Traumatisert ulvinne.

Utsnitt av plakaten til "Jenta som lekte med ilden". Foto: Yellow Bird/Nordisk Film/Filmweb

Utsnitt av plakaten til «Jenta som lekte med ilden». Foto: Yellow Bird/Nordisk Film/Filmweb

Lisbeth Salander illustrerer både at handlekraftige heltinner er blitt et naturlig innslag på film, og at helteskikkelsene ofte er plagede figurer.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, september 2009.)

[film] En kjapp titt på filmhistorien avslører følgende ”sannhet”: Er du kvinne, trenger du en mann. Punktum. Og særlig hvis skurker og voldsmenn truer. At en kvinne skulle kunne klare seg på egenhånd mot truende farer har simpelthen vært utenkelig.

Tradisjonelt har kvinner sjelden hatt førende roller i actionfilmer eller thrillere. Rollene de har fått tildelt har vært offerets. De er blitt bortført, voldtatt eller truet. De har med andre ord blitt gitt en passiv rolle og satt i en situasjon hvor de trenger hjelp.

Lisbeth Salander (Noomi Rapace) blir faktisk voldtatt i Menn som hater kvinner, men en passiv offerrolle har hun ikke. Salander slår tilbake, og er den som redder Michael Blomkvist (Michael Nyqvist) på slutten. Håndfast og uten tøving. I filmatisering nummer 2 av Stieg Larssons Millennium-trilogi, Jenta som lekte med ilden, spiller hun en enda mer fremtredende rolle.

Psykologisk sett er Salander et utfordrende kasus, men ingen kan betvile hennes overlevelsesinstinkt og evne til selvhevdelse. Hun skriver ikke under på myke, venstrehumanistiske verdier, men det gjør jo sjelden heltetypene vi møter på film. Funksjonen deres er nettopp å være den grenseoverskridende outsideren. Mer om dette senere, men la oss først plassere Salanderfiguren i en kulturhistorisk kontekst.

Slemme piker
Det er selvstendige og handlekraftige damer i filmer fra både 40- og 60-tallet, men de er typisk enten en suspekt femme fatale-skikkelse eller ulykkelige karrierekvinner. Selvstendige og tøffe kvinneskikkelsene endte gjerne opp i fengsel, hvis de ikke ganske enkelt døde før filmens slutt. Eksempelvis vil en kjapp titt på eldre James Bond-filmer avsløre at de kvinnene som virkelig kan slåss, står i ledtog med skurken.

På 70-tallet ble dette mønsteret nølende utfordret. Pam Grier spilte den hevngjerrige Foxy Brown (1974), og vi fikk tv-serien Charlie’s Angels (1976-81). Men de tidligste actionheltinnene ble ikke tatt helt på alvor. Det ble som regel gjort et stort poeng av kjønnet deres. Den kvinnelige helten var et eksotisk innslag. Og gjerne et seksualisert objekt. Når det gjelder Charlie’s Angels er dessuten Charlie alltid tilstede som en farsfigur. «Englene» opererer ikke på egen hånd.

Men så kom den epokegjørende Alien (1979). Rollen som Ellen Ripley var opprinnelig skrevet for en mann. Men en av produsentene foreslo å gjøre figuren om til en kvinne Det epokegjørende er at filmskaperne ikke forandret på noe mer i den prosessen. De gjorde ikke Ripley mer feminin, og hun forble filmens helteskikkelse. Det store sjokket for publikum var at Tom Skeritt, som spiller kapteinen om bord i romskipet, blir drept. Alle forventet jo at det var han som skulle ordne opp. I stedet er det Ripley, spilt av Sigourney Weaver, som nedkjemper monsteret.

Sjangertro damer
Ripley var kanskje det eneste kvinnelige actionikonet fram til hun fikk selskap av Uma Thurmans The Bride-figur i Kill Bill-filmene. Skjønt, Linda Hamiltons tolkning av Sarah Connor, særlig i Terminator 2 (1991) må nevnes. Sammen med lite knippe andre eksempler ble Hamilton definert inn under samlebegrepet ”Rambolinene” på 80-tallet. Dette var myntet på actionkvinner med muskler og våpen. Og de utløste nesten øyeblikkelig en opphetet mediedebatt. For med det samme kvinner begynte å ekspedere fienden på egen hånd, kom også kritikken: «Skal kvinner bli som menn?» «Er voldelige kvinner et ideal vi vil se?», lød klagene.

Reaksjonene skyldtes en misforståelse av actionsjangeren. En actionfilm prøver ikke å være realistisk, verken med en kvinne eller mann i hovedrollen. Actionheltinnene på 80-tallet var rett og slett sjangertro.

Det er gjerne hevnlyst eller beskyttelsesinstinktet som forvandler en kvinne til voldsparat heltinne. Men kvinnelige actionhelter er ganske like sine mannlige kollegaer. Hevnlyst og beskyttelsestrang er jo ikke akkurat ukjente motivasjonsfaktorer for mannlige helter.

En ny, større, bølge med actionheltinner kom tidlig på 90-tallet: Luc Bessons Nikita (1990), som Hollywood senere laget sin egen versjon av. I 1991 kom både Nattsvermeren, Thelma & Louise og Terminator 2. Deretter ballet det stadig på seg utover i tiåret. Geena Davis spilte sjørøver i Cutthroat Island (1995) og hemmelig agent i The Long Kiss Goodnight (1996). Demi Moore barberte seg på hodet og gestaltet kvinnelig elitesoldat i G. I. Jane (1997). Mens Skrik-trilogien (1996/1997/2000) introduserte den stadig forfulgte, men handlekraftige, heltinnen Sidney i Neve Campbells skikkelse.

Samtidig, i dataspillenes verden, markerte Lara Croft seg som den største stjernen, og endte opp med å gå til filmen i Angelina Jolies skikkelse.

Ensomme ulvinner
Underveis ble filmprodusentene overbevist om at de kan tjene penger også på kvinnelige helter. Prosessen ble hjulpet av at det samtidig skjedde en endring av hvordan menn ble skildret på film. Heltene er ikke lenger store muskelbunter, slik som på 80-tallet. Det blir lagt mer vekt på intelligens og psykologi i de senere thrillerne og actionfilmene. Tematikken er blitt mer mangefasettert. Helteskikkelsene er samtidig blitt mindre supre og suverene, og mer plagede og sårbare.

Lisbeth Salander er i aller høyeste grad et dysfunksjonelt individ. Hun er traumatisert. Dette er et trekk hun deler med mange helteskikkelser, mannlige som kvinnelige. Jason Bourne, for eksempel. Helten er ofte skildret som «den ekstraordinære», men det er en rolle og en status som kommer med en pris. Helten er skapt av prøvelser. Han eller hun har gjennomgått en lutring. Det er derfor han eller hun gjerne er en ensom ulv, en outsider. Normale relasjoner og en vanlig livsstil ligger ikke for slike mennesker. Dette illustreres på ikonisk vis i westernsjangeren, der den ensomme helten rir inn i byen når filmen starter, og rir ensom inn i solnedgangen når filmen slutter. En helt faller ikke til ro. Iallfall ikke uten å legge av seg heltestatusen. Dersom helten eller heltinnen faller til ro, må han eller hun samtidig «pensjonere» seg.

Riktignok hender det at helter kan skaffe seg surrogatfamilier sammen med andre outsidere. Det gjør isolasjonen fra normalsamfunnet noe mindre ensom, men figurene forblir like fullt outsidere. Duoen Blomkvist og Salander er en variasjon også over dette temaet.

Aktuell film:

DANIEL ALFREDSON
Jenta som lekte med ilden
130 min.
Nordisk Filmdistribusjon