Helt elementært.

aaawater

Vann er ikke «den nye oljen». Det er viktigere enn som så. H2O er det våte fundamentet for sivilisasjonen. Og det vil avgjøre framtidens maktforhold, slik det avgjorde fortidens.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Vann. 10. mars, dagen før World Plumbing Day, publiserte Rådgivende Ingeniørers Forening en knusende rapport om tilstanden på infrastrukturen her i landet. Og nettopp avløpsanleggene befinner seg i krise. Rapporten ga sektoren karakteren 2 (av 5), noe som tilsier at bruken av anleggene er truet og opprusting bør skje umiddelbart.

Det var en betimelig påminnelse om hvor avhengig et moderne samfunn er av jevnlige investeringer i rørsystemene. Skjønt, ting kan tyde på at budskapet ikke er nådd helt ut likevel. VG ba leserne stemme over hvilken sektor av infrastrukturen de mente burde rustes opp først. Vannforsyning ble prioritert av 8,57%. Avløpsanlegg fikk 8,72% av stemmene. Det var riktignok henholdsvis 4. og 3. plass. Men på en soleklar 1. plass tronet Riksveier og fylkesveier med 35,51% av stemmene.

Dersom man vil være litt tabloid kan man si at nordmenn heller vil kjøre bil enn drikke rent vann. En noe mer reflektert respons vil være å fastslå at betydningen til det som er gravd ned i bakken ikke er så lett å få øye på. Kort sagt; her trengs opplysningsarbeid.

Sivilisasjonsfundamentet. Siden 22. mars er Verdens vanndag kommer anledning raskt. Og hvorfor ikke benytte anledningen til å sette seg grundig inn i vannets betydning for homo sapiens siden tidenes morgen?

Steven Solomons Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization er hovedsakelig en historiebok, men den historiske gjennomgangen av vannets betydning fortoner seg høyst relevant for dagens situasjon. Den gir leseren dybdeforståelse. Solomon gir oss innsikt i hvordan sivilisasjonens fremskritt ikke er blitt bygd stein for stein, men dråpe for dråpe. At det har vært slik i flere tiår, århundrer eller årtusener (avhengig av hvilken vannrelatert teknologi vi snakker om) gjør ikke nødvendigvis det historiske perspektivet tilbakeskuende. Vi forblir like avhengige av vannet.

I den siste fjerdedelen av boka forsøker dessuten forfatteren å si noe om fremtiden, eller The Age of Scarcity, som Solomon kaller det. De samtidsorienterte er også tilgodesett med en dose.

Water er ment som en introduksjonsbok til temaet. For de som har lest Terje Tvedts bøker, eller sett tv-seriene hans, er det mye i Solomons bok som er gammelt nytt. Men boka byr på et vell av fakta og historier som stimulerer tankevirksomheten. Har man ikke lest Tvedt vil man få godt utbytte av Water. Solomons bok er dessuten mer omfattende enn Tvedts bøker.

Maktfaktoren. De økologiske og økonomiske perspektivene på hydrologien belyses selvfølgelig, men et sentralt poeng Solomon tar tak i er at vannressurser også genererer makt. Opp gjennom historien har alle epokegjørende gjennombrudd i vannteknologi stimulert til politisk (og militær) fremgang for den gruppen som har vært i stand til å utnytte innovasjonene. Vann er definitivt storpolitikk. Det kan sikre et hegemoni.

Men med jevne mellomrom utsettes samfunn for ulike typer vannsjokk, som forstyrrer ressursbalansen. Måten statsdannelsene takler vannsjokkene på, avgjør gjerne om de overlever eller ei. Eksempelvis er det en intim sammenheng mellom egyptiske dynastiers fall og de sykliske periodene med ustabil vannføring i Nilen.

En sentral årsak til at Kina i motsetning til Romerriket ble gjenforent etter perioder med kollaps, var betydningen til den 1776 kilometer lange Keiserkanalen. Den stimulerte til økonomisk integrasjonen mellom nord- og sør-Kina, og gjorde regionene gjensidig avhengige av hverandre.

Ressursgrensen. I løpet av de siste 200 årene har det globale forbruket av ferskvann vokst dobbelt så raskt som befolkningen, og i dag har ressursutnyttelsen nådd en grense. Mektige elver som Colorado, Guleelven, Nilen, Indus, Ganges og Eufrat renner ikke lenger ut i havet på helårsbasis. I stadig flere regioner pumpes grunnvann opp for å bøte på vannmangelen. 10% av klodens jordbruksareal er basert på vanning som ikke er bærekraftig.

Vi nærmer oss derfor en periode med flere suksessive vannsjokk. Dette tvinger fram en ny revolusjon i vannteknologien: Vi må få etablert en mer effektiv utnyttelse av vannressursene, basert på desentraliserte, riktig skalerte og økologisk bærekraftige løsninger. I likhet med tidligere tiders omveltninger vil også denne prosessen skape vinnere og tapere.

Regioner som ikke er i stand til å etablere et fungerende vannregime vil i større grad stå i fare for å rammes av vannsjokk, økonomisk stagnasjon og havne i konflikter med naboene om vannressursene.

Midtøsten ble den første regionen som gikk tomt for vann, i betydningen at landene overforbruker ressursene. I følge The Millennium Ecosystem Assessment tar innbyggerne i Midtøsten og Nord-Afrika nå ut 120% av sine fornybare vannressurser.

India er i ferd med å begå langsomt hydrologisk selvmord. Halvparten av vannet som brukes til irrigasjon av landbruket er grunnvann, og vannspeilet har sunket drastisk de siste 30 årene. Vannreservoarene tømmes dobbelt så raskt som de fylles.

Flere regioner i Kina vil gå tomme for ferskvann rundt 2030, og landet har allerede i årevis vært rammet av en eskalerende vannkrise. Enorm forurensing er bare ett problem. Mer enn halvparten av landets elver og innsjøer, samt en tredjedel av grunnvannet, er giftig.

Dette koster landet økonomisk også. Miljødirektoratet i Kina har regnet ut at ødeleggelsen av økosystemer i økonomiske termer utgjør 8-13% av BNP. Det skulle i så fall bety at Kinas spektakulære økonomiske vekst i sin helhet går tapt på grunn av produksjonsmetodene.

Demokratienes fordel. I kontrast har USA relativt gode forutsetninger for å møte morgendagens utfordringer. Nord-Amerika har 18% av verdens overflatevann, men kun 8% av verdens befolkning. USA kan både forbli verdens ledende matvareeksportør og samtidig frigjøre vannressurser for å øke energiproduksjonen, for på den måten å stimulere til industriproduksjon. Dette kommer av at vannforbruket per individ er synkende. Forbruket toppet seg i 1980. Siden da har amerikanerne kuttet forbruket med 10%, samtidig som befolkningen har økt med 25%.

At forvaltning av vannressurser spiller en direkte rolle i internasjonal politikk, skulle dermed være illustrert.

Solomon mener at demokratiske land generelt er bedre rustet enn udemokratiske land til å takle hydrologiske utfordringer, siden økologiske problemstillinger blir gitt en plass i offentligheten. Det er også lettere å introdusere lokale, desentraliserte løsninger i demokratiske stater. Innen vannforvaltning finnes nemlig ingen universalløsning. Demokratiske land har lettere for å improvisere fram kreative løsninger, særlig i perioder der vanntilgangen er uforutsigbar, enn udemokratiske land.

Framtiden bør se lys ut for et vannrikt, tynt befolket og demokratisk land som Norge. Men det forutsetter at vi investerer i infrastrukturen. La oss få reparert de rørene!

 

Omtalte utgivelser:

STEVEN SOLOMON
Water: The Epic Struggle for Wealth, Power, and Civilization
Harper Collins (2010)
496 sider

RÅDGIVENDE INGENIØRERS FORENING
State of the Nation
78 sider

TERJE TVEDT
En reise i vannets historie
Cappelen (1997)
165 sider

TERJE TVEDT
En reise i vannets fremtid
Kagge (2007)
171 sider