Krimhalvøya – en hjørnestein i det russiske imperiebygget.

1024px-Hackert,_Die_Zerstörung_der_türkischen_Flotte_in_der_Schlacht_von_Tschesme,_1771

Jakob Philipp Hackerts maleri av den russiske seieren i sjøslaget ved Çeşme ble laget på bestilling av Katarina den store. Foto: Wikimedia Commons

Krimhalvøya har spilt en helt avgjørende strategisk rolle i etableringen av det russiske imperiet.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Hvorfor er Krimhalvøya så viktig for Russland?

Per i dag vises det gjerne til den store russiske flåtebasen i Sevastopol.

Dagens arrangement skriver seg fra 1997, da Russland og Ukraina signerte en vennskaps- og samarbeidsavtale.

Her ble partene enige om å dele den gamle sovjetiske Svartehavsflåten, slik at Russland fikk 80% og Ukraina 20%. Russland fikk også flåtebasen i Sevastopol.

Avtalen er senere forlenget slik at russerne disponerer basen fram til 2042.

Omdiskutert «gave»
Eierskapet til selve halvøya har også vært omskiftelig, selv om russerne har holdt i tøylene helt siden slutten av 1700-tallet.

I år er det 60 år siden Krimhalvøya ble gitt «i gave» fra sovjetrepublikken Russland til sovjetrepublikken Ukraina.

Initiativet kom fra Nikita Khrusjtsjov, som selv var ukrainer.

– Det er enklere slik, lød begrunnelsen fra partilederen.

Avgjørelsen hadde kanskje ikke den helt store praktiske betydningen så lenge begge sovjetrepublikkene var en del av Sovjetunionen og Moskva hadde stålkontroll på forsvars- og utenrikspolitikken.

Men etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, og Ukraina begynte å gå sine egne veier, kom snart russiske betenkeligheter til uttrykk.

Putin har kalt Sovjetunionens oppløsning for «den største geopolitiske katastrofen» i forrige århundre.

Ikke så rart, sett med russiske øyne. For Sovjetunionens oppløsning innebar også tapet av helt sentrale deler av det gamle russiske imperiet.

Og nettopp kontrollen over Krimhalvøya la i sin tid grunnlaget for det russiske imperiet i Svartehavsområdet.

«Nye Russland»
Det var seieren i den russisk-tyrkiske krig (1768–1774) som gjorde at Russland for alvor etablerte seg ved Svartehavet.

Russerne triumferte til lands – ikke minst takket være seirene til den legendariske generalen Aleksandr Suvorov.

Men – kanskje noe mer uventet – seiret de også til havs.

Den russiske marinen, som var stasjonert i Østersjøen, ble sendt hele veien til Middelhavet.

Der kunne kommandøren Aleksej Grigorjevisj Orlov notere seg den ene seieren etter den andre over de osmanske flåtestyrker.

Til slutt ble sultanens marine bortimot utslettet i slaget ved Çeşme.

21. juli 1774 ble en fredstraktat undertegnet. Krigsbyttet var det sørlige Ukraina, det nordlige Kaukasus og – ikke minst – Krimhalvøya.

Avtaleteksten erklærte riktignok at Krim-khanatet (osmanernes allierte lydrike) nå var uavhengig. I praksis var likevel halvøya helt dominert av Russland.

Den endelige spikeren i kista ble hamret inn 9 år senere.

Styret til den siste krim-khanen, Sahin Giray, viklet seg inn i voldsomme sammenstøt med en intern opposisjon.

Dette ga den russiske keiserinnen, Katarina den store, en formell unnskyldning til å gripe inn.

Dermed ble området inkorporert i det russiske imperiet, mens khanen måtte abdisere og gå i eksil.

Det nyerobrede området fikk navnet Novorossija – «Nye Russland» – og ble administrert av Katarinas favoritt, fyrst Grigorij Potemkin.

Potemkin fikk svært frie hender som guvernør over Novorossija, og sørget bl.a. for å etablere den viktige Svartehavsflåten, grunnla flere byer og stimulerte til innvandring av etniske russere (samt andre europeiske folk).

Alt sammen ledd i bestrebelsene på å befeste herredømmet i regionen.

Imperiets hjørnestein
Et så omfangsrikt imperium som det russiske har selvfølgelig flere «hjørnesteiner», i betydningen avgjørende strategiske besittelser.

Krimhalvøya viste seg likevel å bli hjørnesteinen i etableringen av den sørlige delen av Russlands velde.

Årsaken var at erobringen svekket russernes eneste reelle rival i regionen, Det osmanske riket, på en helt fundamental måte.

Tapet av Krim var rett og slett en strategisk katastrofe for osmanerne, og et ditto strategisk kupp for Russland.

Fram til 1774 hadde Svartehavet i praksis vært en osmansk «innsjø». Og så lenge osmanerne dominerte i Svartehavet ble alle russiske offensiver et logististisk mareritt.

Alle forsyninger og eventuelle forsterkninger måtte nødvendigvis transporteres over land, noe som var langt mer tidkrevende og mindre fleksibelt.

I tillegg gjorde det alle russiske manøvrer mer forutsigbare.

Summen av disse logististiske utfordringene gjorde det svært vanskelig å lykkes med russiske fremstøt i retning Balkan eller Kaukasus.

Selveste Peter den store hadde fått erfare dette i 1711, da han forgjeves forsøkte å invadere de osmanske provinsene i Romania.

Etter 1780-årene stod imidlertid osmanerne og russerne overfor en ny geostrategisk realitet, og den var definitivt til russernes fordel.

Dette ble snart demonstrert.

En ny russisk-tyrkisk krig mellom 1806-12 endte i enda en russisk seier, og Russlands direkte og indirekte innflytelse på Balkan økte dramatisk.

Fra 1817 begynte Kaukasuskrigene, hvor tsarens styrker presset sørover på den andre flanken av Svartehavet.

Disse historiske kjensgjerningene er nok godt kjent i Kreml, og spiller høyst sannsynligvis en rolle i Vladimir Putins vurderingen av Krimhalvøyas betydning.