Lær av romerne!

Mye å lære av f.eks. Gaius Julius Cæsar. Foto fra Alfred von Domaszewskis "Geschichte der Romischen Kaiser", 1914. Foto: Wikimedia Commons

Mye å lære av f.eks. Gaius Julius Cæsar. Foto fra Alfred von Domaszewskis «Geschichte der Romischen Kaiser», 1914. Foto: Wikimedia Commons

Romersk historie er en scene der store ledere spilte seg ut. Ypperlig egnet som arena for ledelsesutvikling.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 4-2013.)

For å lykkes som leder må du – det ligger i selve ordet – få folk til å følge deg. Og det krever at du tilbyr dem noe de kan tro på. Dette «noe» må formidles klart, tydelig og overbevisende. Kort sagt; du må ha en fortelling å tilby.

Enda godt det finnes historiske forbilder. Antikkens Roma byr på et helt galleri av legendariske lederskikkelser. For dem var «det store dramaet» selvfølgelig historien de gjennomlevde under Romerriket. Dagens ledere må forholde seg til vår tids sammenhenger. Strategiene de romerske lederne fulgte, og filosofien som lå i bak avgjørelsene deres, er uansett en gullgruve for dagens ledere. Kjetil Eikeset og hans to kompanjonger i B&E Consulting AS lever av å vise oss vei til denne gullgruven.

– Ledelse er å skape mening. Romerne var gode på å skape mening og formidle fortellinger. De var flinke til å løfte fram fortiden og bruke personlige anekdoter til å plassere seg selv i den store historiske sammenhengen. I «ledergruppen» til keiser Augustus finner vi dyktige historiefortellere, sier han. Og viser blant annet til monumentet Ara Pacis, fredsalteret som ble bygget 13–9 f.Kr. Det ble reist for å hedre – og promovere – siden Augustus hadde skapt fred, velstand og samhold i riket.

Med Romerriket som referansepunkt. Eikeset er utdannet psykolog, filosof og økonom. Sammen med psykologene Steinar Bjartveit og Trond Kjærstad foreleser han ved Handelshøyskolen BI og holder foredrag og seminarer for næringslivet og det offentlige – alt med utgangspunkt i antikkens Roma. Kursdeltakerne får perspektiver på lederfilosofien til ulike romerske lederfigurer. Hvordan fylte ledere som Cæsar, Cicero, Cato, Pompeius, Brutus, Antonius og Octavianus lederrollen sin? Hvordan tenkte og agerte de? Betydningen av fortellingens makt løper som en rød tråd gjennom det hele.

– Hvorfor har dere valgt dere akkurat de romerske lederne som utgangspunkt?

– Romerriket binder veldig mye tenkning sammen. Romerne forholdt seg til arven etter grekerne ved å konkurrere med dem når det gjaldt retorikk og fortellingskunst, og de dyrket Alexander den store som et ideal. I tillegg representerer romerne også den klassiske arven som gjenfødes under renessansen på 1400-tallet. Så med Roma som utgangspunkt kan man se både fremover og bakover på én gang, svarer Eikeset.

– Romerriket er dessuten godt belyst og beskrevet og er blitt et referansepunkt for ettertiden. Alle har hørt om Romerriket, så det er takknemlig å ta utgangspunkt i det. I tillegg finner du de fysiske restene av riket på så mange steder. Det er ikke like mye igjen etter grekerne, for eksempel.

Forelsket i Cæsar – en stund. Seminardeltakerne hos Eikeset & co vil oppdage at de konsentrerer seg mest om en helt spesiell periode i romersk historie: det siste hundreåret av den romerske republikken – perioden fra ca. år 100 f.Kr. og fram til Octavian etablerer keiserdømmet og skifter navn til Augustus i år 27 f.Kr.

De antikkfrelste foredragsholderne forsøker å få fram at ulike filosofier støtte sammen i de siste tiårene av den romerske republikken. Som med så mye annet hadde romerne importert filosofi fra grekerne, og to hovedretninger, stoikerne og epikureerne, representerte to ulike grunnholdninger til livet.

Filosofen Epikur (341–270 f.Kr.) mente at mennesket har en fri vilje og dermed er herre over egen skjebne. Epikureerne er typiske endringsagenter som ønsker å omforme verden med sitt «Grip dagen!» Den stoiske skolen, som ble etablert på 400-tallet f.Kr., var opptatt av at mennesket ikke skulle involvere følelsene, men finne seg i sin skjebne; bevare «stoisk ro».

– Når man leser den greske filosofen Epikur (341–270 f.Kr.) og hans ideer om at individet er et fritt og urolig atom som må skape sin egen skjebne, høres det nesten ut som noen av dagens postmoderne ateister i en pubsamtale, smiler Eikeset. – Cæsar er en epikureer, læren innebærer en handlingsorientert livsfilosofi som passer for en ambisiøs mann. Det forklarer også hvordan Cæsar (100–44 f.Kr.) hele tiden agerer når det gjelder strategi. Han ser ut til å tenke hele tiden at «om jeg agerer først, får jeg et overtak».

De romerske lederne sverget til ulike filosofier og verdier og formidlet ulike fortellinger. På kursene brukes de historiske profilene til å utfordre deltakerne; lederne må finne fram til hva deres eget verdigrunnlag er, og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for lederrollen.

– Men de fleste av dagens ledere ser seg vel som herrer over egen skjebne?

– Ja, alle lederne blir forelsket i Cæsar. Nettopp av den grunnen du nevner. De ønsker å identifisere seg med styrken i Cæsarfiguren, fordi det gir dem en følelse av kontroll. Men så er det bare det at Cæsars fortelling også illustrerer noe helt annet: Det er også en del av lederansvaret å se seg selv i en større sammenheng. Cæsar blir blind for hvordan andre oppfatter handlingene og motivene hans. Som leder må du ha et videre perspektiv enn ditt eget ståsted, og dér befinner stoikerne seg på tryggere grunn.

Deres verdigrunnlag hadde mye til felles med det som preget grunnholdningene i den romerske republikken, mener Eikeset, der verdier som gravitas (ærbødighet for tradisjon), constantia (at ting skal vare over tid), pietas (måteholdenhet) og dignitas (verdighet/prestisje) stod sentralt. De tradisjonelle romerske dydene ser på lederrollen som en plikt, der du utøver din rolle i en større helhet etter beste evne. Dette smaker bedre for stoikere som Cicero og Cato, der lederskap utøves med tanke på fellesskapets beste, og hvor lederen er en liten brikke som har påtatt seg et stort ansvar.

For å si det med stoiker og keiser Marcus Aurelius: «Alle virker vi sammen mot ett mål, noen fullt bevisst, andre uten selv å være klar over det. For deg står det igjen å bli klar over hvor du selv vil ha din plass».

– Når vi kommer inn på årsakene til at Cæsar blir drept, er det indirekte en kritikk av epikureisk filosofi. Vi trekker inn forskning på moderne lederskap, som viser at lederskapets største fare er narsissisme. Slik sett er Julius Cæsar en urolig lederskikkelse som bare dundrer på. Så etter at kursdeltakerne først har vært forelsket i ham, og tenkt at «nå skal vi hjem og bli epikureere», får de erkjennelsen av Cæsar som narsissist midt i fleisen! Noen spiseskjeer stoisisme hadde da vært en god kur.

Motstykker til Cæsar. For Cæsar handler det om å ta ansvar for egen skjebne. Men det fins også romerske personligheter som setter fellesskapet foran seg selv.

– Men ingen er perfekt?

– Nei, og det kan de ikke være. Vi mener det er mye bedre å gi perspektiver og vise at ethvert ideal har en framside og en bakside. Det er ikke vanskelig å se at Cæsar tilfredsstiller mange moderne krav til ledere. Han er kjempegod til å ta valg, være proaktiv, ha tro på egne ferdigheter og være i førersetet av utviklingen. Man kunne ha skrevet en lederbok basert på Cæsar som ideal. Men så er det denne narsissisme-baksiden.

– Alle romere var vel ikke narsissister?

– Forfatteren og retorikeren Cicero (106– 43 f. Kr.) eller senatoren Cato den yngre (95–46 f.Kr.) var mye flinkere til vektlegge at du ikke kan brenne bare for deg selv. Du må se på deg selv som et redskap for noe større. Julius Cæsar var den sterke, uavhengige. Cicero og Cato så seg selv som en del av et fellesskap. Som Cicero sa: Og så tror vel vi at verden er så kompleks at ledere trenger litt av begge deler, sier Eikeset. – Som Cicero sa: «Hvorfor er en fiende av meg alltid en fiende av republikken?» Retorisk elegant nok satt han alltid likhetstegn mellom seg selv og republikken…

Om ingen lederfortelling er perfekt, er det enda verre å være en leder helt uten en fortelling. For uten fortelling, ingen mening. Den romerske historien har eksempler på slike profiler også.

– Som Cæsars nestkommanderende var Marcus Antonius (83–30 f. Kr.) glimrende. Han var verdens beste nummer to. Men etter Cæsars fall, da han forsøker å spille hovedrollen, kommer han til kort. Det blir fort veldig tydelig at han egentlig er en del av Kleopatras fortelling. Han har en rolle å spille i forhold til hennes ambisjoner. Hun har en veldig sterk fortelling. Men Marcus Antonius er «mannen uten fortelling,» sier Eikeset.

Romerriket som verdensscene. Marcus Antonius er et varsku om det som skal komme: Romas fall.

– Marcus Aurelius (121–180 e.Kr.) var filosofkeiseren som skrev dagbok mens han var i felten, Til meg selv, vel verdt å lese den dag i dag. Men når sønnen hans, Commodus, tar over i år 180 e.Kr., begynner romerne å få ledere som ikke har filla peiling på hva de skal, de ser seg ikke i en større sammenheng. De har ikke noe mål med det de driver med, og meningen blir borte, hevder kursholder Eikeset.

Romerriket var lenge bygd på ekspansjon, men historien om imperiet rommer også en fortelling om å takle stagnasjon. Eikeset mener at dette har stor relevans for dagens verden. Hva betyr det når den gamle «meningen», fortellingen om den romerske ekspansjonen mister mening? Romerne mente jo opphavelig det var gudenes mening at de skulle beherske verden.

– Mange organisasjoner har stadig vekst innbakt i selvbildet og forretningsstrategien sin. Men historien om Roma inviterer også til å tenke over om dette er mulig i lengden. Her har stoikerne bidrag å komme med, siden de har fokus på individets plass i den større sammenhengen. Det er viktig å ha en konsolideringsstrategi klar. Hvis ikke er det fare på ferde når fortsatt vekst ikke lenger gir mening, fortsetter Eikeset.

Eikeset sammenlikner den samlede romerske historien med et drama, der kjente personligheter spiller seg ut på historiens scene. Fordelen med å bruke den romerske historien er at personene og elementene er kjent for kursdeltakerne. De romerske profilenes handlinger, tvil, suksess og nederlag eksemplifiserer eviggyldige utfordringer. Dagens ledere kommer heller ikke utenom å måtte konfrontere seg med dem.

– Vi utfordrer deltakerne til å spørre seg selv om hvilken leder de selv ligner mest på. Men et annet spørsmål er nesten viktigere: «Hva slags organisasjon ønsker vi å skape?» Den må helst romme både endringsagenter og et tydelig, varig verdigrunnlag som holder organisasjonen sammen.

Talekunst på pensum. I dagens Norge er det et skrikende behov for å se de store linjene i historien, mener Eikeset. Det er økt etterspørsel etter klassiske fag, og noen av det mest populære på BI for tiden er retorikk-kurs, forteller han.

BI tar opp arven fra romernes lederutdannelse. Én ting er at romerske ledere helst burde ha militær utdannelse og erfaring, for så å bli skolert i styring og organisering. Men utdannelse i retorikk, talekunst, ble regnet som nesten like viktig for en leder.

– Retorikken har kommet tilbake nå, og det kan ikke bare skyldes retorikeren Barack Obama, kommenterer Eikeset. – Å skape mening er en ekstremt potent måte å lede på. Levende beskrivelser av virkeligheten er sterkere enn økonomi og tall. Å skape mening for en organisasjon gjør du ved å fortelle om fortiden, belyse hva som er viktig nå og ved å legge vekt på hvilken fremtid du ser for deg for organisasjonen.

Forbered deg på ditt Rubicon! Å konfronteres med de store fortellingene tvinger fram spørsmål. For eksempel: Hva er det som preger historien – og fortellingen – om den virksomheten jeg er en del av? Og: Hvordan passer min egen delfortelling inn i den store, helhetlige fortellingen? Ledere trenger å legitimere seg selv og sitt lederskap. De må finne sin stemme, og de må være forberedt på vanskelige strategiske valg eller situasjoner der lederskapet deres vil bli testet. Julius Cæsar var god på dette, han fremskrev situasjoner i ulike scenarier og var tro mot seg selv.

– På kursene våre oppfordrer vi deltakerne til å diskutere hvilke avgjørende øyeblikk i deres egen historie de ønsker å ta med seg videre. Vi snakker om definerende øyeblikk. Også de som skal komme. Vi spør lederne: «Hva vil være Rubicon for deg?». For hvis du ikke evner å reflektere over eget ståsted og egen historie, dumper du opp i situasjoner hvor du gjør valg uten å ha tenkt deg godt nok om, sier Eikeset. – Jeg håper vi kan bidra til at norske ledere blir flinkere til å tenke seg om. I tillegg håper jeg det gjør dem til mer interessante samtalepartnere og mennesker. Det ligger et element av dannelse her, understreker han.

– Jeg tror dette med historisk ballast er etterspurt. Egentlig tror jeg alle norske ledere ønsker å lese Levende Historie, avslutter Eikeset.

Med et glimt i øyet. Men det gir mening for oss.