Tyskerne har kvittet seg med sitt lengste ord. Men den greske dramatikeren Aristofanes (446 f.Kr.–ca. 386 f.Kr.) overgikk dem med glans.
(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i juni 2013.)
Denne uka har antakelig mange språkglade mennesker forsøkt å uttale Rindfleischetikettierungs-überwachungsaufgaben-übertragungsgesetz korrekt.
Ordet var – fram til nå – det lengste i det tyske språket. Og det er ikke noe gammelt ord.
Det ble skapt i 1999, og refererer til en lov om overvåking av kugalskap. Etter at loven nylig ble endret, forsvant også behovet(?) for ordet på 63 bokstaver.
Rindfleischetikettierungs-überwachungsaufgaben-übertragungsgesetz er jo en munnfull. Det skal innrømmes.
Men tro ikke at lange ord er noe utpreget moderne fenomen. 63 bokstaver er faktisk litt puslete i en historisk kontekst.
Den greske dikteren og dramatikeren Aristofanes ga skuespilllerne sine en formidabel utfordring i 392 f.Kr., da han skrev stykket «Kvinnene i folkeforsamlingen».
Her forekommer et ord på hele 184 bokstaver:
Lopadotemachoselachogaleokranioleipsanodrimhypotrimmatosilphioparaomelitokatakechymenokichlepikossyphophattoperisteralektryonoptekephalliokigklopeleiolagoiosiraiobaphetraganopterygon.
Det beskriver en matrett med en ganske omfangsrik ingrediensliste, og regnes som det lengste ordet i verdenslitteraturen.
Det finnes imidlertid et ord som får alle andre til å blekne.
Den kjemiske beskrivelsen av proteinet titin består av utrolige 189.819 bokstaver (på engelsk). Men det er omstridt hvorvidt dette faktisk kan regnes som et ord.
PS! Det lengste ordet på norsk; Minoritetsladningsbærerdiffusjons-koeffisientmålingsapparatur, er for øvrig bare 60 bokstaver langt. Det er et apparat som måler avstanden mellom partiklene i et krystallisk stoff.
Malapropos: Aristofanes var også den første vi kjenner til som introduserte konseptet med å «vise fingeren» for å nedverdige noen. Han skrev nemlig en vits der han blandet langfingeren og penisen.
Å vise fingeren ble en måte å nedverdige andre og å framheve eget kjønnsorgans overlegenhet på.
Romerne sørget seinere for å spre «skikken» ut i verden, og ga den navnet digitus impudicus: den uforskammede finger.