Sykdomstegn.

Michael Moores Sicko avslører at det forsikringsbaserte helsetilbudet i USA svikter. Men regissørens popularitet er også symptom på noe.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2007.)

[film] «Kvaliteten på et samfunn kan måles ved hvordan det behandler sine svakeste.» Munnhellet er velkjent, og det benyttes da også for alt det er verdt i Michael Moores Sicko. Filmen begynner med å slå fast at 50 millioner amerikanere mangler sykeforsikring, mens vi får studere nærbilder av en mann som syr igjen et stygt kutt i eget bein. Men Sicko handler ikke om disse forsikringsløse, får vi vite. Den handler om de som faktisk har sykeforsikring. Moore klarer dog ikke å være helt konsekvent. Han tar med noen av skjebnene aller nederst også. Og antyder dermed at USA som samfunn er målet og veid, og funnet for lett.

Det mest interessante ved Sicko er likevel de delene av filmen som setter seg fore å innfri varedeklarasjonen i starten: 250 millioner amerikanere har sykeforsikring. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er garantert medisinsk hjelp. For når behovet for menn og kvinner i hvite frakker melder seg, begynner også en kamp mot ordlyden i forsikringskontraktene, selskapenes konsulenter og granskere, samt mot din egen sykdomshistorie. Ja, selv om du  får utbetalt polisen er du ikke sikker. Egenandelene til behandling av en langvarig, alvorlig sykdom vil kunne koste deg huset – bokstavelig talt. Kort sagt; eiernes krav om overskudd trumfer hensynet til forsikringstakernes medisinske behov.

Less is Moore
Michael Moore er blitt anklaget for å manipulere publikum ved å jukse med kronologi, overse «upassende» fakta, benytte insinuasjoner og generelt sett appellere mer til føleri enn fornuft. Og det er noe i anklagene. Riktignok er Sicko hans mest edruelige film hittil. Men gamle uvaner henger ved.

Når Moore drar til Europa og Kanada for å studere forholdene der forandrer han også fremtoning. Den grundige og aggressivt pågående dokumentaristen viker plass for en langt mer godselig fyr som benytter impresjonistiske journalistiske metoder. De skarpe spørsmålene blir ikke like viktige. Og når ferden går til Kuba, hvor en gruppe amerikanere får gratis behandling, ser det ikke ut til å bekymre Moore at han gjør seg selv til brikke i et propagandaspill.

Skjønt, motivasjonen for disse retoriske grepene er at Moore vil drive hjem hovedpoenget sitt – formulert i spørsmålet: «Hvorfor kan ikke vi ha det slik de har?» Et svært godt spørsmål, særlig fordi Sicko så overbevisende påpeker behovet for bedre (for)sikring av amerikanernes helse. Men det er altså de sobre delene av filmen, hvor dette dokumenteres, som blir stående igjen som de beste.

Symptomet Moore
Mange vil gå og se Sicko av helt andre grunner enn interesse for helsepolitikk. For mange vil filmen først og fremst være en ny anledning til å flire hoderystende av idiotlandet USA. Dokumentar som satirisk underholdning, altså. Man kan saktens spørre seg hvor sunn en slik innstilling er.

Moores popularitet kan sees som en triumf for infotainment. Professor i filmvitenskap, Bjørn Sørenssen, har kritisert den nye trenden innen dokumentarfilm, hvor handlingen fiksjonaliseres. Derfor var det ikke så rent lite ironisk at Moore – den fremste representanten for denne tendensen – i Oscartalen sin så kraftig kritiserte at «we live in fictitious times».

Mange lever i villfarelsen at dokumentar = sannhet. Men dokumentarfilm manipulerer virkeligheten i aller høyeste grad. Det er ofte vi glemmer dette, og det er et symptom på mediemessig naivitet. Noen burde lage en dokumentar om det. Men jeg tviler på om Michael Moore er rett mann for jobben.

Aktuell film:

MICHAEL MOORE
Sicko
SF Norge
113 min.