Satir-ikon.

Knut Nærums "Rita Bloid" - "beinhard satire".

Knut Nærums «Rita Bloid» – «beinhard satire».

I år kan Knut Nærums satiriske tegneserie «Rita Bloid» feire 10-års jubileum, uten at det skal markeres på større vis. Nærum har nemlig nok av andre humoristiske prosjekter å fylle tiden med; nye runder med «Nytt på nytt», ny serie med «Øystein og meg» og kanskje en ny bok.

(Opprinnelig publisert i aprilutgaven av «2001».)

Knut Nærum (40) kjenner vi først og fremst som tekstforfatter. Han har levert treffsikre poenger til NRK-programmer som «Hallo i uken», «Egentlig», «Øystein og meg», samt til 7 revyer med Tangakavalerene, Rune Andersens stand-up show og annet småplukk. I tillegg har han vært med på å gjøre nyhetene mer morsomme og mindre(?) forståelige i «Nytt på nytt». Og da har vi ennå ikke nevnt bokutgivelser og tegneserie.

Men Nærum kunne faktisk ha endt opp i rampelyset på den aller mest bokstavelige måten; som skuespiller. Eller kanskje ikke? For som han sier selv:

– Hvis jeg virkelig hadde vært motivert, hadde jeg nok ikke kommet bakfull til opptaksprøven på Teaterhøyskolen. Det gikk ganske dårlig. På den annen side er det deilig å slippe å være skuespiller, i den forstand at man slipper å vite hvor man skal være hver eneste kveld det neste halvåret.

3 sekunder senere legger han selvironisk til:

– Det er sånt man sier når man ikke kommer inn på Teaterhøyskolen.

Nærum har heldigvis hatt sin faste sceneopptreden i rollen som paneldeltaker i «Nytt på nytt» å falle tilbake på. Men nå må vi ikke glemme tegneserien om nyhetsjegeren Rita Bloid, en serie som har drevet gjøn med aktuelle problemstillinger i 10 år.

– Hvordan kom egentlig årets jubilant, Rita Bloid, til?

– Det var redaktøren i Ny Tid som kom med en forespørsel sommeren 1991. Han ville freshe opp avisa med ett eller annet. Jeg hadde akkurat blitt økonomisert ut av Arbeiderbladet. Og jeg tenkte at hvis jeg tegner mer, så må de jo betale meg mer. Jeg ville lage en hel tegneserie i stedet for bare en rute, som jeg hadde holdt på med i mange år. Videre tenkte jeg at siden det var Ny Tid, så måtte det vel nesten bli noe politisk. Da virket det naturlig å tegne politikere, men i den grad de skulle si noe dumt måtte de ha noen å si dette dumme til. For eksempel en reporter. Det er et gammelt knep; å bruke en relativt anonym figur til å presentere alle disse andre snålingene, forklarer Nærum.

– Var hun klart definert fra dag 1? Eller måtte du jobbe litt med å finne ut hvordan hun skulle være?

– Nei. Hun har ikke forandret seg mye, men så rommer hun for så vidt ikke så mye heller. Hun har en ganske enkel garderobe. Og så er hun generelt bekymret på en sånn typisk norsk, partiløs venstreside-måte.

Kanskje noe av et selvportrett i så måte. Nærum har nemlig vært valgt inn i bystyret i Kristiansand, for RV.

– Det var en glipp, sier han. – RV i Kristiansand hadde dårlig kunnskap om hvordan kumulering fungerer. Men jeg sto på lista under kommunalvalget i Oslo for to år siden. 16 plasser over Drillo. Han ble imidlertid kumulert forbi meg.

Stripene med Rita Bloid har jevnlig blitt samlet og gitt ut i albumformat. En fin, lattervekkende måte å oppsummere det politiske livet fra år til år på, kunne man sagt. Serietegneren selv sier det på denne måten:

– Det er en slags Hvem Hva Hvor for lesesvake.

Knuts tegnserieaktiviteter er imidlertid ikke begrenset til Rita Bloid og hennes bekymringer. Han har i en årrekke vært redaktør for bladet Fidus. En publikasjon som kommer ut med ujevne mellomrom, og hvor norske tegnere får utløp for mer eller mindre sprø ideer.

– Hva synes du om ståa innen norsk tegneserie for tiden? Er det en levedyktig blomst?

– Det er jo ikke store miljøet, sier Nærum etter en tenkepause. – Det er nok større bredde i norsk langrenn enn i norsk tegneserie.

– Problemet er at det er såpass få mennesker som holder på at det blir vanskelig å snakke generelt om det. Men «Pondus» og «Nemi» kan jo vise til suksess. Jeg så at «Nemi» nettopp presenterte assortert «fytterakkern-rock» på egen CD. Det forteller jo at det dreier seg om en tegneserie med en fan-base, legger han til.

– Men det fortoner seg for meg som at miljøet har blomstret opp de siste 10 årene, i det minste sammenliknet med hvordan det var før?

– Det er noen få kommersielle suksesser. Men dette «Nå tar det av for norske tegneserier», det har man jo hørt i 15 år. Det virker som om norsk tegneserie befinner seg i en permanent tilstand av «like før». Jeg identifiserer meg egentlig bare tildels med norsk tegneseriemiljøet. Riktignok er jeg en del av det, men den serien jeg tegner har nok mer til felles med «Hallo i uken» enn med Donald Duck, mener Nærum.

– Så du anser ikke deg selv for å være tegnseriekunstner?

– Tegneseriekunstner? Joda! Jeg synes jo jeg er flink, svarer han lurt.

Som de fleste av 2001 sine lesere sikkert vet, meldte Rita Bloid overgang til Dagbladet for noen sesonger siden. Dermed kom hun til en avis som kanskje kler navnet hennes litt bedre? Serieskaperen selv synes det var ålreit å nå ut til flere, men på spørsmål om honoraret ble fetere, svarer han: – For å si det sånn; lønnsøkningen var ikke proporsjonal med økningen i antall lesere.

– Men jeg byttet ikke avis for pengenes skyld, altså. Jeg gjorde det fordi jeg mente at jeg laget noe som fortjente større spredning. Har nok litt dårlig samvittighet overfor Ny Tid, men ikke mer enn at jeg klarer å leve med det, utdyper han.

Samtalen dreier inn på nyhetsformidling og medienes relativt beskyttede stilling. Mediene gransker jo som kjent andre makthavere, men få eller ingen gransker media. Vi spør om ikke satiren kan ha en funksjon i så måte. Nærum drar litt på det. Satire over media blir fort veldig åpenbart og selvfølgelig, synes han. Dessuten finnes medieskepsisen der ute. Blant leserne..

– Særlig folk som kjøper Dagbladet, hater Dagbladet. Det er nærmest en form for daglig fakir-virksomhet å kjøpe avisen, hevder Knut. – Dagbladet blir en mental spikermatte. De vet det gjør vondt å lese den, men gjør det allikevel. Der tror jeg Dagblad-leserne skiller seg fra VG-leserne.

I «Nytt på nytt» driver iallfall Nærum og hans kumpaner ap med medias nyhetsdekning. Ukas overskrifter og reportasjer gjennomgår en kreativ nytolkning, gjerne akkompagnert av en salve treffsikre kommentarer. Trofaste seere kan saktens ha latt seg imponere over hvor kvikt panelet kommer på morsomheter. Jukser de?

– Vi «øver» på nyhetene på forhånd, innrømmer han. – Det er mindre improvisert enn det ser ut som.

– Ja, for av og til er det ganske imponerende hvor mye dere har fått med dere i løpet av uka.

– Det er tenkt sånn at folk heller vil ha vitser enn spontanitet. Heller ålreite poenger enn ekte stamming.

– Du har holdt på noen år nå: Har du fått følingen med at det skulle finnes noen regler for satire?

– Nei, de har vel sine egne regler de som holder på med dette. Det kommer an på hvem du spør. Hvis du spør meg så er det jo hyggelig å kunne overraske. Satire er en fryktelig moraliserende form for humor, og siden folk her i landet stort sett mener det samme blir man fort forutsigbar. Selv Otto Jespersen, som regnes som en versting, har jo de samme gode meningene som folk flest, sier han.

– Skulle du ønske at det var noen klarere konfliktlinjer i samfunnet, for satirens del?

– Det er ikke noe problem som det er nå. Problematisk hadde det først blitt hvis man skulle gått 100% opp i rollen som radikal, samfunnsomveltende satiriker. For det betyr sannsynligvis at du må gjøre 2 jobber på én gang: Du må være reporter i tillegg til satiriker. Rett og slett fordi stofftilfanget er som det er. Satirikere forholder seg jo til det nyhetsbildet som finnes, som er fullt av kongebarn og deres kjærester. Morsomt nok det, men det gir ikke særlig mange aha-opplevelser. Selvfølgelig hadde det vært fint å påføre folk noen nye tanker, men jobben går nå engang ut på å få folk til å le, poengterer Nærum.

– Men det er litt rart å tenke på at nesten ingen driver med den tradisjonelle humoren lenger, legger han til.

– Som hva da?

– Sketsjene. Den gode gamle moroa. «Et besøk hos tannlegen», for eksempel. De som lager humor for tv i dag, driver enten ap med nyhetene, eller tuller med kjendiser. Men nesten ingen lager sketsjer lenger. Det er nettopp derfor jeg synes det er så kult å jobbe med Øystein (Bache) og Rune (Andersen).

– Så du foretrekker egentlig å skrive rene sketsjer?

– I og med at jeg gjør minst av det, synes jeg det er som om å ha ferie. Det er ålreit å ha fri fra det å skulle finne på enda en måte å si at Torbjørn Jagland av og til kan være litt klønete.

Til høsten blir det nye runder med både «Nytt på nytt» og «Øystein og meg». Sistnevnte serie har mange fans, og både 2001s representanter og tekstforfatter Nærum beundrer Rune Gokstad og Øystein Bache for deres komiske talent. Rune Andersen hører selvfølgelig også hjemme i dette selskapet. Knut og Rune har samarbeidet på 7 revyer pluss et stand-up show.

– Rune sa i et intervju at han hadde snyltet på deg i 15 år. «Uten Knut hadde jeg ikke hatt noe å opptre med», tror jeg han sa.

– Han hadde nok vært imitatorsjef uten min innsats også, kommenterer Nærum.

Tv, revytekster, tegneserie, radio og redaktøransvar. Knut er en flittig humorist. Men sannelig har han ikke bøker på samvittigheten også. Den første, og hittil eneste, «Å», kom i fjor. Det var en høyst Nærumsk nytolkning av kjente tekster fra verdenslitteraturen. Blant annet fikk leseren presentert SMS-versjonen av «Romeo & Julie». Knut avslører at han for tiden jobber på et nytt bokprosjekt:

– Hvis den blir ferdig, og hvis den blir god, så kommer den ut i høst. Det er en «humorbok for norsklærere». Mer i samme leia som «Å», altså.

Bak denne strømmen av tekster og tegneserier ligger det selvfølgelig en solid dose ærlig arbeid. Spørsmålet melder seg om man legger seg til en spesiell arbeidsteknikk som humorist. Eller er man prisgitt inspirasjonen?

– Jeg setter meg bare ned og jobber. Følger på en måte den journalistiske tankegangen; prøver å finne ut hva som er interessant ved en sak. Hva den rommer av paradokser. Og så tyr jeg dels til overdrivelser, dels til underdrivelser og dels til metaforer. Men jeg har ikke et så analytisk forhold til det å lage moro at jeg tenker; «Her hadde det gjort seg med en metafor», bedyrer han.

– Nei, for det finnes vel ingen graf eller formel for humor?

– Det er sikkert noen som har laget en, men de er neppe humorister, konkluderer Knut Nærum.