I kommentatorboksen.

Hvem var egentlig den største: Pelé eller Maradona? Hva synes han om sin egen kultstatus? Og var V-stilen et skritt i riktig retning for hoppsporten? Det var tre av spørsmålene «2001» hadde på blokka da vi skulle intervjue Arne Scheie (57).

(Opprinnelig publisert i juniutgaven av magasinet «2001».)

Det er rart med det. Da man var gutt var det nesten like moro å se fotball på tv som å sparke selv. Senere, når man hadde fått opparbeidet seg akkurat så mange antiidrettslige griller det er plass til i en overintellektualisert ungdomstid, gikk det ironisk nok sport i å unngå begge aktiviteter. Først noen år senere, når bilringene tøt fram og den maniske fotballaversjonen ble gjennomskuet som et umodent trekk, gjenoppdaget man den enkle gleden en ball kan gi. Det var da man kjøpte sine første fotballsko på 10 år, og oppdaget at selv om løpskapasiteten var alvorlig svekket, så fungerte pasningsfoten fremdeles. Senere knakk man en sofa i ren lykkerus under Norge-Brasil, før man dro ned på Karl Johan for å ta bølgen sammen med andre ekstatiske mennesker. Og hvis man tilfeldigvis jobber som journalist, er det i kjølvannet av alt dette man begynner å spekulere på om det ikke er tid for å slå av en prat med Arne Scheie.

– Jeg tror absolutt publikum oppfatter det som artisteri på høyt nivå når de beste fotballspillerne er i sving. Ellers hadde man ikke klart å lure folk til å se på. Så hvis du spør meg om fotball kan være kunst, er mitt svar ”Ja!”, sier Scheie i det vi tar plass inne på hans beskjedne kontor.

Et enkelt skrivebord, 2 stoler og noen hyllemeter idrettslitteratur utgjør hele herligheten. Styreledere i Statoil og Orkla hadde sikkert fått klaustrofobi her inne, men Scheie er saktens vant til trangere arbeidsforhold enn dette etter mange år i kommentatorboksen. I så måte er arbeidsrommet på Marienlyst både romslig og velutstyrt til sammenlikning.

– Det er nesten aldri sånn at vi har bordplater i kommentatorboksen, opplyser han. – Vi sitter med alle papirene i fanget og har stoppeklokka hengende om halsen. Og ofte må vi snu oss for å se monitoren.

– Har du alltid vært like interessert i sport, Scheie?

– Jeg har alltid vært spesielt interessert i fotball og skihopp, og idrett generelt. Dette har jo etter hvert blitt en livsstil. Jeg sier alltid, og det mener jeg virkelig, at jeg er veldig priviligert som får holde på med dette. Og jeg føler meg fremdeles sulten. I det øyeblikket du blir mett, er det slutt. Da er det ikke moro lenger. Men det er faktisk fremdeles gøy for meg å kommentere Strømsgodset-Molde.

Scheie leverte sitt første sportsinnslag i NRK-sammenheng 4. september 1971, en reportasje fra kampen mellom Viking og Sarpsborg i Stavanger. De neste par årene sto han bak ymse reportasjer og innslag på alt ifra 10 sekunder til 3 minutter. Debuten som fotballkommentator fant sted 1. desember 1973, på direkten fra Leicester, der hjemmelaget tok imot Tottenham.

– Jeg var jo interessert i dette lenge før jeg begynte i NRK, og jeg husker mitt første møte med daværende sjef Jarle Høysæter. Han presiserte ettertrykkelig at det ville bli jobbing hver søndag. For familien min var det nok litt tøft de første årene, før vi fikk regler for hvor mange helger vi kunne jobbe i året. Nå skal man jo helst ikke jobbe mer enn 26 helger pr år, men i den første tiden hos NRK ble tallet ofte 45, forteller han.

– Helgejobbingen har selvfølgelig gått utover sosialt samvær med venner, slekt og naboer. Likevel har det ikke vært noe offer, så lenge jeg kunne kombinere hobby og interesser med jobb på denne måten, bedyrer Scheie.

Det verste ved jobben synes Arne er all reisevirksomheten. – Da vi skulle av sted til Argentina i 1978 var det noen som sa til meg; ”Å, for en fin tur.” Men jeg svarte at det beste egentlig ville vært om alle kampene hadde gått på Ullevål stadion. Selvfølgelig krever jobben mye reising, men uten den hadde jeg jo aldri vært i 60 land. Det er klart jeg har fått enormt med inntrykk. Og når alt kommer til alt ville jeg ikke vært turen til Argentina foruten, innrømmer han.

Selvfølgelig har Arne spilt fotball. Han var aktiv opp til juniornivå da en kneskade ga ham problemer. Sitt eget talent vurderer han slik: – Jeg hadde noen kvaliteter, taktisk og teknisk, men også ett stort minus, som gjorde at jeg ikke hadde forutsetninger for å bli noen stor fotballspiller: Jeg manglet fart. Og i dag er det blitt enda viktigere. De som ikke har tempo i dag faller jo totalt igjennom.

Senere ble det enkle hjelpetreneroppgaver på ham, for yngre lag i Skedsmo. Men seriøse ambisjoner i retning av en karriere som profesjonell fotballtrener hadde han aldri. En kortvarig hobbykarriere som dommer rakk han imidlertid også å sveipe innom før NRK ga ham et tilbud han ikke kunne si nei til. Da fikk skolelæreren Scheie et helt folk å snakke til. Om det han liker aller best.

– La oss like gjerne gjøre oss ferdige med den klassiske diskusjonen først som sist: Hvem var størst av Maradona og Pelé?

– Begge to var store på sin tid. Jeg synes alltid det blir urettferdig, som en parallell, å skulle sammenligne Hjallis og Hayden. Så kan du si at Hayden gikk mange minutter fortere, og det er målbart. Noe av den samme utviklingen har du hatt innen fotballen. Både Pelé og Maradona var nok den største innenfor hver sin epoke. Men jeg er ikke så sikker på at Pelé hadde taklet presset som omga Maradona like godt, og i det ligger det at jeg kanskje mener Maradona var den største. Hvis jeg nå absolutt må velge en av dem.

– For Maradona fikk vel mer juling, både på og av banen?

– Mye mer! Du kan selvfølgelig godt si at Maradona gjorde mye tull, men da Pelé spilte fantes det jo ikke et fjernsynskamera på hver eneste gresstust. Det var tilfelle for Maradona, og likevel har han prestert noen av de aller, aller største øyeblikkene i idrettshistorien.

– Er det noen andre som i det hele tatt kommer opp imot disse to?

– Ja. Platini er der, Cruyff selvfølgelig, og noen vil nok ta med navn som Puskas, Beckenbauer og Charlton også.

I norsk sammenheng nevner Scheie, uten å ville rangere dem; Tom Lund, Rune Bratseth, Harald Berg, Odd Iversen og Hallvard Thoresen som de største. Han har avgrenset listen til spillere han selv har sett i aksjon, så i en annen sammenheng kunne navn fra tidligere tider definitivt også kommet med.

– La oss snakke litt om faget ditt. Hva gjør en kommentator god?

– Jeg får nesten begynne med å si at det ikke er noe fasitsvar på det. Det er forskjellige kommentatorstiler. For å snakke om meg selv: Jeg har i alle år fulgt engelskmennene. Min stil ligger nok tett opp til BBC-tradisjonen. Det går på bakgrunn, interesse, engasjement, kunnskap og språk. Nå klarer sikkert ikke jeg å leve opp til det, men dette er hva de beste engelskmennene sto for.

– Hva med andre norske kommentatorer? Bjørge Lillelien, hvordan rangerer du ham?

– Å, jeg rangerer ham veldig høyt. Han har gitt meg veldig mye. Nå er jeg gjerne raskt framme og skiller mellom radio og fjernsyn, men engasjementet hans var helt unikt. Bare tenk på England-kampen i 1981, der han ”henvendte” seg til Thatcher. Det gikk jo verden rundt.

– Men det er veldig forskjell på hvem du kommenterer, legger Scheie til. – Jeg har akseptert at når Norge spiller, så kommenterer jeg med hjertet og tidvis glemmer bort hjernen og fakta. Alt jeg sa under Norge-Brasil i VM var ikke like moro å høre på i ettertid. Det gikk over stokk og stein, med faktafeil og alt mulig rart. Jeg plasserte Kjetil Rekdal i feil kommune og på feil lag. Men så har jeg venner som sier: ”Ta det helt rolig, Arne. Du skulle sett folk hjemme. De var om mulig enda verre.”

Jeg tenker på den knekte sofaen.

– Synes du Brasilkampen er høydepunktet så langt?

– Ja. Det, pluss hopprennet i normalbakke på Lillehammer hvor Espen Bredesen vant, får jeg si er det desidert største øyeblikket.

– Det er kanskje et helt umulig spørsmål, men hva liker du egentlig best av hopp og fotball?

– Da Bredesen vant, noe ingen regnet med, var det ingenting i verden som kunne komme opp imot hopp. Men det går jo mye på hvilke forventninger man har. Gleden er alltid størst når man blir overrasket. Hadde vi vært på topp hele tiden, spist biff til alle døgnets tider, så hadde ikke det vært så morsomt i lengden heller, svarer Arne.

I årene etter Bredesens triumf har norsk hoppsport sunket inn i en aldri så liten nedtur. Hva tror Scheie skal til for å bringe vår gamle hoppnasjon tilbake som nummer en igjen?

– Jeg tror det bare er noen få grep som skal til. Før siste sesong var vi veldig gode på plast, og den tyske treneren Martin Schmidt gikk jo til og med ut i pressen og sa at ”i år frykter jeg nordmennene”. Det viste seg i etterkant at han ikke hadde trengt å gjøre det, men du ser det på treningene; vi har det inne. I skiflyving hopper Tommy Ingebrigtsen nesten ned imot verdensrekorden på 219 meter. Nei, hopp er en merkelig sport. Full av små marginer. Men jeg er faktisk optimist foran OL i Salt Lake City.

– Blir det medaljer der, tror du?

– Jeg liker aldri å spå om framtiden… Men at vi er med og kjemper om medaljer? Ja!

– Hva med V-stilen? Var den et skritt i riktig retning for hoppsporten?

– Ja, jeg vil si det. Uten V-stilen hadde vi ikke hatt mer skiflyving. Det er en spissformulering, som jeg står inne for. Tidligere opparbeidet hopperne seg nemlig en enorm fart på slutten av svevet, og det førte til stadig flere stygge ulykker. Med V-stilen fikk de stabilisert svevet hele veien. Og det er langt færre ulykker. Nå tror jeg ikke det er noen begrensning for hvor langt de kan hoppe lenger. Det står bare på hvor store bakkene blir bygd. Bare ifra Jan Boklövs tid og fram til i dag har det skjedd en revolusjon. Jan Boklöv ville ikke kommet over kulen engang i dag!

– Nei, V-stilen har vært et pre, slår Scheie fast. -Tidlig på 90-tallet var du jo sikret å vinne hvis du hoppet 190 meter med 3 ganger 20 i stil. Det var ikke snakk om at man kunne hoppe lengre. Derfor vant Espen Bredesen over Cecon, selv om Cecon hoppet lengre. Det ble jo helt latterlig, og Bredesen ga jo også bort medaljen sin til Cecon etterpå.

– Uten V-stilen kunne man risikert at hoppsporten hadde malt seg inn i et hjørne, mener du?

– Ja. Man hadde blitt stående der. 190 meter var grensen. Ingen kunne hoppe lengre. Men bare på de få årene siden da har vi jo fått hopp som er 30 meter lengre. Jeg tror ikke du kan stoppe den utviklingen.

Mens hopperne våre begynte å slite utover 90-tallet, ble tiåret en fotballmessig opptur for Norge. Landslaget banket gamle storheter, vi kom til sluttspillet i både EM og VM og en jevn strøm av norske talenter ble proffer i utlandet. Men nå sliter vi plutselig på gressbanen også. Vi spør Scheie om årsaken til landslagets nåværende problemer med kvalifiseringsspillet skyldes en ”normalisering” ute i Fotball-Europa? Er det slik at de gamle østblokkstatene har kommet seg på beina igjen etter en vanskelig omstillingsperiode?

– Veldig, veldig viktig, nikker han. – Der er du inne på noe sentralt. Samtidig er det ikke bare én grunn til dette. Det har noe å gjøre med at vi har vært igjennom en usedvanlig periode. Norge har, med fire og en halv million innbyggere, klart å komme seg til tre sluttspill på 90-tallet. Det er jo mot alle odds. Og nå er det blitt 51 fotballnasjoner bare i Europa. Forskjellene er i tillegg blitt visket ut. For å sette det på spissen: Det er ikke lenger gitt at noe land skal vinne mye når de reiser til San Marino, mener Arne.

– I tillegg var alt nytt på begynnelsen av 90-tallet. Egil Olsen, med sin genialitet, visste at skulle vi slå de beste – og det er et veldig vesentlig punkt – så kunne vi ikke gjøre det på deres premisser. Vi måtte ligge på siden av, for ikke å si litt foran, utviklingen. Det var da Olsen lanserte begrep som gjennombruddshissighet og Flo-pasning, som der og da viste seg veldig effektive.

– Er vi blitt avslørt av de andre nasjonene nå?

– De har fått opp øynene for at Norge er blitt en fotballnasjon å regne med, at vi er inne blant de 15 beste på FIFA-rankingen og har gjort det bra. Men jeg tror vel egentlig ikke det. Avslørt? (Scheie smaker på ordet) Norge blir vurdert på en helt annen måte enn vi ble på 80-tallet.

Via diverse tippekamper har store deler av det norske folk fått inntrykk av at Arne Scheie og Egil Olsen er veldig gode venner, noe som også stemmer. Men kontakten mellom ham og ”Drillo” er av relativt fersk dato, kan kommentatoren opplyse:

– Jeg ble ikke kjent med ham før på slutten av 80-tallet. På 60- og 70-tallet visste jeg selvfølgelig hvem han var, men det ble jo bare som en av spillerne jeg så på kampene. Jeg skal ikke si hvilket bilde pressen tegnet av ham, men det bildet var iallfall helt galt, noe jeg oppdaget da jeg ble kjent med ham.

– Er dere jevnbyrdige i fotballkunnskaper?

– Altså, for å si det sånn; jeg trodde jeg kunne mye fotball før jeg traff Egil Olsen. Men jeg har fått mange aha-opplevelser når vi har diskutert. Han slår selvfølgelig meg ned i støvlene når det gjelder fotballfaglige ting. Men kanskje vet jeg like mye om hans fotballbakgrunn som ham selv?

Arne har i mange år vært en Manchester United-supporter. Men han uttrykker skepsis til en del av dagens tilhengere, som med hans egne ord ”er mer er interessert i å kjøpe klokker og underbukser i Unitedbutikken enn å se en god kamp med andre britiske storlag”.

– Jeg er ikke så interessert i å bli assosiert med den gruppen, sier Scheie. – Selv går jeg gjerne og ser både Leeds og Manchester City når jeg er i byen.

– Men du kan jo stille spørsmålet ”Hva er en riktig supporter?” Det viktigste er at folk er interessert, og hvis de bare er interessert i ett lag så skal ikke jeg gjøre meg til dommer over det. Det må de jo få lov til. Patriotisme og identitet inngår jo også i fotball, legger han til.

– Du sier noe. Situasjonen i Oslo er jo litt spesiell. Den mest populære klubben spiller ikke i Eliteserien engang.

– Nå er det jo mange hovedsteder som har hatt problemer av den sorten. I dag har bildet endret seg for både Berlin, Madrid og Londons del. Men Vålerenga har klart å holde på noe som de andre ikke har klart. De har fått tilført mye via Klanen de siste årene, og den er jo et gjennomsnitt av befolkningen. Det er ikke bare bussjåfører og elektrikere som er med der. Alle er med i Klanen! Også er det kanskje sånn i en hovedstad: Det er mange tilbud, folk kan ikke dele seg på alt mulig og derfor – hvis de skal følge med på fotball – så blir de med i Klanen.

– Men hvorfor har nettopp Vålerenga klart å holde på oppslutningen?

– Jeg tror det skyldes mye typene og folkeligheten du fant i klubben på 60-, 70- og delvis 80-tallet. I tillegg har du østkantidentiteten. Fotball oppsto som en arbeideridrett, og du kommer ikke bort fra at det er forskjell på publikummet til seiling og fotball.

– Et annet gjennomgangstema i vår hjemlige fotball: Tror du vi må vente lenge på at Rosenborg skal bli detronisert?

– Jeg tror Rosenborg har skaffet seg en vanvittig bra plattform. For å svare litt flåsete på spørsmålet ditt: Du kommer jo nærmere og nærmere det året Rosenborg ikke vinner. Når de har fått den posisjonen de har skyldes det en fantastisk sportslig prestasjoner over lang tid. Og det inspirerer de andre lagene. Vi får bare håpe at de ikke brekker nakken i forsøket på å ta igjen Rosenborg, som jo har fått et solid økonomisk fundament.

– Er ikke det en fare for serien, at du får en gigant som ingen andre kan matche?

– Du ser i alle land, at de såkalte gigantene risikerer å slite i den hjemlige serien. Rosenborg vant bare 2-1 borte mot Bryne. Det å spille mot de beste er alltid en enorm inspirasjonskilde.

Andre igjen blir inspirert av Scheie. Norges nykronede tegneseriekonge, Frode Øverli, lar sin helt Pondus støtt og stadig følge tippekamper med Arne som kommentator. Derfor falt det seg på en måte naturlig å la NRK-mannen skrive forordet til et av heftene. Scheie er blitt en kultfigur for enkelte. Tidligere opptredener i ”Åpen post” og ”Lille-Lørdag” passer inn i dette mønsteret.

– Hva synes du om å bli oppfattet som en slags fotballguru?

– Jeg må jo være såpass ærlig å innrømme at jeg blir smigret av det. Hvis du hadde spurt meg da jeg begynte å kommentere om jeg trodde det skulle bli sånn, hadde jeg nok blitt veldig forundret, sier Scheie.

– Det med ”Pondus” er bare hyggelig. Forfatteren er jo vokst opp med tippekampene. Han hørte stemmen min til sine favorittlag. Jeg har alltid prøvd å stå med beina på bakken, være hyggelig mot folk og si ja i stedet for nei.

– Det har aldri vært slitsomt?

– Nei. Jeg må si, med hånda på hjertet, at i løpet av alle årene jeg har jobbet her, har jeg nesten bare møtt hyggelige mennesker. Jeg synes vel ikke det er så morsomt, når jeg er ute med familien, at det står ti stykker rundt bordet mitt som skal sette meg fast med spørsmål. Heller ikke alle telefonene som kommer nattestid er så festlige. Noen ganger må jeg også ha fri. Men det er ikke noe stort problem for meg, lover kommentatorkjendisen.

Og det finnes pusterom for Arne, selv utenfor hjemmets fire vegger.

– Det hender fremdeles, når jeg er på reise rundt i Norge, at folk spør meg: ”Og hva var navnet?” Om det er av høflighet, vet jeg ikke. Men jeg har lært meg, etter mange år i dette gamet, at omtrent halvparten av folket er interessert i idrett. Og mange av dem er interessert i fotball, sier Arne Scheie.

Han har så rett, så rett.