Alexander den engasjerte.

Alexander Mørk-Eidem (29) er en av Norges mest anerkjente unge teaterinstruktører. Et solid bevis på det fikk han nylig i form av Heddaprisen for regijobben på «Ingenting om Nattergalen». Nå er han klar med det rykende ferske «Flammefjes», et brennaktuelt stykke om engasjement, opprør og pyromani.

(Opprinnelig publisert i januarutgaven av magasinet «2002».)

– Teater skal ikke være kjedelig. Underholdning er imidlertid et vanskelig ord. Teatret må jo ikke nødvendigvis more, men det trenger å engasjere og interessere publikum, sier Alexander Mørk-Eidem.

Han klarte iallfall å engasjere deltakerne på et seminar om musikkteater i Sverige for en tid tilbake. Alexander hadde satt opp en modernisert musikalversjon av «Don Juan» på Torshovteatret og hadde dermed sitt å bidra med. Skjebnen ville det imidlertid slik at han ankom seminaret rett fra ferie i Afrika, med flere ukers sykdom i bagasjen. Da det ble dags for Mørk-Eidems innlegg tok det en høyst uventet retning.

– Jeg begynte å lire av meg masse krass kritikk mot de andre som hadde holdt innlegg, forteller han. – Sa at de bare pratet svada. Etter en stund begynte det å gå opp for meg at jeg nok fremdeles var syk. Da stoppet jeg plutselig opp og sa; «Jeg beklager, men jeg har nettopp kommet fra Afrika og det er en viss mulighet for at jeg har dysenteri». Deretter gikk jeg rett på toget hjem til Oslo, hvor jeg havnet på Legevakten samme kveld.

Mørk-Eidems teaterkollegaer tok hans feberhete kritikk med fatning. – De mente jeg hadde holdt et friskt innlegg. Det var bare så synd at det ikke førte noe sted hen, ler han.

Et stykke med tittelen «Flammefjes» kan nok også gi assosiasjoner til feber. Men her dreier det seg om sykdom på samfunnsplanet.

Det er skrevet av den unge tyske dramatikeren Marius von Mayenburg, og opplevde stor suksess i Tyskland da det hadde premiere der i 1997. Nå får «Flammefjes» Skandinaviapremiere på Nationaltheatret.

Vi møter en familie på fire, samt datterens kjæreste. Det yngste familiemedlemmet, Kurt (spilt av Jon Øigarden), nekter å bli voksen. Han synes voksenlivet virker meningsløst og tomt. Etterhvert tar han i bruk stadig mer ekstreme virkemidler for å revoltere mot den uunngåelige oppveksten, og ender tilslutt opp som en svært aktiv pyroman.

– Kurt har ikke noe positivt mål for sin «revolusjon», sier Mørk-Eidem. – Han er bare destruktiv. Ilden i ham brukes bare til å ødelegge. Slik sett er nok dette også et politisk stykke. En advarsel om tider som skal komme.

– At det ungdommelige engasjementet degenererer til kriminalitet i et mett velstandssamfunn?

– Ja, for eksempel. Det finnes jo en ild i alle unge, som dør ut etterhvert. Når de ikke har noe å rette dette mot, eller etter, kan det ta destruktive former. Det hjelper for øvrig heller ingenting at det ikke er noen klare regler eller normer innad i denne familien. Alt er bare veldig fritt. Det finnes ingen grenser. Og når man er i opprørsfasen så søker man jo nettopp etter å bryte grenser. På 70-tallet var det kanskje nok å la håret gro, men idag blir man nødt til å fyre opp en kirke for å få tilsvarende effekt.

– Foreldrene til Kurt vil bare forstå, utdyper instruktøren. – De oppfatter at dette bærer utforbakke, men ser det bare som en naturlig følge av at han er i puberteten. Alt er liksom så naturlig i denne familien. Mor nekter for eksempel å tørke opp menstruasjonsblodet, fordi hun mener det er en naturlig del av kroppsfunksjonen.

Likevel, den viktigste rollen i «Flammefjes» er kanskje søsteren Olga. Det er hun som gjennomgår den største prosessen, siden hun blir dratt mellom Kurts ønske om å forbli barn og foreldrenes krav om å vokse opp og bli som dem. Det er henne vi følger. Tittelen er for øvrig direkte knyttet til Kurts ansikt. Når han oppdager at han begynner å få skjegg lar han nemlig fjeset bli brannskadet. Han brenner bort de fysiske tegnene på at han er i ferd med å bli voksen.

Vi snakker om den nye formen for samfunnsengasjement som ser ut til å være på vei. Folk har kanskje sagt farvel til de store ideologiske overbygningene, men en ny generasjon unge ser ut til å finne enkeltsaker de brenner for. Og da i en mer positiv betydning enn Kurts pyromani.

– Dette stykket handler jo også om den neste generasjonen, sier Mørk-Eidem. -En generasjon som ikke er fornøyd med bare å fleipe ironisk med tingenes tilstand. Kurt prøver sannsynligvis å rope et varsko, men ender med å utstøte et uartikulert brøl.

– «Flammefjes» er et nytt tysk stykke, og tysk samtidsdramatikk er veldig dominerende i Europa akkurat nå. Hva tror du det kommer av?

– Tyskland er på en måte det landet som i størst grad har fått føle omslaget etter Den Kalde Krigens slutt. De sto jo i sentrum for begivenhetene, med Murens fall, gjenforening og grenser mot de tidligere øststatene. Samtidig har teatret en sterk posisjon i Tyskland. Unge folk, unge dramatikere, søker seg mot teatret. Marius von Mayenburg for eksempel, er jevnaldrende med meg.

Mørk-Eidem har tidligere markert seg med oppsettinger som «Den 25. Timen», «Prosessen», «Sugar Dollies», samt de allerede nevnte «Don Juan – et nachspiel» og «Ingenting om Nattergalen». I tillegg har han skrevet for og jobbet med Lompelandslaget og Thomas Giertsen. På bakgrunn av denne kontrastfylte virksomheten finner vi det nødvendig å spørre hvordan han jobber. Hva slags arbeidsmetode følger han?

– Det er veldig forskjellig fra produksjon til produksjon, men det handler mye om å fornemme atmosfæren eller genren forfatteren skriver i. Ofte prøver jeg å iscenesette slik at man: 1) Ser én ting. 2) Hører noe annet. Og 3) Forstår det tredje. Det handler om å skape en dybde i dramatikken. Ofte er det slik at skuespillere bare illustrerer teksten, der det du hører og det du ser er veldig sammenfallende. For eksempel når noen sier «Jeg hater deg!» og kaster kaffekoppen i veggen. Jeg mener det blir mer interessant om man sier det samme, mens man tilsynelatende kontrollert heller sukker oppi koppen, forklarer instruktøren.

– Ibsen har en tendens til å bli spilt på en veldig tekstformidlende måte, legger han til. -Når en av karakterene sier «Men jeg undres…», ser vi at vedkommende undres, hører at han undres og forstår at han undres. Og det ligger ganske langt unna det moderne publikums evne til å oppfatte flere ting på en gang.

Med en slik holding til drama, er det ingen overraskelse at Mørk-Eidem foretrekker å jobbe svært tett med scenograf og kostymemaker. Arbeidet med skuespillerne er likevel den delen av jobben han virkelig elsker. For øvrig mener han at det er viktig å beholde beina på jorda.

– Jeg forsøker å ha en håndverksmessig tilnærming til det å regissere. Derfor prøver jeg blant annet å overbevise meg selv om at det jeg gjør ikke er viktig, slik at ikke detaljspørsmål skal tårne seg opp. Når det er som vanskeligst på prøvene, går jeg ut på do, ser meg i speilet og sier: «Slapp av! Det er bare teater.» Jeg må beholde en nøktern holdning til arbeidet. Men selv om arbeidsprosessen er håndverksmessig prøver jeg å holde kunstneren i meg i live også. Teater er å lage kunst med deadline, ikke sant? Noen kunstnere kan bli geniforklart etter sin død, men slik er det ikke med oss. Vi er nødt til å treffe publikum her og nå. Derfor prøver jeg å huske hva det var jeg selv likte og ikke likte med teatret da jeg fikk interessen. Det er nemlig en fare for at man etterhvert begynner å gjøre ting fordi det er «god smak» eller «anerkjent» innad i teaterkretsene, advarer han.

– Hva slags uttrykk kommer så «Flammefjes» til å få?

– Hmmm… Det er egentlig litt for tidlig å si. Men jeg tenker i baner som «American Beauty» og «Fight Club», med den forskjell at dette er skrevet av en tysker, ikke amerikaner. Du ser med andre ord resultatene av volden istedenfor selve voldshandlingene. Og der filmene bare surfer på overflaten av problemstillingene, lodder dette stykket mye dypere, opplyser Alexander.

Denne bruken av film som retningsgiver for uttrykket benyttet Mørk-Eidem seg av i arbeidet med «Ingenting om Nattergalen» også. Stykket ble en stor suksess på Det Norske Teatret, og innbrakte ham teaterbransjens svar på Amanda, Heddaprisen, for beste regi.

– «Nattergalen» er egentlig en b-film, sier han. – Det handler jo om kampen mellom det gode og onde i et fengselsmiljø. Mange har tolket det i retning av sosial kommentar, men jeg la mer vekt på å lage en maskulin teateropplevelse. Dette fordi jeg oppfatter teater mer som en emosjonell enn en intellektuell opplevelse. Iallfall når du sitter i salen. På vei hjem kan ettertanken komme sigende.

– Så hvordan føles det å ha fått Heddaprisen for en «b-film»?

– Det føles veldig bra. Jeg lurte hele gjengen, gliser Alexander Mørk-Eidem.