De omstreifende døde.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d'Auvergne.

Maitre de Philippe de Gueldre, Un transi entrainant la femme du chevalier, extrait de La Danse macabre des femmes de Martial d’Auvergne.

Filmer og tv-serier om levende døde er populært som aldri før. Men forestillingen om at animerte lik kan vandre omkring er eldgammel.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, mars 2014.)

20. mars sender NRK2 første episode av den franske dramaserien «Gjengangerne», eller «Les Revenants» (2012–) som den heter på originalspråket.

Serien er svært kritikerrost og har blitt noe av et kultfenomen internasjonalt.

Handlingen utspiller seg i en liten fransk fjellandsby, hvor en gruppe mennesker en dag plutselig vender tilbake til hjemmene sine.

Det spesielle med situasjonen er at de ikke vet at de har vært døde i flere år!

«Gjengangerne» kommer på toppen av en bølge med filmer og tv-serier som på en aller annen måte tematiserer ideen om at avdøde mennesker «vender tilbake» – i fysisk forstand.

BBC har hatt stor fremgang med «In the Flesh» (2013, ny sesong spilles inn i år).

Her er premisset at myndighetene forsøker å rehabilitere de gjenoppståtte, slik at de kan integreres tilbake inn i samfunnet.

En tilsvarende idé har den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist tatt for seg i romanen Håndtering av udøde (2005), som skildrer de sosiale og psykologiske gnisningene som oppstår etter at de levende plutselig må dele hverdag med avdøde slektninger som er blitt re-animert.

Størst oppmerksomhet har nok likevel de rene skrekkfortellingene, som «The Walking Dead» (2010–) eller de norske «Død snø»-filmene (2009 og 2014), fått.

Eldgammel forestilling
Det er fort gjort å tenke at denne trenden skyldes film- og tv-produsentenes hang til sterke virkemidler og spektakulære scenarier. Og dét aspektet har nok ikke lagt noen demper på fenomenet.

Det er også fort gjort å tenke at alt sammen startet med Hollywoods fascinasjon for Haitis zombie-folklore. Mange av dagens serier og filmer blir da også markedsført som zombie-historier.

Men animerte og omstreifende lik er aldeles ikke noe man bare finner på Haiti (eller i tv-serier og filmer).

I middelalderen var også Europa plaget av omstreifende døde.

Skriveføre menn noterte og spredte rapporter om råtnende lik som spredte frykt og plaget folk. Og om modige prester som fikk jaget dem ned i graven igjen.

Munken William av Newburgh beskrev rundt 1170 hvordan en levende død plaget innbyggerne rundt Melrose Abbey.

Ikke før den lokale presten mannet seg opp og fikk dolket det ravende liket klarte man å drive det tilbake til graven.

Andre ganger var det ikke nok med fysiske tiltak.

Den tyske munken Caesarius av Heisterbach skildret på 1200-tallet hvordan en avdød ridder vendte tilbake og spredte uhygge på landeveiene.

Selv om denne «zombie-ridderen» ble stukket med sverd gang på gang hadde det ingen effekt:

«Han […] kunne ikke bli skadet, og ga kun i fra seg en lyd som liknet den en myk seng gir fra seg når den blir slått», skrev munken.

Heldigvis klarte biskopen av Trèves å drive ut demonen som animerte liket. Og «demon» er et viktig stikkord i denne sammenhengen.

Groteske kopiforsøk
Hvorfor trodde folk på slikt? Man kan svare med å spørre tilbake: Hvorfor skulle de ikke tro på det?

For det første fantes det mange øyenvitneskildringer. Og for det andre – de var helt i tråd med datidens verdensbilde.

Selv velutdannende menn gikk god for at lik kunne komme kravlende opp av gravene.

Ideen om at døde kan stå opp igjen har tross alt en sentral plass i kristendommen. Bare tenk på historien om Lasarus. Og Jesus hadde jo selv stått opp fra de døde.

Både lekmann og lærd var av den oppfatning at skillet mellom levende og død ikke var absolutt.

Det kunne forekomme kontakt mellom livet på denne siden av graven og tilværelsen i evigheten.

Gjenferd kunne vende tilbake for å fullføre oppgaver de ikke hadde rukket mens de var i live, eller de kunne vende tilbake for å advare de levende.

Det var imidlertid ikke guddommelige krefter som var i aksjon når det gjaldt de omvandrende likene, påpekte de velinformerte.

Det var demoner – Djevelens håndtlangere – som forsøkte å kopiere Guds undre på sitt eget groteske vis.

Ufyselige marionetter
De levende døde var altså en slags ufyselige marionetter, som demonene lekte med.

Om man lyktes med en eksorsisme, der demonen ble drevet ut av det besatte liket, falt det gjerne sammen.

Det forekom også rapporter om lik som øyeblikkelig ble forvandlet til støv etter en vellykket eksorsisme.

Så sent som i 1751 beskrev benediktinerabbeden Augustine Calmet hvordan en ung gutt hadde stått opp fra graven.

Da demonen ble drevet ut «falt gutten baklengs ned, og kroppen – som var illeluktende – ble dratt etter en krok til graven.»

Likevel var ikke alle animerte lik demonbesatte. Noen ganger ser det ut til at gjenferdet like godt vendte tilbake «ikledd» den råtnende kroppen.

En student i 1100-tallets Frankrike fikk et høyst ubehagelig nattlig besøk av sin nylig avdøde kamerat.

Plutselig sto liket av vennen over ham der han lå i senga, og rådet ham til å føre et mer moralsk liv.

For å illustrere hvordan det ellers ville gå, lot liket tre etsende dråper med svovelaktig materie dryppe ned i ansiktet på ham.

Resulatet ble sår på størrelse med valnøtter. Og studenten la deretter om livsstilen sin radikalt.

Fysiske forklaringer
Det er egentlig ikke så underlig at forestillingen om levende døde har oppstått.

Bare tenk på følgende:

Om et lik blir liggende ubegravet kan gassutvikling i kroppen få legemet til å endre positur, eller sågar gi fra seg lyder.

Dette kunne saktens skape inntrykk av at den døde kroppen ikke var helt inaktiv.

Ekstreme tilfeller av dette naturlige fenomenet kunne virke skremmende, og vandrehistorier ble nok fort utbrodert.

Dessuten: Hvem kunne ane hva disse dauingen drev med når ingen passet på?

Teologisk debatt
Med Martin Luther og reformasjonen ble doktrinen om skjærsilden avskaffet.

Dette førte til en teologisk debatt der de tradisjonelle forestillingene om levende døde ble kritisert.

Nå ble øyenvitneskildringer av spøkelser gjerne avfeid som bløff eller illusjoner.

Men forestillingen av levende døde ble fremdeles regnet som plausibel. Årsaken var fremdeles demonene.

De levende likene ble fortsatt forklart som et symptom på aktivitetene i «den usynlige verdenen» som omga menneskene.

Gradvis økte likevel også skepsisen til vandrehistoriene om de levende døde.

Men etterslepet var langt. Isolerte historier om plagsomme dauinger forekom i Europa helt fram til 1920-tallet.

Dagens tv-serier har altså en lang og skummel kulturhistorie å øse av.