Norske amerikaskjebner

brekke_toril_the_dream_of_america

800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Det syntes Toril Brekke fortjente en romantrilogi, hvor hun har brukt mye tid på å fremstille de historiske faktaene så korrekt som mulig.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 4-2009.)

Toril Brekke skriver for tiden på det siste bindet i sin romantrilogi om norske innvandrere i USA på 1800-tallet. Det første bindet, Drømmen om Amerika, kom i 2006, mens del 2, Gullrush, kom i fjor. Geografisk og tidsmessig spenner handlingen i trilogien vidt, der vi følger flere generasjoner på kryss og tvers over det nordamerikanske kontinentet.

Alle som tar fatt på dette temaet tvinges til å forholde seg til klassikeren i sjangeren, svenske Vilhelm Mobergs firebindsverk Utvandrerne og Innvandrerne, som kom ut 1949-59. Slik er det også for Brekke.

Folkeopplysning i bunn
-Moberg er bakgrunnsmaterialet mitt, sammen med veldig mye annet. Jeg leste bøkene hans på nytt før jeg tok fatt på denne trilogien, sier forfatteren og peker bort mot bokhyllen, der Moberg har en prominent plass.

-Flere har spurt meg, slik jeg selv spurte da forlaget lurte på om jeg var interessert å i skrive om den norske utvandringen til Amerika: «Er ikke dette gjort før?» Det er tre hovedverk om utvandringen til Amerika. Du har bøkene til Moberg, Alfred Hauge og Ole Edvard Rølvåg. Og med tanke på at vi snakker om 800 000 enkeltskjebner her – enda flere om du teller med alle svenskene som dro – er ikke 3 hovedverk så mye, påpeker Brekke.

-Mitt prosjekt er også formet annerledes. Både Moberg og Rølvåg tar utgangspunkt i et sted i Skandinavia, der vi møter noen mennesker som bestemmer seg for å emigere. Så følger vi dem på veien til USA, der de finner seg et nytt hjem. Jeg gjør det litt annerledes. Når leseren er ferdig med min trilogi, vil han eller hun kunne finne fram et Norgeskart og et USA-kart, og peke ut hvor de fleste emigrantene kom fra, samt hvor i USA de slo seg ned. I tillegg vil leseren vite en del om hvorfor folk dro. Dette er jo en roman, men det ligger også en idé om å bedrive folkeopplysning i bunn her. Men det er viktig å understreke at det fungerer på den måten at jeg først blir begeistret over ting jeg finner ut, og gjerne vil formidle det videre til leseren. Det er på den måten jeg nærmer meg det.

Skal man ha noe å formidle krever det at man gjør hjemmeleksen sin. For en forfatter betyr det å sette seg inn i temaet. Eller som det heter på moderne norsk; å gjøre research. Brekke har besøkt alle stedene hun skriver om i trilogien, og hun har lest mye. Ikke minst Ingrid Semmingens bøker om utvandringen. De er fra 1940- og 50-tallet, men nyter fremdeles status som standardverk. I tillegg har hun pløyd igjennom mange bygdebøker og historiebøker, om både amerikansk og norsk historie.

Overraskelser
-Var det noe som overrasket deg da du gjorde disse forberedelsene?
-Ja, det var det. Blant annet visste jeg ikke at de første nordmennene som utvandret gjorde det fordi de var religiøse minoriteter som ble undertrykt i Norge. Det var først senere de økonomiske årsakene ble viktigst for utvandrerne. Men de første som dro var kvekere og haugianere. Dermed måtte også det første bindet i trilogien min handle om kvekere og haugianere.

Noe av det hun fant ut i løpet av forarbeidet har et visst komisk skjær over seg, samtidig som det avslører interessante ting om mentaliteten til innvandrerne.

-Man søkte seg til sine egne. Men det var ikke bare slik at nordmenn dro dit det var andre nordmenn. Det var slik at numedøler søkte seg dit det var andre numedøler. Og vossinger søkte andre vossinger. I et brev jeg kom over, skriver en mann hjem til Norge og etterlyser en egnet dame som kan passe barna. Det kan han åpenbart ikke finne der han bor i Amerika, fordi det bare bor vossinger der, smiler Brekke.

En annen detalj hun noterte seg var at navnet Ole må ha vært svært utbredt. I oberst Hans Christian Hegs skandinaviske regimente, som telte 900 mann, var det innrullert intet mindre enn 116 stykker som het Ole.

-Idag finnes det egne vitsebøker i det norsk-amerikanske miljøet, med vitser om Ole og Lena, forteller Brekke. -Og Ole er nok ikke en spesielt smart figur i disse vitsene. Lena er litt skarpere.

Virkelige skikkelser
I Brekkes romantrilogi møter vi flere virkelige historiske skikkelser i persongalleriet. Navn som Lars Larsen, Elias Tastad, Marta Georgiana, Hans Christian Heg og Snowshoe-Thompson var virkelige nok. Og de fiktive figurene i handlingen er inspirert av virkelige skjebner. Autensiteten har vært viktig for Brekke.

-Jeg bruker de historiske figurene som «knagger» for fakta, sier hun.

-Det er viktig for meg at jeg ikke kan bli tatt for faktafeil. Ikke engang på detaljnivået. Man skal ikke tulle med virkeligheten. Det er viktig også på en annen måte. Dersom jeg vet at detaljene er korrekte, får jeg slappet av og kan konsentrere meg om fiksjonen.

I tillegg stimulerer korrekte fakta fantasien hos forfatteren, får vi vite.

-Hvis jeg ikke hadde hatt alle disse faktaknaggene å ty til kunne det blitt et problem for meg å finne ut hvordan jeg skulle formet handlingen. Det høres kanskje pussig ut, men husk på at det er lettere å se for seg en verden når detaljene er utfylt. Faktaene blir kulissene for handlingen, kan du godt si.

-Har du alltid vært opptatt av amerikansk historie?
-Nei, det er en ganske ny interesse for meg. På midten av 90-tallet bodde jeg noen måneder i USA, i staten New York, og i løpet av den tiden ble jeg svært fascinert av landet. Du finner både det verste og beste der. Dermed kastet jeg meg også over amerikansk historie.

-Da var du kanskje heller ikke særlig opptatt av westerns mens du vokste opp?
-Nei. det var en gutteting. Men nå sitter jeg og ser westernfilmer nesten hver kveld. Og synes det både er interessant og morsomt. Jeg legger spesielt merke til detaljer som seletøy, klær og mat. Det må jo sies at filmene ikke alltid er historisk korrekte, da.

Familiekrønike
Amerikatrilogien er imidlertid ikke Brekkes første forsøk på å skrive historiske romaner. Men hun brukte noen år på å fatte interesse for fortiden. Og da det skjedde var det med utgangspunkt i egen familie.

-I likhet med mange andre i min generasjon var jeg rød og radikal som ung. Etter å ha romandebutert i 1976 med Jenny har fått sparken ble jeg spurt av en slektning om jeg ikke skulle skrive «noe ordentlig» neste gang. «Hva da?», spurte jeg. «Noe om vårs!», lød svaret.

-Derfor var det kanskje naturlig at min første historiske roman, Granitt (1994), kom til på en personlig måte. Da jeg var liten ble jeg vist rundt i Vigelandsanlegget av mormor, som pekte på statuene og forklarte at «den der har onkel Alf laget. Og den der har onkel Henry laget.»

Så da lærerinnen min spurte klassen om noen visste hvem som hadde laget statuene i Vigelandsparken var jeg den eneste som rakk hånden i været – og forvirret lærerinnen med svaret mitt. Men det var jo riktig! Gustav Vigeland laget små modeller, som steinhuggerne – deriblant min oldefar – skalerte opp før de tok fatt på selve arbeidet.

-Dermed begynte jeg å intervjue eldre slektninger, og lærte meg samtidig metoden for historiske romaner. Du må lese deg opp på temaet du skal behandle og få den store oversikten over feltet, før du finner detaljene. Man må gå fra det store til det lille, sier Brekke.

I den prosessen er faglitteraturen helt uunnværlig. Likevel er det ikke sikkert man finner de detaljene man leter etter der. Det kan faktisk hende man må gå til annen skjønnlitteratur for å få svarene, slik Brekke måtte.

-Jeg var interessert i å vite hva slags flora og fauna som fantes i deler av prærien, men kunne ikke finne noen fagbøker som beskrev den. Tilslutt ble jeg tipset av en forfatterkollega i New York om å prøve noen av de eldre skjønnlitterære verkene. Og svaret fant jeg i Laura Ingalls bøker, de om Det lille huset på prærien, ler Toril Brekke.

FAKTABOKS – AMERIKATRILOGIEN:
I det første bindet i Toril Brekkes trilogi, Drømmen om Amerika, følger vi de 52 nordmennene som reiste over havet til Amerika i 1825. Ombord sluppen Restauration finner vi kvekere og haugianere, som utvandrer på jakt etter religiøs frihet i USA. Kvekeren Håvard skulle vært med, men sitter fengslet. Dermed må hustruen hans, Elise, og svogeren Ansgar, dra over på egenhånd.

Bind to, Gullrush, begynner i 1843. Her følger vi Håvards datter Brenda og stesønnen Hølje, som prøver lykken under gullrushet i California i 1849, før de kastes inn i den amerikanske borgerkrigen.

Det siste bindet skal etter planen komme ut i 2010.