Myter om svik.

DBOEKER NORMAL

Hvem som ble dømt i landssvikoppgjøret etter krigen er et interessant tema. Men hvem som ikke ble dømt er mer interessant.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, oktober 2009.)

[film] Det var tyskerne som realiserte Arbeiderpartiets parole, «Hele folket i arbeid». Knappe 2 år inn i besettelsen forsvant den store arbeidsledigheten som hadde tynget Norge gjennom to tiår. Anslagsvis 200 000 nordmenn jobbet direkte for tyskerne. Okkupasjonsmakten trengte folk til å bygge infrastruktur og industri, samt produsere matvarer og jobbe innen industrien. Og nordmenn var ikke vanskelige å be.

Håkon Gundersens film Svik utspiller seg i miljøet av samarbeidvillige norske forretningsinteresser og toppfigurer innen de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. Handlingen er sentrert rundt Club Havana i Oslo, hvor krigsprofitører og nazister omgås sosialt og prater forretninger. Det ingen er klar over er at etablissementets store trekkplaster, sangerinnen Eva Karlsen (Lene Nystrøm), er dobbeltagent. Hun pleier intim omgang både med Sturmbannfürer Krüger (Götz Otto) og klubbeier Tor Lindblom (Fridtjov Såheim), samtidig som hun rapporterer til engelskmennene.

Norsk Hydro. Filmen retter spesielt søkelyset mot rollen Norsk Hydro spilte under krigen. På fabrikkområdet på Herøya jobbet 1100 krigsfanger og tvangsarbeidere for Nordisk Lettmetall, som produserte aluminium til tyske bombefly. Slavearbeidere var derfor også en del av den økonomiske utviklingen i Norge under 2. verdenskrig. Nordisk Lettmetall var eid av Norsk Hydro i kompaniskap med IG Farben og Nordag. Nordag var i realiteten eid av Luftwaffe, mens ledelsen i Hydro og IG Farben satt i styrene til hverandre. Det var derfor ikke så merkelig at Hydro deltok i Det tyske handelskammeret i Norge. Men ingen av de involverte ble dømt etter krigen. Dette får Svik påpekt i ettertekstene.

Gundersens film har brodden rettet mot de norske krigsprofittørene og ønsker nok primært å være en debattfilm, men den sliter med å skape et medrivende drama ut av materialet. Bihistorien, hvor den britiske agenten Sven Nordanger (Kåre Conradi) får i oppdrag å ta livet av Tor Lindblom (som er hans egen bror), er heller ikke utviklet godt nok. Vurdert som filmhåndverk eller underholdningsprodukt er altså Svik belemret med svakheter. På den annen side peker filmen i en interessant retning til norsk krigsfilm å være, og befinner seg i et langt mer problematiserende terreng enn Max Manus. Det bør komme flere filmer i samme leia. De «upassende» sidene ved norsk krigshistorie rommer både viktige problemstillinger og engasjerende personlige fortellinger. Ingen tvil om det.

De som gikk fri. Hva skal man for eksempel si om offentlige tjenestemenn som la forholdene til rette for utbedring av flyplasser, slik at tyske bombefly kunne bruke dem, mens krigen i Norge fortsatt pågikk?

24. april 1940 sto signaturene til ordføreren i Trondheim, Ivar Skjaanes, og Centralkomitéen i Sør Trøndelag under en kunngjøring i Adresseavisen, hvor det ble opplyst at tyskerne hadde behov for 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes. Da arbeidet var utført, ble flyplassene base for tyske bombefly som bombet Steinkjer, Namsos og andre norske byer. Etter krigen ble verken ordføreren eller rådmannen straffet for samarbeidsiveren. Skjaanes ble istedet utnevnt til fylkesmann, mens rådmann Oscar Christian Gundersen sågar ble justisminister. Formannskapet i Oslo hadde for øvrig kommet trønderne i forkjøpet. Allerede 15. april etterkom det tyskernes ønsker om å sette 200 mann i sving på Fornebu for å utføre tilsvarende arbeid.

Mens selv passive medlemmer av (det lovlige partiet) Nasjonal Samling ble funnet kollektivt skyldige, ble funksjonærer og arbeidere som hadde jobbet for tyskerne kollektivt frikjent. En prest som hadde solgt tyskerne moreller fra egen hage ble dømt, mens en høysterettsadvokat som hadde tatt imot store konsulenthonorarer fra et firma som forsynte Luftwaffe ikke engang ble stilt for retten. Sykesøstre som hadde arbeidet for Røde Kors og kommet i skade for å pleie også tyske soldater ble dømt til fengselsstraff, fikk formuen inndratt og mistet borgerrettighetene. Norges fremste kapasitet innen rettsvitenskap på denne tiden, professor Jon Skeie, beskrev perioden rundt landssvikoppgjøret med ordene «Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.»

«Bustefan». Disse «upassende» detaljene er bare noen av dem Frode Fanebust har funnet plass til i sin bok KrigshistorienTM. Trademark-markøren som er hektet på er ingen skrivefeil. Fanebust bruker det som benevnelse på den rådende forestillingen om hvordan krigen og okkupasjonen var. Trademark-versjonen av krigshistorien er den dominerende versjonen av begivenhetene i årene 1940-45. Problemet er at denne fremstillingen er preget av myter og forenklinger, selektivt utvalg og bortsensurering av de «upassende» detaljene, mener Fanebust. Og han passer på å nevne at den heller ikke nødvendigvis har noen støtte hos faghistorikerne. Snarere tvert imot.

«Den historien forskerne har avdekket og beskriver i sine fagbøker, er vesentlig ute av takt ikke bare med den populariserte versjonen, men med vår kollektive norske bevissthet», skriver Fanebust.

Forfatteren er ikke historiker, men siviløkonom. Boka er imidlertid basert på noen hyllemeter historisk faglitteratur, samt en bunke primær- og sekundærkilder. Og ikke minst er den basert på arkivet til forfatterens farfar, journalisten og redaktøren Toralv Fanebust – kalt «Bustefan». Dermed er KrigshistorienTM også historien om en norsk dissident.

En norsk Dreyfus-sak. Toralv Fanebust var en av få motstemmer i landssvikoppgjøret. Han måtte finne seg i å bli stemplet som nazist, bl.a. i Arbeiderbladet, fordi han var kritisk til hvordan prosessen ble gjennomført. Men takhøyden for frie ytringer var ikke den høyeste rett etter krigen. Fanebust ble ført for retten og måtte sone 9 måneder. Han ble dømt for injurier mot høysterettsadvokat – og tidligere riksadvokat – Sven Arntzen. Under krigen hadde Arntzen meldt fra til politiet om at motstandsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen planla å rømme til Sverige. Arrestasjonen av Johanssen fikk store konsekvenser, da motstandsorganisasjonen XU ble rullet opp av tyskerne. Det bør nevnes at Arntzen var aktiv i ledelsen av Milorg, og nettopp derfor burde forstått at Johanssen var motstandsmann. Han burde iallfall ha visst at å rømme landet var forbundet med dødsstraff.

Man kunne argumentere for at den senere riksadvokaten Arntzen, som ble satt til å lede landssvikoppgjøret, i denne saken hadde gjort seg skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Det var nettopp det Toralv Fanebust gjorde.

Historien om dissidenten Fanebust er blitt kalt «den norske Dreyfus-saken». Den kunne godt tatt spranget til kinolerretet. Det samlede norske filmmiljøet er herved tipset!

Aktuelle utgivelser:

Film:
HÅKON GUNDERSEN
Svik
SF Norge
100 min.

Bok:
FRODE FANEBUST
KrigshistorienTM
Pax
2009