Et høyst reelt fall.

Cole_Thomas_The_Course_of_Empire_Destruction_1836

Siste motiv i Thomas Coles «The Course of Empire»-syklus: «Destruction» (1836). Foto: Wikimedia Commons

Mens «Romerrikets vekst og fall» gjør sommerens TV-tilbud til å holde ut, har faghistorikerene vendt tilbake til det klassiske synet på Romerrikets fall: Det var høyst reelt, og det var en sivilisatorisk katastrofe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, juli 2007.)

NRK og SVT sender i sommer den BBC-produserte dokudramaserien «Romerrikets vekst og fall». I 6 episoder møter vi togakledte protagonister fra ulike perioder av imperiets historie: Fra den revolusjonære reformpolitikeren Tiberius Gracchus (162-133 f. Kr.), via Julius Cæsar, Nero og Vespasian, til keiser Konstantin på 300-tallet og imperiets kollaps hundre år senere.

NRK har valgt å vise episodene i kronologisk orden, mens SVT begynte med episoden om Nero. Svenskene følger dermed produsentens kapittelinndeling, mens Marienlyst viser evne til selvstendig tenkning. Og her er det all grunn til å holde en knapp på NRKs pedagogiske opplegg. Å skulle skildre rundt 600 års utvikling i et imperium basert på 6 enkeltportretter er i seg selv en utfordring, om man ikke i tillegg går inn for å forvirre seerne ved å hoppe rundt kronologisk.

«Romerrikets vekst og fall» er dramatisert historie slik BBC – og strengt tatt bare BBC – kan få det til: Lekkert detaljrik i staffasjen, men samtidig klart fokusert på de sosiale og politiske omveltningene. Og den personlige vinklingen får akkurat nok rom til at historieleksjonen fungerer som drama i sommervarmen. Her blir man både underholdt og undervist på én gang. Public service slik det opprinnelig var tenkt.

For Hvermannsen vil seriens tittel virke ganske naturlig. I populærkulturen er Romerrikets fall en kjent størrelse. Fra Antoine Fuquas film «Kong Arthur», via Bernard Cornwells historiske romaner, til såpete TV-serier som «Attila». Vissheten om at det en gang var et stort og mektig rike som gikk under i invasjon, vold, kaos og elendighet er markant til stede i folks kulturelle bevisshet. Kort sagt; Edward Gibbons syn på saken har fremdeles et overbevist publikum. Klassikeren «The History of the Decline and Fall of the Roman Empire» (første gang utgitt i 1776-88) har definitivt satt sine spor.

Katastrofen som forsvant…
Men hva med faghistorikerne? Vel, de siste 30-40 årene har denne gjengen tvert imot forsøkt å tegne et revidert bilde av Romerrikets fall. Hovedbudskapet har vært at det ikke var en katastrofal omveltning.

I 1971 ga historikeren Peter Brown ut en bok som skulle skape et nytt paradigme i forståelsen av Romerrikets siste dager: «The World of Late Antiquity». Han introduserte rett og slett en ny epoke: senantikken. Ifølge Brown begynner den rundt 200 e.Kr og strekker seg fram til cirka 700. I den relativt ferske Hardvard-publiserte «Guide to Late Antiquity» er tidsrammen strekt ut til 250-800. Og i dette tidsrommet er det ikke Romas fall som dominerer hendelsene, men den religiøse omveltningen.

Ideen om senantikken som egen epoke vant stor innflytelse. Noe som blant annet ga seg uttrykk i at ord som «krise», «forfall» og «undergang» ble rensket fra beskrivelsen av perioden. Nye ord, som «forvandling», «endring» og «overgangsperiode», tok over.

I kjølvannet av dette nye vokabularet ble det stilt spørsmål om Romerrikets fall egentlig var forårsaket av vold og invasjoner, og om konsekvensene av «fallet» egentlig var så negative. Svaret som ble gitt var ikke nødvendigvis ja.

Og noen gikk lenger. Den kanadiske historikeren Walter Goffart begynte på 80-tallet å utfordre selve ideen om invasjoner. Goffart mente istedet at de germanske folkeslagene som krysset grensen inn i Romerriket først og fremst burde bli oppfattet som rekrutter i rikets tjeneste. «Imperiet (…) hadde bedre ting å foreta seg enn å gjøre endeløse, ufruktbare forsøk på å holde fremmede utenfor, som de kunne sysselsette.», skriver Goffart. Dette var ganske enkelt det pragmatiske romerske svaret på utfordringen fra nord.

…og kom tilbake
Men nå har pendelen svingt, og det nygamle budskapet er at – joda – Romas fall var en katastrofe.

The 2006 Hessell-Tiltman Prize for History ble tildelt Bryan Ward-Perkins ved Oxford. Ward-Perkins har skrevet boka med den megetsigende tittelen «The Fall of Rome – And the End of Civilization». Her argumenterer han godt, kortfattet og systematisk for den tradisjonelle oppfatningen om at Romerrikets fall var ensbetydende med krig, kaos, radikalt forverrede levevilkår og sosialt sammenbrudd. Boka er således også et oppgjør med det dominerende synet på Romas fall – innen akademia.

Ward Perkins er heller ikke alene om å gi den klassiske fremstillingen en renessanse.

Peter Heather har gitt sitt bidrag med «The Fall of the Roman Empire», og det utmerkete populærhistoriske magasinet BBC History Magazine ryddet i 2005 og 2006 plass til en egen artikkelserie om Romerrikets vekst og fall – signert flere profilerte britiske historikere.

Heather argumenterer for at den viktigste årsaken til rikets undergang var hunerne, som med sin invasjon av Sentral- og Vest-Europa utløste en kjedereaksjon. De germanske folkeslagene som bodde ved imperiets grense maktet ikke stå imot rytterfolket, og flyktet i hopetall over til romersk territorium. Ironisk nok ønsket ikke de germanske folkene som oversvømmet Romerriket å ødelegge imperiet. De ønsket tvert imot å bli romerske borgere, med alt det innebar av fordeler. Resultatet ble likevel et sivilisatorisk sammenbrudd.

Dette er et synspunkt Ward-Perkins deler. Men han tar også for seg påstandene om at rikets fall ikke betydde all verden for innbyggerne. Dette er ren skjønnmaling, mener Oxford-historikeren. Tvert imot påpeker Ward-Perkins, med henvisning til arkeologiske funn og samtidige kilder, at Romerrikets fall representerte en høyst negativ utvikling i retning barbari, lovløshet, sammenbrudd og skralere livsvilkår.

Han dokumenterer blant annet radikal forverring i kvaliteten på håndverksprodukter og hus, økende analfabetisme, befolkningsmessig kollaps og dårligere kvalitet på husdyrholdet.

«The Fall of Rome» er veldokumentert og skarpt argumenterende i formen. Men uten å bli polemisk. Dette er dessuten en bok skrevet med tanke på å nå det allmenne publikummet. Språket flyter lett og det er ingen deler ved budskapet til Ward Perkins som er vrient å ta til seg. Boka er således nok et eksempel på god britisk historieundervisning for Hvermannsen. Public writing, om du vil.

Aktuelle tv-serier og bøker:

Diverse regissører:
«Romerrikets vekst og fall» (6 episoder)
BBC, 2006

Bryan Ward-Perkins:
«The Fall of Rome – And the End of Civilization»
Oxford University Press, 2005