Religiøs fiction.

Mystiske menn i Alex Proyas "Knowing". Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Mystiske menn i Alex Proyas «Knowing». Foto: Summit Entertainment/Nordisk Film Distribusjon AS

Nyere science fiction har flørtet intenst med religiøse elementer og motiver. Nå er sjangeren kanskje på vei tilbake til et mer sekulært preg, men ikke med Alex Proyas Knowing.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, april 2009.)

[film] I 1959 tegner en gruppe skoleelever sine visjoner for framtiden. Tegningene blir plassert i en tidskapsel, som graves opp igjen 50 år senere. Barnetegningene er dominert av science fiction-inspirerte motiver, bortsett fra bidraget til en viss Lucinda Embry, som istedet skrev en lang tallrekke. Astrofysikeren John Koestler blir fascinert av dette, og oppdager snart at sifrene kan tolkes som profetier om alvorlige ulykker. Og tallrekken nærmer seg raskt slutten. Er det dommedag som venter? Og hvem er de blonde, hviskende mennene som sønnen hans møter med økende hyppighet? Er de engler?

Svarene får du Alex Proyas siste film, Knowing, som baker inn religiøse elementer i science fiction på en måte som er blitt vanlig de siste årene. La oss imidlertid begynne med å slå fast følgende: Sekulært drama har sine røtter i eldre, religiøse fortellinger. Det er derfor ikke så rart at motiver fra gamle mytologier har en tendens til å dukke opp i moderne fortellinger. Filmskapere har benyttet seg av gamle, velkjente motiver for å belyse dagsaktuelle problemstillinger. Dermed er det ikke sagt at dette skal forstås som religiøs propaganda. Motivene brukes helst allegorisk.

Maskerte myter. I Robert Wises klassiker The Day the Earth Stood Still (1951) tar romvesenet Klaatu det jordiske dekknavnet Carpenter når han skal vandre omkring blant menneskene. At Klaatu både er en representant for «et nytt menneske» og velger å kalle seg «tømrer»/»snekker» burde få igang assosiasjonsrekkene. Men grepet er ganske subtilt, og filmen står på sekulær grunn.

Hvorfor benytter historiefortellere slike grep? Det enkle svaret er at alt som minner om noe publikum kjenner fra før, gir mulighet til å økonomisere med dramaturgien. Ting blir selvforklarende på en måte som føles naturlig. Og enkelte grunnfortellinger sitter ekstra godt i oss alle. Hvorfor ikke benytte seg av dem?

Potensialet i denne «maskeringsstrategien» ble grundig demonstrert i 1982, da folk gikk mann av huse og skapte sagnomsuste kinokøer for å se en filmfortelling om en saktmodig figur med enestående evner, som er alene i vår verden. Han dør etter å ha blitt fanget av myndighetene, men våkner på mirakuløst vis til live igjen, før han drar tilbake dit han kom fra; himmelen. Kinopublikummet var rørt langt inn i beinmargen. Mange så filmen igjen og igjen. Handlingsreferatet kan få teologistudenter til å tenke på påskemysteriet, men filmen het E.T. og handlet om et godmodig romvesen.

Steven Spielberg hadde neppe misjonerende intensjoner med E.T. Men filmen demonsterer hvordan velkjente elementer kan få fornyet appell med et minimum av forkledning. Det er imidlertid forskjell på å bruke religiøse myter som assosiativt virkemiddel og å ta religiøse elementer på alvor.

Scifi-Messiaser. Matrix-trilogiens heltefigur Neo er et av de klareste eksempel på hvordan nyere science fiction har omfavnet religiøs mytologi. Neo er intet mindre enn «Frelseren hvis komme er varslet i Profetien». Matrix-trilogien bruker frelsermotivet i bokstavelig forstand, og henvisningene er eksplisitte. Riktignok er Jesu 3 dager i graven komprimert ned til Neos 3 minutter uten puls, men det er ikke mulig å misforstå poenget.

Star Wars-serien gjorde en hel generasjon fascinert av den New Age-aktige jedireligionen, med sin stadige henvising til den mystiske Kraften. I den siste av de to trilogiene ble riktignok Kraften forsøkt forklart vitenskapelig – på en halvhjertet måte. Til gjengjeld fikk publikum vite at Anakin Skywalker er resultatet av en jomfrufødsel.

Supermann vendte tilbake på filmlerretet i 2006 i Superman Returns, og her finner vi Messias-tematikken i fullt monn. Mens mannen i trikåt svever over jorden hører han stemmen til faren – Jor-El – fundere over menneskehetens muligheter til å bli «great». Han har jo sendt dem «sin eneste sønn». På slutten, da en livstruende skadet Supermann faller mot jorden, har han armene utstrakt – som om han skulle være korsfestet.

Menneskehetens frelser i Terminator-serien, John Connor, har de avslørende initialene JC, som er en skjult fremheving av hans rolle og oppdrag. Undertitlene til et par av filmene følger opp på en mer bombastisk måte: Terminator 2: Judgement Day (1991), og den foreløpig siste i serien, Terminator Salvation, som kommer til sommeren. Likevel er denne filmserien generelt fri for overtydelige religiøse motiver.

Guds revansje. Mens science fiction-suksessene fra de siste to, tre tiårene har flørtet med religion, var sjangeren i langt større grad orientert mot materielle problemstillinger på 50-, 60- og 70-tallet. Science fiction var farget av politikk – særlig atomtrusselen. På 70-tallet kom økologiske bekymringer og overbefolkningsproblematikk med i repertoaret. Sjangeren forholdt seg rasjonelt til sine scenarier, og tok ordet science på alvor. Kroneksemplet er Star Trek, hvor manusforfatterne fikk rykte på seg for å gjøre grundig research.

Hva skyldtes hamskiftet? I følge den franske religionssosiologen Gilles Kepel mistet sekularismen appell fra 70-tallet av. En ny religiøs oppvåkning spredte seg. Kepel kalte dette «Guds revansje».

Bakgrunnen for strømningen var misnøye med det materialistiske verdensbildet, som i økende grad ble oppfattet som kaldt, mekanisk og overfladisk. I brede lag av samfunnet meldte det seg en «materialtretthet» vis-a-vis rasjonalitet. Folk fikk appetitt på mystikk. Og den kunne gjerne serveres i den antatt «vitenskapelige» science fiction-sjangeren. Faktum er at en sjanger som i så stor grad hadde forholdt seg til rasjonalitet måtte bli ekstra følsom for endringen i publikums smak.

En forsterkende delforklaring kan være slutten på Den kalde krigen. Perspektivet på framtiden ble annerledes i en verden preget av The End of History, for å sitere Francis Fukuyama. Politikken kunne ta seg en ferie.

Nyrasjonalitet? Men nå er det mulig å spore signaler som – kanskje – innvarsler at det religiøst-mystiske hegemoniet går mot slutten. Det kan være verdt å merke seg at en høyprofilert nysatsing på selveste Star Trek-serien har premiere 8. mai. Suksessen til TV-serien Battlestar Galactica kan også være et tegn på at den politiske strømningen i sjangeren er på fremmarsj. I serien kjemper menneskeheten mot avanserte roboter, cyloner. I denne kampen finner vi politiske ekko fra samtiden. Ikke minst terrorproblematikken. Siden cylonene kan imitere menneskers utseende og infiltrere våre rekker, aktualiseres spørsmål som: Hvem kan man stole på? Hvor åpent kan samfunnet være?

Knowing har faktisk selv en viss «nyrasjonell» tendens. Den tar ikke steget fullt ut, men ikke all mystikken i filmen er religiøst basert. Knowing kan derfor selv være et tegn i tiden.

Aktuell film:

ALEX PROYAS
Knowing
Nordisk Film
125 min.