Barbariets appell.

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra "Doomsday". Foto: Scanbox Entertainment AS

Hurlumhei venter i et Skottland hvor sivilisasjonen er brutt sammen. Fra «Doomsday». Foto: Scanbox Entertainment AS

Sivilisasjonssammenbrudd slutter aldri å skremme oss. Men det virker også forlokkende. Denne helga går Skottland til helvete i filmen Doomsday.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mai 2008.)

[film] I Doomsday truer et virus med å utrydde befolkningen på de britiske øyene, og myndighetene tar i bruk ekstreme virkemidler for å bekjempe det. Hele Skottland settes i karantene. Landet reduseres raskt til en lovløs, postapokalyptisk dødssone. Men da viruset på nytt dukker opp – denne gangen i London – må modige representanter for sivilisasjonen våge seg inn i sonen for å undersøke hvordan de overlevende har klart å unnslippe viruset.

Doomsday tilhører en svært populær subsjanger innen dystopisk science fiction: Sivilisasjonssammenbruddet.

I filmsammenheng fikk den sitt mest kjente uttrykk i George Millers trilogi om Mad Max (1979, 1981 og 1985). Millers filmer ble både skoledannende og begrepsdannende, og må sies å være mer mangefasettert enn brorparten av filmene de inspirerte, hvor Doomsday bare er den siste i rekken.

Vi følger politimannen Max fra han kjemper en tapende kamp mot gallopperende lovløshet i film nummer 1, via en fase som avstumpet Landeveiskriger i film nummer 2, til han kommer til en slags forsoning i film nummer 3. Underveis skildres et samfunn som oppløses i eneren, det totale anarki i del to, til sivilisasjonen gjenoppstår – dog i en barsk og brutal utgave – i siste del. Bakgrunnen for kaoset er peak oil og påfølgende global konflikt.

Den nye middelalderen
Men også utenfor science fiction-sjangeren finner vi tematikken representert. I John Boormans Deliverance (1972) legger en kameratgjeng ut på kanotur i et avsidesliggende distrikt. Machomannen i gruppen, Lewis, spilt av Burt Reynolds, er en survivalisttype med anarkistisk samfunnssyn. Tidlig i filmen forteller han de andre at vår sivilisasjon er dømt til å gå under. -Og du kan vel knapt vente på at det skal skje?, repliserer en av de andre i følget.

Survivalistene forventer at storsamfunnet står foran en snarlig oppløsning, hvor lov og orden vil bli en saga blott. Så det gjelder å forberede seg, ved å flytte på landet, bli selvhjulpen, selvforsynt og mestre kunsten å beskytte seg selv og sine.

Kort sagt: Survivalistene forventer en ny middelalder. Og de får åpenbart følge av en god porsjon forfattere og filmfolk.

Uansett sjanger er ikke kollapsen langt unna i våre dager. Den siste tiden har vi sett I am Legend, 28 uker senere, Children of Men, The Day After Tomorrow, Le Temps du Loup og Apocalypto.

TV-serien Lost tematiserer også kollaps, i den forstand at figurene rives ut av sivilisasjonen og plasseres i en «urtilstand» på en øde og meget merkelig øy. Mens Jericho utspiller seg mer strømlinjeformet i et postapokalyptisk USA.

Advarsel med appell
Den åpenbare funksjonen til dystopier er å advare. «Slik kan det gå!» «Derfor er disse sidene ved samfunnet verdt å bevare!» «Derfor er disse tendensene viktige å bekjempe!»

Men ingen subsjanger holder fanen høyt utelukkende på pedagogisk motivasjon. Her er det noe mer dyptloddende som trekker. En psykologiserende innfallsvinkel er at dette er en kollektivisert form for dødsangstterapi. Vi skal alle dø, men i vår tid har den personlige døden blitt stuet bort. Ingen vasker og steller liket etter egne foreldre lengre. Døden har flyttet ut av hjemmet og hverdagen, og fått plass på institusjon.

Men om samfunnet er en større utgave av oss selv, vil sivilisasjonssammenbruddet være en analogi til døden. Og dermed en form for bearbeiding av det uunngåelige. Dette aspektet ved subsjangeren kommer kanskje best fram i virusfilmene, hvor et virus utrydder (eventuelt genetisk endrer) majoriteten av befolkningen, slik at helten blir alene i en avfolket verden.

Doomsday introduserer riktignok et virus, men handler likevel mest om å overleve i et postapokalyptisk anarki. Filmen tematiserer primitive tilstander, slik Thomas Hobbes oppfattet dem.

Primitivismens diskrete sjarm
Fascinasjonen for det primitive er ikke ny. Kulturhistorikeren Jacques Barzun har påpekt hvordan primitivisme er en stadig tilbakevendende tendens innen vår kulturkrets. Bare tenk på fascinasjonen for «Den edle ville».

Man kan kalle det primitivismens diskrete sjarm. For trangen til å rive ned det bestående er ofte knyttet opp til drømmen om et bedre samfunn. For de troende venter Tusenårsriket på den andre siden av apokalypsen. Men garantier er det dårlig med.

Spørsmålet er om vi ikke er inne i en ny bølge med primitivisme nå. En viss grad av sivilisasjonsforakt er mulig å spore i den kulturelle hovedstrømmen. Stort sett er den uforpliktende og koketterende, men den er der. Og har vært merkbar helt siden fremskrittsoptimismen og klokkertroen på teknologiens paradisiske potensiale fikk seg et skudd for baugen etter 2. verdenskrig, med atomfrykt og forurensingsproblematikk.

Det finnes sågar de som spør om vi i det hele tatt trenger å frykte sammenbruddet? Antropologen Joseph Tainter ga i 1988 ut The Collapse of Complex Societies. Her argumenterer han for at samfunn bryter sammen når de blir for komplekse. Slik sett handler kollapsen derfor om å kvitte seg med overflødig og unødvendig infrastruktur, byråkrati og teknologi.

Tainter mener at vår tids mange alternative samfunnsvisjoner peker i retning av at vår sivilisasjon har nådd den delen av utviklingskurven hvor kompleksiteten er begynt å slite på folk. Men Tainter er kanskje selv bare en representant for den siste bølgen av primitivisme i vestlig kultur?

Til syvende og sist er det ikke særlig mange av oss som har et brennende ønske om å leve i et samfunn som oppløses. Ironien i Deliverance kommer fram da sivilisasjonen faktisk bryter sammen, i form av en konflikt med hillbillies som dreper og voldtar. For Lewis er ikke blant de som klarer seg best, til tross for at han er den i gruppen som er best forberedt. Det er en påminnelse om at alle trenger hjelp innimellom. Og at sivilisasjonen tilbyr den hjelpen.

Aktuell film:

NEIL MARSHALL
Doomsday
Scanbox
109 min