over at det fordrer en spesiell oppførsel fra deres side å tilegne seg disse tingene, at de må tilpasse seg, og de er ikke nødvendigvis enige i premissene som ligger til grunn for transaksjonen.

– Men de ser jo også på seg selv som oppdagere, legger Sørhaug til.

De har oppdaget oss?

– Det kan du godt si! De forlater landsbyene og reiser på oppdagelsesferd i storbyene, som Caracas. Her «høster» de inn varer og gjenstander som de kan ta med seg hjem igjen. Det er lett for mange å tolke situasjonen deres som en stakkarslig og trist posisjon, men for dem selv kan f.eks. tigging i storbyen forstås som en slags gaveutveksling, forklarer sosialantropologen.

Farlig romantisering. – Du er kritisk til romantiseringen av indianerne?

– Det er noe veldig farlig med det å skape seg forestillinger om at andre mennesker er kvalitativt annerledes enn oss selv. Den ene fallgruben er rasisme, men den er jo vi veldig obs på. Motsatt er det en tendens til å oppfatte indianerne som en type supermennesker, eller iallfall svært spesielle mennesker, som lever i harmoni med naturen ute i jungelen. De blir gjort til eksotiske figurer.

– Faren er at vi fratar dem rollen som fullverdige politiske subjekter. Vi tar fra dem retten til å delta i samfunnet ved at vi flytter dem ut av vår verden. Jeg har tilbrakt ett og et halvt år sammen med disse menneskene, og kan fastslå at de er akkurat som deg og meg: Glade, triste, sure. Med gode og dårlige egenskaper.

– Det er irriterende for meg at det er vanskelig å snakke om feltarbeidet mitt uten å bli møtt av en haug med inngrodde fordommer. Folk forventer en helt annen fortelling enn den jeg kommer med, sukker Sørhaug.

– Og dette spres stadig. Bare ta tv-serien «Den store reisen», som gikk på NRK i 2008 og 2010. Programkonseptet var at en norsk familie ble sendt til en «primitiv» stamme på et annet kontinent, for å leve sammen med dem i en periode. I den første sesongen deltok blant annet waorani-indianere i Ecuador. Men de ble betalt av et produksjonsselskap for å kle seg nakne og spille en eksotisk rolle.

Drømmen om «den edle ville». – Hva bunner denne trangen til romantisering i?

– Den er et uttrykk for en lang tradisjon innen vestlig kulturhistorie. Det handler om «den edle ville». Vi lever med en forestilling om at utviklingen har korrumpert oss som mennesker, og vi er på desperat jakt etter representanter for urmennesket – folk som lever slik man gjorde før «syndefallet». Vi higer etter det vi oppfatter som uskylden i dette, og ønsker at de skal lære oss hvordan vi kan leve ukorrumpert, mener sosialantropologen.

– Skildringen av urfolk i det moderne samfunnet har en tendens til å bli elendighetsfortellinger. Men disse menneskene er kreative, politisk våkne og vet selv å manipulere situasjonen rundt seg. Jeg mener ikke at det ikke forekommer overgrep og urettferdighet, men fortellingen som presenteres er veldig ensporet.

– Waraoene har til alle tider fartet opp og ned langs elva, og har alltid forholdt seg til nye folk og endringer. Jeg mener også at de er representative for det store flertallet av indianere i Amazonas.

– Selvsagt eksisterer det enkelte isolerte stammefolk, men de utgjør bare en promille av indianerne. Likevel får diskusjonen om dem uproporsjonalt stor plass, avslutter Christian Sørhaug.