«Trollmann» med ukjente sider

Et av mange klassiske verk fra Kittelsens hånd: "Nøkken" (1904). Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalmuseet

Et av mange klassiske verk fra Kittelsens hånd: «Nøkken» (1904). Foto: Wikimedia Commons/Nasjonalmuseet

– Jeg har fått høre at «Pesta» den dag i dag skremmer skoleelever på galleribesøk, sier Arnhild Skre. Kunsten til Theodor Kittelsen (1857–1914) gjør fortsatt inntrykk, 100 år etter hans død.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 3-2014.)

Troll. Nøkken. Og draugen. Theodor Kittelsen er berømt for sine eventyrillustrasjoner og grøssende motiver, som f.eks. «Pesta».

Sånn sett passer uttrykket hans perfekt inn i dagens kulturelle trend, som jo er dominert av fantasy. Tenk bare på filmer og serier som «Ringenes herre», «Harry Potter», «Hobbiten», «Game of Thrones» osv.

Men vi kan nok ikke kalle ham Norges første fantasy-kunstner, beklager historiker og forfatter Arnhild Skre.

Han var ikke den første som laget eventyrillustrasjoner. Det var August Schneider. Erik Werenskiold var også tidligere ute. Men Kittelsen tok det lengre ut med grøss og gru i motivene sine enn det som tidligere hadde vært gjort. Han dro fantasien ut i det groteske.

Påvirket av flere strømninger. Skre skriver for tiden på en biografi om Kittelsen og kretsen rundt ham. Den kommer ut i 2015. Og biografen har notert seg at arven etter Kittelsen lever videre i beste velgående. Den dukker sågar opp i sammenhenger som kan virke overrumplende.

Black metal-band, som Burzum, bruker motivene hans som cover-illustrasjoner. Og en annen gruppe, Solefald, har lånt navnet fra et av verkene hans, forteller Skre.

Hun ser Kittelsens «grøsserkunst» som en del av den lange gotiske linjen i kulturhistorien. Den sprang opprinnelig ut av den gotiske litteratursjangeren som oppstod på slutten av 1700-tallet.

I den gotiske strømningen dyrker man ofte fortiden og utforsker de mørke sidene ved tilværelsen. Jeg vet ikke om denne strømningen preger dagens felleskultur i samme grad som på 1890-tallet, men den dukker opp jevnlig. I fjor besøkte jeg en utstilling i Paris, på Musée d’Orsay, som var viet det bisarre og dysterromantiske i kunsten. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at den ble holdt akkurat nå, mener Skre.

Hvilke tendenser i Kittelsens samtid gjorde at han gikk i denne kunstneriske retningen?

Det er to kulturelle tendenser som flyter sammen hos Kittelsen. Den ene er den nasjonale tendensen, hvor det er viktig at kunsten uttrykker folkesjelen til en nasjon. Her kommer folkeeventyrene inn. I tillegg har du nyromantikken, eller senromantikken, som vektlegger det stemningsfulle. Så det er to ting som drar Kittelsen i denne retningen. Motivene hans blir både norske og stemningsmettede.

Var det noe ved personligheten hans som gjorde at han uttrykte seg slik?

Dersom man leser brevene hans får man inntrykk av at dette var et menneske med veldig sterke følelser. Han var ofte i sine følelsers vold. Og det gjaldt i alle retninger – både angst og glede. Samtidig finnes denne sterke poetiske åren hos ham.

Kittelsens oversette sider. I løpet av jubileumsåret vil selvsagt Kittelsens kunst vies oppmerksomhet gjennom flere utstillinger. Eventyrmotivene er nok garantert publikumssuksess, men Skre har et par tips til de som vil oppleve noen av hans mer ukjente eller oversette sider: Bl.a. Nasjonalgalleriets utstilling «Jomfruland. Theodor Kittelsens tegninger fra 1893», som vises fra 13. juni.

Jeg vil gjerne trekke fram landskapspoeten Kittelsen. Han laget fine naturlyriske skildringer. Bildene som skal stilles ut på Nasjonalgalleriet har nesten ikke vært publisert tidligere. De er lite kjent, påpeker hun.

I tillegg har vi satirikeren Kittelsen. Blant vennene var han kjent som et stort muntrasjonsråd. Satiren var noe han holdt på med livet ut, selv om verken samtiden eller han selv anså dette for å være så viktig. Men han hadde en virkelig besk og ofte bisarr satirisk penn, og jeg mener det er mulig å se ham som en forløper til Fredrik Stabel og Dusteforbundet, sier Arnhild Skre.