Beineix på sofaen.

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i "Mortal Transfer". Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Olga (Hélène de Fougerolles) hos psykologen Michel (Jean-Hugues Anglade) i «Mortal Transfer». Foto: Scandinavian Entertainment Group/Filmweb

Psykoanalyse er utgangspunktet for «Mortal Transfer», den siste filmen til Jean-Jacques Beineix. Vi slo av en prat med regissøren i en uformell sofagruppe.

(Opprinnelig publisert i planb, august 2002.)

– Jeg vurderte å bruke Beatrice Dalle i rollen som Olga, forteller Jean-Jacques Beineix. – Men så sensurerte jeg meg selv. Jeg kunne ikke bruke både henne og Jean-Hugues Anglade i samme film igjen. Det ville helt automatisk pense tankene til publikum inn på «Betty Blue». Det måtte bli enten ham eller henne, ikke begge to. Dessuten var rollen for liten for henne. Beatrice trenger en stor rolle.

Sånn er det å ha lagd en moderne klassiker eller to. De forfølger deg på godt og vondt. Beineix er fremdeles mest kjent for «Diva» og «Betty Blue», to av filmene som ikke bare definerte 80-tallets visuelle stil, men som også hyppig blir nevnt blant de første postmoderne filmene. Mange mener sågar at «Diva» er den aller første. Men trives Beineix selv med benevnelsen?

– Det er bare en merkelapp, svarer han.

– Men det innebærer jo noe også, påpeker planb.

– Ja, selvfølgelig. Det innebærer for eksempel at de filmene, «Diva» iallfall, vil bli husket som en av de første filmene hvor man innrømmet at samfunnet var blitt totalt modifisert av teknologien og massemedia. Og av globalisering. Men veldig få la merke til det den gangen.

Kritikerne, som brukte mye spalteplass på 80-tallet til å avfeie Beineix som «overfladisk», «reklameestetiker» og «mer opptatt av stil enn av innhold», var blant dem som gikk glipp av dette poenget. Franske film-forståsegpåere fant derfor opp merkelappen cinema du look, som de festet på filmskapere som Beineix, Leos Carax og Luc Besson.

– Det var en utrolig negativ måte å omtale filmene våre på, kommenterer han.

Nå er det altså «Mortal Transfer» som skal lanseres. Filmen kan kanskje best beskrives som en noir-komedie, bredfull av assosiative og småkinky digresjoner. Og den nevnte Olga, som altså ikke blir spilt av Beatrice Dalle, men av Hélène de Fougerolles, er filmens femme fatale. Olga er fast gjest på psykologen Michels sofa, hvor hun stadig småprovoserer ham med sine sado-masochistiske betroelser. Etter å ha falt i søvn under en konsultasjon med Olga, våkner han opp og finner en meget død kvinne på sofaen. Herfra og ut vikles Michel inn i mange bisarre situasjoner. Og sex, eksplisitt eller symbolsk, er aldri langt unna. Ei heller analysen.

– Kunstens oppgave er å avdekke problemene – og vilkårene – som kommer med det å leve i vår verden, sier Beineix. – Og så, i symbolsk forstand, forsøke å løse dem. Da tas gjerne kjærlighet, hat, lidenskap og andre menneskelige tilstander ut i det ekstreme. Men det innebærer også en utvikling ifra det gamle, barbariske samfunnet, til et mer sivilisert samfunn.

Det er ikke lengre «øye for øye, tann for tann», forklarer regissøren.

Kunsten er altså et sivilisatorisk prosjekt.

I «Mortal Transfer» går et maleri igjen, som ser ut til å være tatt rett ut av Stanley Kubricks «Eyes Wide Shut». Det viser en slags orgiescene befolket av mennesker med masker på.

– Det er meget interessant, sier Beineix og lener seg mot meg. – For det første er Kubrick en av mine absolutte favorittregissører. For det andre ble det maleriet gjort for 7 år siden, altså lenge før «Eyes Wide Shut». Det er altså ikke bare en hômage til Kubrick. Jeg har laget hele «Mortal Transfer» som en serie «speilinger», hvor dette bildet ofte dukker opp. Personene på bildet ser ut til å iaktta rollefigurene i filmen. De har på seg masker, og det har – i overført betydning – rollefigurene også. Som alle mennesker.

– Så det maleriet summerer opp hele filmen?

– På en måte.

Nå som «Mortal Transfer» er i boks ser ikke Beineix bort fra at han vil ta opp igjen samarbeidet med Beatrice Dalle. Men det krever en virkelig god rolle, siden hun et unikum, ifølge regissøren.

– Personligheten hennes er så stor at den krever en tilsvarende rolle. Det er problemet. Mange regissører er faktisk redd henne, forteller han.

– Fordi hun har et rykte for å være vanskelig?

– Nei. Det er bare det at hun ikke er redd for å si sannheten. Hun spiller ingen spill. Det er derfor folk blir nervøse. Du er nødt til å være litt tøff og smart når du skal jobbe med henne. Men hun er også veldig hyggelig, sier Beineix. Og gjør krav på å bli trodd.

Dalle har likevel en karriere gående, får vi vite. Hun regnes fremdeles som stor stjerne i Frankrike, og har spilt i flere utenlandske produksjoner. Blant annet i en film av den amerikanske kultregissøren Abel Ferrara. Her sneier vi kanskje innom et annet problem som står i veien for et skikkelig comeback for Dalle, tror Beineix.

– Hun er blitt et slags ikon for undergrunnsfilmer, påpeker han.

Vi får vente i spenning på at Beineix skal finne en passende rolle for Dalle. Men noen «Betty Blue 2» blir det neppe.

– Bare hvis jeg skal lage film for pengenes skyld, slår Jean-Jacques Beineix fast.