Pornoflørten.

Mark Wahlberg og Heather Graham i "Boogie Nights". Foto: Filmweb/New Line Cinema

Mark Wahlberg og Heather Graham i «Boogie Nights». Foto: Filmweb/New Line Cinema

Voksenfilmselskapet Vivid forsøkte å rekruttere den høyt profilerte porno(stjerne)konsumenten og Hollywoodskuespilleren Charlie Sheen som regissør. Det ville i såfall være en symbolsk illustrasjon på det stadig mer intime forholdet mellom pornobransjen og Hollywood.

(Opprinnelig publisert i Cinema/Film & kino 4-2011.)

I mars ble det kjent at klodens største pornofilmselskap, Vivid Entertainment, hadde tilbudt vinterens mest utagerende villbasse, Charlie Sheen, regijobben på en voksenfilm med den parodiske tittelen Two and a half women. Selskapet ville sågar gjerne ha flere av Sheens damebekjentskaper fra pornobransjen foran kameraet.

Dersom Sheen hadde takket ja til tilbudet ville han gjort seg selv til den definitive symbolskikkelsen for en utvikling som har pågått en stund: Hollywoods tvetydige og stadig ivrigere flørt med pornofilmbransjen. Breddefilmen liker nemlig å krydre fortellingene sine med innslag fra pornomiljøet. Noen ganger helt konkret. Pornoskuespillere som Kobé Tai/Carla Scott, Ron Jeremy og Jenna Jameson har hatt biroller i produksjoner uten XXX-stempelet. Og den pensjonerte pornostjernen Traci Lords har forlengst meldt overgang til konvensjonelle B-filmer.

Men mens tidligere og nåværende pornostjerner har tatt steget over i Hollywoodproduksjoner har ennå ingen gått den motsatte veien. Iallfall ikke under full pressedekning. Sheen kunne ha blitt den første. Uansett hvordan man velger å se på dette – som tragisk, komisk eller tragikomisk – er det en god oppsummering av filmbyens vinglete og koketterende forhold til sexindustrien.

Komediebølge. Vinglingen er kanskje ikke så merkelig. Sex er tross alt både intimt alvorlig og ufrivillig komisk på én og samme tid. Denne dobbeltsidigheten kommer til uttrykk i Hollywoods skildringer av voksenfilmbransjen. Historier som tar for seg pornobransjen har en tendens til å enten være tragedier – dersom de ikke er rene skrekkfortellinger – eller komedier. Dramafilmer med seriøst tilsnitt klarer ikke helt å bestemme seg, og foretrekker typisk en tragikomiske vinkling.

Foreløpig siste bidrag fra Hollywood heter Born to be a Star (2011). Denne komedien handler om en tenåring som drar til Los Angeles for å gå i foreldrenes fotspor; voksenfilmbransjen. Blødmekongen Adam Sandler er en av manusforfatterne. De siste årene er det da også komediene som har dominert i Hollywoods skildringer av pornomiljøet.

Pornokomediesjangeren har vokst tett med titler som Who’s Your Daddy (2004), The Girl Next Door (2004), The Amateurs (2005) og Zack and Miri Make a Porno (2008).

De dystrere skildringene av pornobransjen finner vi i Hardcore (1979), 8mm (1999) og Rated X (2000). Sistnevnte kan ironisk nok skilte med Charlie Sheen i en av hovedrollene.

Den hittil mest ambisiøse filmen om pornobransjen, Paul Thomas Andersons Boogie Nights (1997), opererer i et tragikomisk terreng, og munner ut i en tragiske konklusjon. Milos Formans The People vs. Larry Flynt (1996) er også porsjonert ut i tragiske og komiske øyeblikk, men tragedien er først og fremst knyttet til Larry Flynts personlige ulykker – ikke bransjen han befinner seg i.

90-talls-paradokset. Filmene har også hatt en tendens til å sette det frimodige og uskyldige 1970-tallet opp mot det kyniske og harde 80- eller 90-tallet. Først var porno moro, så ble den trist. Boogie Nights skjærer dette regelrett ut i papp for publikum, og peker ut videorevolusjonen som årsak til ulykken.

Dette er paradoksalt, for i mediesammenheng ble pornoen normalisert i løpet av det samme kyniske og harde 90-tallet. Og det skyldtes ikke bare internett. Opp mot millenniumsskiftet ble det laget både dokumentarer og realityserier om kjente pornoprofiler som John C. Holmes, Ron Jeremy og Seymour Butts. Media var fascinert.

I likhet med filmbransjen har også deler av musikkbransjen – særlig hip hopen – hatt sin egen flørt gående med pornografene. Noen ganger er det vrient å se hvor populærkulturen slutter og pornoen begynner. Hvordan vil du kategorisere den usensurerte versjonen av musikkvideoen til N.E.R.D.s Lapdance? Å kategorisere videoutgivelsen Snoop Dogg’s Doggystyle (2001) er muligens enklere, siden hip hop-stjernen her blander musikalske innslag med hardcore porno. Dermed startet Snoop Dogg en trend andre rappere kastet seg på.

Rykter skal imidlertid ha det til at en filmatisering av Chuck Palahniuks roman Snuff er på vei. Den tar et kritisk blikk på gangbang-filmene, og er muligens et tegn i tiden på at komediebølgen er over.

Kunstnerisk porno? Enkelte regissører har forsøkt å gjenerobre det seksuelle terrenget fra pornoen, ved selv å skildre ekte sex helt eksplisitt. Om man skal generalisere, kan man si at fellesnevneren hos disse filmskaperne er forsøket på å sette sex inn i en større sammenheng: Psykologisk, kjønnspolitisk eller sosialt. Samtidig vil man være ærlig i skildringen av sex, men ønsker seg bort fra de «gynekologiske» kameravinklene.

En av de som har prøvd dette er Michael Winterbottom, med 9 Songs (2004). Her får vi blant annet se oralsex, penetrering og ejakulasjon. Innslag med usimulert sex finner vi dessuten i Jesu liv (1997), Idiotene (1998), Pola X (1999), Romance (1999), Baise moi (2000), Ken Park (2002), The Wayward Cloud (2005) og Shortbus (2006). Øvelsen begynner å bli ganske velprøvd.

Det er et lite, men viktig, knippe spørsmål som stadig kommer opp i forbindelse med denne typen «kunstporno»: Tilfører sexscenene filmen noe, eller er de bare distraksjoner/attraksjoner? Kan en film handle om sex uten å selv bli et bidrag i pornosjangeren? Hvor går i såfall grensen?

Siste stikk? Det er som regel tilskueren selv som bestemmer hva han vil ha ut av filmopplevelsen. Det er ikke sikkert at de kunstneriske ambisjonene og seriøse anfektelsene til filmskaperne spiller så stor rolle for den som bare ser filmen fordi folk puler i den. Da det i sin tid ble satt opp busser fra norske byer til kinoer på den andre siden av svenskegrensen, slik at nordmenn kunne se Jag är nyfiken – gul (1967), var det mest sannsynlig kikkertrangen som fylte setene. På folkemunne har da også uttrykket «kulturfilm» i perioder vært synonymt med sexfilm.

Selv om sexen opptrer i en større sammenheng vil mange kun være ute etter de opphissende øyeblikkene. Dessuten, i våre digitale tider lar materialet seg redigere med noen enkle grep. Dermed får høydepunktene fra Romance, Shortbus, Ken Park og de andre filmene fort et eget liv på nettsider med rendyrket XXX-profil. Det kan se ut som om pornoen tar siste stikk uansett. I likhet med kjønnsdriften forblir kikkertrangen både sterk og basal, og har sjelden ambisjoner ut over egen tilfredsstillelse.

Eller? Finnes det unntak? Kanskje Arild Frölichs filmatisering av Lars Ramslies roman Fatso kan representere et brudd med pornoflørten? Den er iallfall inne på noe vesentlig: Hovedpersonen Rinos erfaring kan summeres opp i innsikten om at pornokonsum er en dårlig erstatning for kontakt med virkelige mennesker. Bedre med én pupp i hånda enn ti på skjermen. Inntil videre er det et åpent spørsmål om Charlie Sheen er enig. Men han befinner seg kanskje i en situasjon der han ikke trenger å velge?