Ny vår for utskjelt kunst?

Alexandre Cabanels melodramatiske maleri "Kleopatra" (1887) skildrer dronningens gifteksperimenter på dømte fanger. Foto: Wikimedia Commons

Alexandre Cabanels melodramatiske maleri «Kleopatra» (1887) skildrer dronningens gifteksperimenter på dømte fanger. Foto: Wikimedia Commons

1800-tallets utskjelte franske akademikunstnerne bør få en ny sjanse. Og mytene om dem bør knuses, mener svensk kunstskribent.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie i 2012.)

Historien om fransk kunst på 1800-tallet har i flere tiår blitt formidlet omtrent slik:

Før impresjonistene og de andre representantene for den moderne kunsten gjorde entré, sto det sørgerlig til i fransk kunstliv.

Det var dominert av den såkalte akademikunsten, eller salongmaleriet.

Den var de moderne kunstnernes naturlige motsetning. På alle måter.

Den var preget av pompøsitet og vulgære virkemidler. Uten kunstnerisk verdi.

Og kunstnerne som leverte den, var ikke de bare en gjeng med håndtlangere for etablissementet?

Alt dette er i aller høyeste grad diskutabelt, mener den svenske kunstskribenten Joakim Grönesjö.

I juniutgaven av det svenske idétidsskriftet Axess tar han for seg akademikunsten i et historisk perspektiv, og ser samtidig klare tegn i tiden på at salongmaleriet er i ferd å bli gjenoppdaget.

Grönesjö påpeker at det aldri eksisterte en fast mal for akademikunsten. Den rommet tvert imot svært ulike kunstnere.

Noen var fantasieggende og effektorienterte, som Jean-Leon Gérôme. Han har lite til felles med den langt mer sentimentale William Bouguereau.

Men salongmaleriet har likevel blitt omtalt som én ting. Om det i det hele tatt er blitt viet interesse.

Neglisjeringen av akademikunstnerne har tidvis nesten tangert kulturvandalisme – fra museenes side! Verker er blitt beskjært, malt over og rotet bort – fordi de ikke har vært ansett som bevaringsverdige nok.

Men om kunstnere som Gérôme og Alexandre Cabanel er blitt ignorert av kuratorer og kunststudenter, har verkene deres fortsatt å fascinere utenfor kunstmiljøet. Ikke minst har filmregissører og reklamefotografer latt seg inspirere.

Grönesjö stiller også spørsmålet om det ikke var impresjonistene som rent motivmessig var de mest bakstreverske, med sin «hyllning av ungdomen och söta parasollbärande modister i kvällsljus.»

Flertallet av akademikunstnerne kom fra fattige kår, i motsetning til de mest profilerte impresjonistene. Påstanden om at salongmalerne bare malte for etablissementet er en myte.

Akademimalere som Jean-Louis Ernest Meissonier, Alfred Phillippe Roll og Jules Adler malte motiver fra arbeidermiljøer, fabrikker og streiker, noe impresjonistene ikke interesserte seg for.

Salongkunstnerne var altså langt mer sosialt engasjerte og kritisk innstilte enn myten skal ha det til.

Men nå ser det ut til at interessen for dem er økende.

I fjor trakk en utstilling med verker av Gérôme svært godt besøk både i Los Angeles og Paris. Og en utstilling med Cabanal i Montpellier måtte utvides med en hel måned på grunn av den store interessen.

Det kan nesten se ut som en trend er på gang, spekulerer Grönesjö.