Grenselandet – Ukraina mellom øst og vest.

Ilja Repins fantastiske maleri "Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen" (1880-91). Motivet viser de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes i 1676 i ferd med å skrive et svært fornærmende brev til sultan Mehmed IV, som svar på hans krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Foto: Wikimedia Commons

Ilja Repins fantastiske maleri «Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen» (1880-91). Motivet viser de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes i 1676 i ferd med å skrive et svært fornærmende brev til sultan Mehmed IV, som svar på hans krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Foto: Wikimedia Commons

Hva er Ukrainas rolle i forholdet til Russland? Det er ikke første gang spørsmålet stilles. Eller første gang det har kostet blod å besvare det.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2014.)

Situasjonen er dramatisk i Kiev, Ukrainas hovedstad. Det snakkes nå i fullt alvor om at konflikten kan eskalere til borgerkrig. Og at landet kan bli ende opp med å bli delt.

Striden står i stor grad om forholdet til «broderfolket», russerne. Et broderfolk som sågar er godt representert i selve Ukraina.

Aftenpostens ekspert Halvor Tjønn skriver i en kommentar:

«Ingen ønsker seg tilbake til tsartiden eller sovjet-perioden, da Ukraina ble styrt som et lydrike under herskerne i St. Petersburg eller Moskva.

Men forholdet til Russland har likevel vært selve hovedspørsmålet i ukrainsk politikk i alle år som er gått siden. Nesten enhver ukrainer har slektninger i Russland. Millioner av ukrainere arbeider i Russland. Og, ikke minst viktig, er det at nær innpå halvparten av alle ukrainere bruker russisk som daglig språk. I halve landet, det vil grovt sett si langs svartehavskysten i sør og dessuten i fylkene øst for elven Dnjepr, er russisk det dominerende språket.

Derfor har det å etablere en trygg ukrainsk nasjonalfølelse og en ukrainsk stat som står på egne bein, vært en vanskelig oppgave.»

Det har gått liv tapt på Maidan-plassen i Kiev denne uka. Og det er ikke første gang dette store landet har blødd for striden om sin egen tilhørighet.

Ustabile grenser
Lingvistene strides om den korrekte originalbetydningen av navnet Ukraina skal være «hjemland» eller «grenseland».

De filosofisk anlagte kan gjerne oppfatte uenigheten som et symbolsk uttrykk for den splittede identiteten landets befolkning jevnlig har måttet forholde seg til de siste århundrene.

For nettopp grensedragningen har vært svært omskiftende i dette hjørnet av Europa.

Den store østeuropeiske sletten har ofte gjort det vanskelig å etablere stabile nasjonalstater, mens den har gjort det enkelt for ekspanderende imperier å utvide territoriet sitt.

En gang i tiden – for tusen år siden – utgjorde Kiev kjernen i Øst-Europas mektigste statsdannelse, Kiev-riket.

Men utover på 1100-tallet ble riket svekket og fragmenterte i rivaliserende fyrstedømmer. Dette var imidlertid bare starten på ulykkenes tid.

Mongolene ga Moskva sjansen
I 1240 dukket mongolene opp, og la Kiev i grus. Bare 6 av byens større bygninger stod igjen da herjingen var over. Kun 2000 av byens cirka 50.000 innbyggerne slapp fra det med livet i behold.

Ødeleggelsen av Kiev ga en mindre by lenger nord, Moskva, sjansen til å vokse. Dét skulle få store konsekvenser.

Mongolenes herredømme over det østlige Europa varte i over 200 år. Men gradvis – fra slutten av 1300-tallet – etablerte en ny stormakt seg i regionen: Polen-Litauen.

De to kongedømmene gikk i personalunion i 1386, og ble etterhvert en av de største statsdannelsene i europeisk historie. Den presset også mongolene ut av det vestlige Ukraina.

Da den polsk-litauiske unionen ble til en realunion i 1569, kom størstedelen av dagens Ukraina under direkte polsk styre. Det medførte bl.a. kulturell og religiøs påvirkning, som ikke alltid var like velkommen blant lokalbefolkningen.

Men det polsk-litauiske dobbeltmonarkiet skulle ikke forbli den eneste stormakten i regionen.

Storfyrstedømmet Moskva este stadig mer ut, og ble etter hvert den fremste rivalen til Polen-Litauen om makten i det østlige Europa. Storfyrstedømmet skiftet litt senere ham, og ble til Tsar-Russland.

Utsatt for slaveraid
Truslene kom sørfra også. Det islamske Krim-khanatet var en levning etter mongolene/tatarene, og var alliert med Det osmanske riket. Dessverre for befolkningen i Ukraina var økonomien i khanatet basert på slavehandel.

Tatarene raidet jevnlig landsbyene hos sine slaviske naboer, og bortførte kvinner og menn til det store slavemarkedet i Kaffa på Krimhalvøya.

Virksomheten var omfattende. Det er anslått at 2 millioner (noen mener 3 millioner) mennesker fra Ukraina (samt russiske og polsk-litauiske områder) ble eksportert som slaver til ulike deler av Midtøsten fram til cirka 1700.

I denne mellom-barken-og-veden-posisjonen var det kanskje ikke så rart at ønsket om en selvstendig stat meldte seg hos enkelte grupperinger. Og de som ledet an var de såkalte zaporozje-kosakkene.

Kosakkenes hetmanat
I 1648 ledet høvdingen (eller hetmanen) Bogdan Khmelnytskij kosakkene i en oppstand rettet mot det polske overherredømmet.

Han lyktes med å etablere et uavhengig område, Det kosakkiske hetmanatet, i grenseområdet mellom de tre andre statene i regionen. Fram til 1709 var det selvstyrt. Allerede i 1654 stilte imidlertid Khmelnytskyj seg under tsarens beskyttelse.

I 1667, etter en polsk-russisk krig, ble Ukraina delt langs elva Dnepr.

Kosakkene ble imidlertid snart misfornøyd med å ha russiske herrer over seg, og det brøt ut flere opprør blant dem.

I 1708-09 ledet hetmanen Ivan Mazepa det største av disse opprørene. Det sammenfalt med den store nordiske krig, og Mazepa allierte seg svenskekongen Karl 12.

Etter at svenskene fikk juling på slagmarken ved Poltava i 1709 så det mørkt ut for kosakkene også.

Utover på 1700-tallet ble selvstyret deres vingeklippet gang på gang, og i 1764 ble den siste hetmanen avsatt.

11 år senere inntok russiske tropper hovedleiren til zaporozje-kosakkene. Keiserinne Katarina 2. beordret deretter kosakkene tvangsflyttet til Kuban-regionen ved foten av Kaukasus.

På samme tid opphørte Ukraina å eksistere som egen administrativ enhet. Området ble offisielt omtalt som Lille-Russland (Malorossija), mens navnet Ukraina forsvant fra den offentlige terminologien.

Nasjonale følelser
På midten av 1800-tallet begynte den ukrainske identiteten å våkne til live igjen. Men den var ikke helt samkjørt på hvor den hørte hjemme hen.

Den vestligste regionen av Ukraina, Galicja, var nemlig en del av Østerrike-Ungarn. Derfor la nasjonalistene her vekt på slektsskapet med de andre slaviske broderfolkene; storrusserne, lillerusserne og hviterusserne. Selv oppfattet de seg som en fjerde gren av dette slektstreet.

Av samme grunn var de også vennlig innstilt til tsaren i Moskva. Iallfall til å begynne med.

Samtidig, i Kiev, stod andre ukrainske intellektuelle bak opprettelsen av det hemmelige og illegale Kyrill og Metodius-brorskapet, som ble dannet i 1846.

Medlemmene gikk inn for ukrainsk selvstendighet – dog innenfor rammene av en føderasjon mellom de slaviske folkene – men tsarveldet så ikke med blide øyne på initiativet. Allerede i 1847 var de fleste medlemmene enten fengslet eller gått i eksil.

Selv «reformtsaren», Aleksander 2., førte en anti-ukrainsk politikk. Undervisning og trykking av lærebøker og religiøs litteratur på ukrainsk ble forbudt i 1863.

Samtidig, fra 1870-tallet, begynte de østlige delene av landet (rundt Donbass) å bli stadig sterkere preget av den store russiske innvandringen. Russiske arbeidere strømmet inn i takt med at regionen ble industrialisert.

Krig og sult
Parallelt med sluttfasen av 1. verdenskrig, revolusjonen og borgerkrigen i Russland, samt den polsk-russiske krigen i 1920–21, ble det gjort flere nye forsøk på å etablere en egen ukrainsk stat.

Men intern uenighet mellom landets politiske grupperinger om veien dit gjorde selvstendighetskampen uoversiktelig og lite effektiv. Flere ulike, og til dels rivaliserende, ukrainske republikker ble deklarert opprettet.

For å gjøre en komplisert fortelling kort: Ukraina endte igjen opp under russisk overherredømme. Denne gangen som en del av Sovjetunionen.

En ny, grufull periode i landets historie var akkurat begynt.

Forskere ved Demografisk institutt i Moskva har regnet seg fram til at 15 millioner mennesker mistet livet i Ukraina i perioden 1914-48.

De fordelte seg slik: 1,3 millioner under 1. verdenskrig, 2,3 millioner under den russiske borgerkrigen og polsk-sovjetiske krig, 4 millioner under massesulten på 30-tallet, 300.000 under den store terroren og Sovjetunionens anneksjon av det vestlige Ukraina, 6,5 millioner under 2. verdenskrig og 400.000 etter krigen (grunnet matmangel og Stalins kampanje mot ukrainsk nasjonalisme).

Nytt territorium, økt splittelse
Nye grenser ble trukket etter 2. verdenskrig, og sovjetrepublikken Ukraina rykket litt vestover på kartet. Ukrainskdominerte områder som tidligere hadde vært en del av Østerrike-Ungarn (eller Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden) kom inn i folden.

Det første som møtte befolkningen i disse delene av Vest-Ukraina var en massiv sovjetiseringskampanje. Tusener ble deportert til Sibir.

I 1954 fikk republikken lagt til enda mer territorium, da Krim-halvøya ble overført fra den russiske sovjetrepublikken.

Utover på 1970- og 1980-tallet vokste likevel de språklige forskjellene mellom Vest- og Øst-Ukraina. I vest ble ukrainsk brukt mer og mer, bl.a. på grunn av at mange russere flyttet ut. I Donbass-regionen gikk derimot stadig flere over til å snakke russisk.

Dermed ble de lingvistiske og kulturelle skillelinjene innad i landet forsterket. Et par tiår senere skulle de samme skillelinjene få stor politisk betydning. Noe de også har i 2014.