Ambisjoner i ruiner.

"Leptis Magna Arch of Septimus Severus" by Daviegunn - self-made by David Gunn. Licensed under Public Domain via Commons.

«Leptis Magna Arch of Septimus Severus» by Daviegunn – self-made by David Gunn. Licensed under Public Domain via Commons.

Libya er landet som ofte er blitt erobret, men sjelden vært helt samlet.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2011.)

Senvinteren 2011 ble Libya delt i to. Opprørere i den østlige delen reiste seg mot regimet til Muammar al-Gaddafi, som holdt til i landets vestlige del. Borgerkrigen var et faktum.

Libya har imidlertid alltid vært et splittet land, og det er geografien som har skylden.

De to kystregionene, Tripolitania og Kyrenaika, ligger adskilt fra hverandre som to øystater i et hav av sand. Og mens Tripolitania alltid har sett vestover, har Kyrenaika vært mest orientert mot øst.

I tillegg kommer det geografisk, kulturelle og sosiale skillet mellom nord og sør. Områdene rundt kysten har vært preget av byliv og jordbruk, mens de indre delene av Libya er ørkenområder der nomader holder til.

Det har derfor alltid vært en utfordring å styre Libya. Likevel har mange forsøkt.

Store menn, store planer
Ambisiøse ledere drømmer alltid om å sette store spor etter seg i historien, slik at de kan bli husket som ditto store navn. Og store spor fordrer store planer.

Muammar al-Gaddafi kunne inntil nylig se tilbake på mer enn 40 år som Libyas hersker. I denne perioden var det sjelden manko på ambisiøse planer hos ham. Å styre Libya var ikke nok.

Gaddafi ønsket å drive stormaktspolitikk. Først ved å okkupere deler av nabolandet Tsjad, utfordre Egypt militært og støtte internasjonal terrorisme. Senere ved å ivre for planen om å samle Afrika i en union. Dessuten ville han utvikle et eget atomvåpenprogram. Det endte med retrett på alle fronter.

Samtidig forsøkte obersten å profilere seg som politisk filosof, med sin Grønne bok. Fram til i år måtte alle libyske skolebarn sette seg inn i Gaddafis oppskrift på et perfekt samfunn. Nå kastes boka på bålet.

Selv rent praktiske enkeltprosjekter har hatt imponerende dimensjoner i Gaddafis Libya. For å bøte på vannmangelen i landet lanserte han planen om «The Great Man-Made River». Ferskvann skulle pumpes opp fra underjordiske reservoarer og ledes i rør ut til kysten.

Heller ikke denne planen ser det ut til å bli realisert nå. Det er kanskje like greit, for ifølge flere økologer er det et kortsiktig prosjekt.

Historiens bølger
Ambisiøse ledere med storslåtte planer lar seg gjerne inspirere av fortiden. De vil gå i fotsporene til fortidens giganter. Og i Libya finnes det nok av spor å følge.

12 mil øst for Tripoli ligger de storslåtte ruinene av Leptis Magna. I romersk tid kan byen ha rommet opp imot 100 000 innbyggere. En av Romerrikets mer vellykkede keisere, Septimius Severus, ble født her.

Slikt kan jo inspirere hvem som helst til store dåder og grandiose planer. Men den kloke reflekterer samtidig over at de imponerende ruinene jo faktisk er – nettopp – ruiner.

Historiens bølger har alltid skylt over sandhavet i Nord-Afrika. Bak hver bølge kommer en ny. Noen større enn andre.

I dag er Libya og resten av Nord-Afrika en del av den arabiske verden, men tidligere var dette berbernes land. De utgjorde den første bølgen. Iallfall i historisk tid. Forfedrene til dagens berbere ble omtalt – og tidvis fryktet – allerede av de gamle egypterne. I antikken holdt berberne til både i det indre av Libya, hvor de levde som nomader, og i kystområdene, hvor de slo seg ned som bofaste bønder.

Fønikere, grekere og romere grunnla byer langs kysten og underla seg provinser i Nord-Afrika, men innflytelsen deres nådde sjelden de indre delene av landet.

Nomadenes områder ble bare unntaksvis brakt under romersk kontroll. Da Romerriket ble svekket utover 300- og 400-tallet, økte også angrepene fra nomadestammene.

Sporene etter fønikisk, gresk og romersk kultur visnet gradvis hen, slik Leptis Magna er et slående eksempel på. Det skulle en større bølge til for å forandre Libya og Nord-Afrika på en mer grunnleggende måte.

Libya blir arabisk
Midt på 600-tallet kom en ny, omkalfatrende makt inn på den politiske scenen i Midtøsten og Nord-Afrika: araberne. På rekordtid erobret de et imperium som strakte seg helt til Spania. Med araberne kom også den nye religionen islam. Og på toppen av det arabiske imperiet satt kalifen, profeten Muhammeds offisielle etterfølger.

De første arabiske styrkene nådde den østlige delen av Libya i 642. 5 år senere ble erobringen fullført.

Men selv om mange berbere konverterte til islam etter at araberne kom, førte det ikke til at området ble arabisert. Ikke med én gang. Berberne holdt fortsatt på mange av sine eldgamle tradisjoner. Og de holdt på språket.

Slik var det helt fram til 1050. Da rykket to store arabiske nomadestammer, Banu Hilal og Bani Salim, inn i Libya. De trengte bort berberne. Ikke bare ble landet forandret språklig og kulturelt, også fysisk ble det transformert. De nomadiske stammene forvandlet åkerland og hager til beitemarker. Invasjonen var en økologisk katastrofe. I det minste for de bofaste berberne. Historikeren Ibn Khaldun sammenliknet fremferden til Banu Hilal med en sverm av gresshopper.

Stammene fullbrakte dermed den kulturelle omveltningen i regionen. Heretter var Libya arabisk.

Tyrkernes tørn
Imperier kommer og går. Kalifatet smuldret snart opp i flere små og mellomstore riker. Men med de osmanske tyrkerne ble en ny stormakt etablert i Midt-Østen. Nå var det osmanernes erobringsbølge som virket ustoppelig.

I 1551 nådde de Tripoli, og dermed ble Libya en osmansk provins. Det skulle landet offisielt forbli i 360 år, men osmanerne fikk bare unntaksvis etablert et fast styre over landet. Libyas utfordrende geografi lot seg ikke underkues så lett.

På denne tiden huset landet flere piratbaser. Osmanerne, som ikke var interessert i å detaljstyre Libya, så gjennom fingrene med sjørøveriet – så lenge de fikk andel i byttet gjennom skatter.

Det delvis selvstendige Libya var også delvis et lovløst land, et slags «ville vesten» i det osmanske riket. Om osmanerne hadde tvilsom kontroll med kystområdene, var de indre regionene i stadig økende grad selvstendig territorium. Makten der lå hos lokale stammeledere.

Tidlig på 1700-tallet nådde osmanernes grep om Libya et nytt bunnmål. Landet var hjemsøkt av en stadig rivalisering mellom ulike lokale grupperinger og stormenn. Så, i 1711, tok en kavalerioffiser ved navn Ahmed Karamanli, makten i Tripoli og omegn. Dynastiet han grunnla skulle vare i 124 år. På sitt mektigste fikk karamanliene også festet grepet om Kyrenaika og den sørlige provinsen Fezzan, noe som i korte perioder gjorde dem til herskere over nesten hele det moderne Libya.

Piratenes land
Dynastiet godtok offisielt at den osmanske sultanen var landets overhode, men i praksis styrte karamanliene en uavhengig stat. De sørget dessuten for at piratvirksomheten ble en mer integrert del av statens virksomhet. Men dét var en praksis som skulle straffe seg.

Sjørøveriet i Middelhavet hadde vært en plage for handelsfolk i lang tid. Fra basene i de såkalte barbareskstatene, som vil si dagens Marokko, Algerie, Tunisia og Libya, herjet de land og strand rundt.

Europeiske land forhandlet jevnlig med piratene om å få kjøpt sjømenn fri fra fangenskapet. Gradvis vokste et system av «beskyttelsespenger» fram. Dette hadde sammenheng med at piratvirksomheten ble sanksjonert av makthaverne i Nord-Afrika. Land som jevnlig betalte en avgift til barbareskstatene ble ikke angrepet av piratene.

Denne mafiaaktige utpressingen var naturlig nok ikke særlig populær i utlandet, men så lenge piratavgiften ikke overskred smertegrensen fortsatte businessen.

Grådighet står for fall
Men så ble Karamanli-dynastiet og dets partnere grådige. De la stadig på avgiftene. Og selv handelsskip fra nye, fjerntliggende nasjoner ble presset til å betale.

I 1801 informerte Yusuf Karamanli presidenten i den nye republikken USA, Thomas Jefferson, om at prisen for fri ferd i Middelhavet for amerikanske handelsskip nå var 225 000 dollars. Til sammenlikning var det totale amerikanske føderale årsbudsjettet i 1800 på litt over 10 millioner dollars.

Amerikanerne svarte med å sende marinen. Og de allierte seg med Sverige og kongeriket De to Sicilier. Tripolikrigen skulle vare fram til 1805, da karamanliene ble tvunget til å be om fred.

Etter 1815, da Napoleonskrigene var over, gikk de europeiske landene endelig sammen om å få en definitiv slutt på all piratvirksomhet i Middelhavet.

Tapet av inntektene fra sjørøveriet førte til et økonomisk svekket Libya, noe som gjorde det mulig for osmanerne å gjøre et slags comeback. Karamanli-dynastiet forsvant ut av historien i 1832, men det tyrkiske grepet om landet ble heller ikke denne gangen særlig fast.

Situasjonen ble ikke bedre av at det osmanske riket selv var i forfall. På 1800-tallet ble det tidligere så mektige imperiet omtalt som «Europas syke mann». Nå var det andre land som var på offensiven.

«Romerne» vender tilbake
Det blir noen ganger hevdet at «Historien gjentar seg. Først som tragedie, deretter som komedie.» Det vil kanskje være mer presist å si at det 33-årige forsøket på å gjøre Libya til en italiensk koloni var tragikomisk. Epoken rommet iallfall elementer av begge deler.

Det moderne Italia ble samlet i 1861. De neste tiårene vokste det gradvis fram ambisjoner om å hevde seg som stormakt. I 1911 gikk «de nye romerne» til aksjon, og målet var Libya. Den italiensk-tyrkiske krigen sluttet i oktober 1912, og endte med at osmanerne måtte gi fra seg Libya til Italia. Krigen huskes blant annet for at den introduserte bombing fra fly.

Okkupasjonen av Tripoliområdet gikk ganske greit for italienerne. Verre ble det med resten av landet. Ikke minst i Kyrenaika slet de med å få etablert kontroll.

Den libyske motstandskampen ble formelt ledet av emiren av Kyrenaika, Idris (1889-1983). Han var også overhode for den islamske sanussiordenen, som utgjorde kjernetroppen i kampen. Men den mest ruvende skikkelsen i den libyske motstanden var Omar Mukhtar (1858-1931). Også han en fremtredende sanussi.

Sanussiene var en puritansk bevegelse. Den var blitt grunnlagt i 1837, og hadde som hovedmålsetting å rense islam for uislamske elementer – tradisjoner og ideer som skrev seg fra den førislamske tiden.

Fra 1912 ledet Mukhtar geriljaen i kampen mot italienerne. Beduinenes lokalkunnskap og ferdigheter i ørkenen ble brukt til å legge press på de italienske styrkene.

I 1922 grep imidlertid Benito Mussolini og fascistene makten i Italia. Nå ble kampen mot den libyske geriljaen mer brutal. Fascistene tok i bruk tvangsflytting av folk, opprettet konsentrasjonsleire og brøt med internasjonale regler for krigføring. Minst 80 000 libyere mistet livet.

I september 1931 slo italienerne dessuten kloa i Mukhtar. En slags rettssak ble stablet på beina i full fart, og opprørslederen ble hengt. Den libyske motstanden var knekt.

«Den fjerde kyst»
Fascistenes plan var å gjøre Libya til en del av Italia, og man kalte den libyske kysten for «Den fjerde kyst». De tre andre var Italias vestkyst, østkyst og sørkyst. Italienske kolonister fikk tildelt jordlotter i nyoppførte landsbyer. Marken var som regel tatt fra lokalbefolkningen, og jordsmonnet var blant det beste i Libya.

Interessant nok satset fascistene dessuten hardt på å etablere Libya som feriedestinasjon. Både for italienere og andre. De anla blant annet en 800 km lang kystvei som strakk seg fra den egyptiske til den tunisiske grensen. Motorveien var en attraksjon i seg selv, men hadde i tillegg stor strategisk betydning. Ikke minst fordi den bandt sammen de to kystregionene. Midtveis bygde italienerne en 31 meter høy triumfbue. De må ha vært svært fornøyd med seg selv.

Målet for fascistene var til syvende og sist å gjenopprette det romerske imperiet, og i den forbindelse var de romerske ruinene i Libya av stor interesse. Italienske arkeologer fikk jobben med å bringe de gamle ruinene fram i lyset igjen. Turistindustrien skulle fremheve det romerske Libya. Det ga nemlig legitimitet til koloniseringen.

Koloniforsøket ble likevel et stort underskuddsforetagende for italienerne. De store investeringene i infrastruktur, som veier, boligmasse og moderniseringen av Tripoli sentrum, betalte seg ikke. Italienerne oppdaget aldri at Libya rommet store oljeressurser. De hadde heller ikke tiden på sin side.

Fra konge til oberst
Italienerne hadde brukt 20 år på å få kontroll over Libya, som rakk å motta rundt 30 000 italienske kolonister, men allerede 13 år senere var de kastet ut. Å alliere seg med Nazi-Tyskland viste seg å være en dårlig idé. Som tapende part i 2. verdenskrig ble ikke Italias «nyromerske rike» akkurat noen langvarig affære.

Etter krigen fulgte en kort periode under britisk administrasjon før Libya fikk full selvstendighet i 1951. Landet ble nå et konstitusjonelt monarki, og emiren Idris ble satt på tronen som kong Idris 1.

Det så snart lovende ut for den nybakte nasjonen. Allerede i 1959 ble det oppdaget at Libya satt på store oljeressurser. Et av verdens fattigste land kunne snart forvandles til et av de rikeste.

Den nye rikdommen var imidlertid ikke synonymt med stabilt styre. I 1969 dro kong Idris til utlandet for å motta medisinsk behandling. En gruppe unge offiserer, med den da 27-årige kapteinen Muammar al-Gaddafi i spissen, benyttet anledningen til å gripe makten i et kupp.

Det hele var overstått på 2 timer, og gikk fredelig for seg. Kuppet ble hilst velkommen både i hæren og blant landets unge befolkning.

I nasjonalmuseet i Tripoli kan (eller kunne?) de besøkende kikke nærmere på en turkisblå folkevogn. Under revolusjonsdagene kjørte Gaddafi rundt i byen med denne «bobla», mens han strødde flyveblader ut av vinduet. Bilen er derfor brukt av regimet for å vise Gadaffis folkelige forankring. Men i 2011 hadde propagandaen forlengst sluttet å virke. Ironisk nok var det Benghazi, byen hvor 1969-kuppet begynte, som også ble basen for opprørere.

Med alle sine vidløftige planer kunne Gaddafi tidvis se ut til å lide under det samme parodiske «keiser-syndromet» som Italias diktator Benito Mussolini hadde hatt. Tenk om han hadde nøyd seg med å styre Libya på en klok og fornuftig måte! Men han så også ut til å sitte trygt på makten – helt til i vår. Da fikk også han erfare at det alltid kommer en ny historisk bølge rullende.