Leken primat.

douglas adams inspired "Hitch hikers guide to the galaxy" H2G2

Portrett av Douglas Adams, av Michael Hughes. Uploaded by Diaa_abdelmoneim. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons.

Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare «42 hva da?»

(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i magasinet «Mann» i 2004.)

En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:

– Simon, er dette morsomt?

– Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.

– Ja, da så, svarte sjefen.

Og slik gikk det til at radioserien «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød. Les videre

Fedreland & reservater.

fuglekikkere

Kampen om hvem som eier landet tar aldri slutt, noe både brasilianske filmskapere og australske historikere ser ut til å være enige om.

(Denne trippelomtalen sto opprinnelig på trykk i Ny Tid 12. juni 2009.) 

En av de grunnleggende drivkreftene i historien er jakten på bedre livsvilkår. Mennesker har til alle tider søkt seg dit vilkårene ser lovende ut. Mer spesifikt dit ressursene finnes. Dermed har det ikke så rent sjelden oppstått kamp om de samme ressursene, siden ressursrike områder som regel allerede har vært bebodd av andre. Den dystre baksiden av ambisjonene om et bedre liv for seg og sine har blitt formulert i spørsmålet: «Hvem skal eie den beste jorda?» Og det har alltid vært fristende å ta den med våpenmakt, om muligheten byr seg.

Men erobring er ikke bare et spørsmål om okkupasjon, påpeker den australske historikeren David Day i sin bok Conquest: How Societies Overwhelm Others. Erobring er like mye et spørsmål om å skape fortellinger og forestillinger som legitimerer okkupasjonen. Og disse forestillingene legger igjen bånd på erobrerne. De setter rammene for hvordan de må forvalte erobringen. De må leve opp til idealene i sine egne fortellinger, ellers står de i fare for å si fra seg den moralske retten til landet.

Høk over høk

Et av de virkelig klassiske argumentene fra denne tankegangen bringes på bane mot slutten av regissør Marco Bechis Fuglekikkere. I en konfrontasjon med guarani-kaiowa-indianerne, som ulovlig har slått seg ned på eiendommen hans, argumenterer plantasjeeieren med at han har gjort jorda produktiv. Han skaffer mat til folk. Før slekten hans kom til stedet var det ingenting der. Les videre

Sosiolog uten sladd.

Sex-løgn-bokomslag

Først forsvarte han folks rett til å dyrke den dårlige smaken, kitsch og camp. Så propaganderte han for Elvis-kulturen. Og nå tar han et generaloppgjør med pornomotstanderne i boka «Sex, løgn og videofilm». Er Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig?

(Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i magasinet «2003». Man kan – nå godt over 10 år senere – trygt konstatere at Rolness fortsatt er en sentral aktør i den norske debatten. Og fortsatt med en sans for kontroversielle tema. I fjor høst titulerte han jo seg selv som «Djevelkvinnens advokat», da han forsvarte Hege Storhaug. Men da Rolness lanserte denne boka betakket han seg – i det minste retorisk – mot stillingsbeskrivelsen Djevelens advokat. Apropos temaet, se også artikkelen «Pornoflørten».)

Aller først: Vi advarer mot at dette intervjuet vil inneholde sterke, usensurerte uttalelser og argumenter som kan virke støtende. Dette intervjuet egner seg ikke for små barn og sarte sjeler. Du leser videre på eget ansvar. (Og det gjør du nok. For nå er du nysgjerrig. Ingenting selger som sex.)

– Jeg har undret meg over at denne boken ikke ble skrevet for lenge siden, sier Kjetil Rolness. – En eller annen gang måtte jo noen ta bladet, for ikke å si porno-bladet, fra munnen, og si: «Dette her er jo bare tull! Dette er virkelig ikke sant!» For det er ganske sært når en liten gruppe aktivister klarer å få bred politisk aksept for sin særegne forståelse av en stor populærkulturell genre, og den forståelsen omtrent sidestiller genren med folkemord. Pornografien er blitt en fiende av alt vi holder for kjært og viktig i vårt samfunn. Og det er den mest lettkjøpte fienden du kan få. Du risikerer ingenting ved å være mot porno. Men det er viktigere for meg å være mot antipornobevegelsen enn å være for porno.

Han prater med en rolig, kvernende, smått insisterende stemme, Kjetil Rolness. Og han legger ofte trykk på enkeltord. Det er viktig å være ty-de-lig. Det er viktig å få fram poenget. Ikke så rart. Man trår varsomt på tynn is. Særlig når man leier en hellig ku over til slakteriet. Denne vinteren kan det nemlig bli bråk her i landet. Les videre

Notis-bonanza fra 2015.

Jeg leste mye i året som gikk. Og en del av det endte opp som notiser.

Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Blant annet har jeg ansvaret for spalten «Lest» i Aftenposten Innsikt. Den består av notiser med interessant nytt fra forskning, kultur, økonomi, politikk og samfunnsliv i den store vide verden.

Her er et lite utvalg av disse «Lest»-notisene fra året som gikk (altså 2015):

#1: Mistet grepet om de sjeldne jordartene.

For 5–6 år siden var det mange som bekymret seg voldsomt over Kinas monopol på «sjeldne jordarter».

På et tidspunkt kontrollerte kineserne 97 prosent av markedet for disse mineralene, som moderne høyteknologi har gjort seg avhengig av. Dette ga Kina et potensielt strupetak på andre lands høyteknologiske industrier.

Nå har panikken lagt seg. Io9.com refererer en rapport utarbeidet av Council on Foreign Relations, som gjør rede for hva som har skjedd: 1) Smuglingen med sjeldne jordarter er omfattende. 20 000–30 000 tonn smugles ut av Kina årlig. 2) Teknologisk innovasjon har gjort industrien mindre avhengig av mineralene. 3) Nye gruver er åpnet i Canada, Sør-Afrika, Kasakhstan, Australia og Malaysia. 4) Forsvarsindustrien er mindre avhengig av sjeldne jordarter enn man trodde.

Kina produserer fremdeles rundt 70 prosent av disse mineralene, men markedsandelen vil trolig fortsette å synke.

#2: Plagieringens  hjemland.

Hvor i verden plagieres det mest innen akademia? Les videre

1985: David Bowie imiterer Springsteen, Lou Reed m.fl.

Alle vet at nylig avdøde David Bowie likte å leke med identiteter og roller. Så hvorfor ikke også leke seg med å imitere andre sangere?

I et studio-opptak fra 1985 kan vi høre ham etterligne storheter som Bruce Springsteen, Lou Reed, Iggy Pop, Marc Bolan og Tom Waits. Dette skjedde i Westside Studios i London, og var i forbindelse med innspillingen av soundtracket til filmen «Absolute Beginners».

Marc Saunders, som jobbet i studioet og således fikk bivåne den lattermilde Bowie i aksjon, la nylig ut opptaket på YouTube. Han skriver bl.a. dette i presentasjonen av klippet:

At the end of the session, he broke into the impersonations and I realized that these might get erased at some point, so I quickly put a cassette in and hit “record.” I wish we could hear the other side of the dialogue between Bowie and Clive and Alan, but unfortunately that wasn’t being recorded.

Sjekk også ut omtalen på Saunders hjemmeside.

 

De rareste navnene i Norgeshistorien.

Før navnelovens tid fikk enkelte her i landet noen virkelig uvanlige navn.

(Dette er en lett redigert og forkortet versjon av en tekst som ble publisert på nettsiden til Levende Historie i 2013.)

Hvilke navn som er trendy forandrer seg stadig vekk, og historiske navn får ofte en renessanse. Men i den historiske navnestatistikken til SSB finner vi også sjeldne navn. Og noen av dem er virkelig snåle.

Les for eksempel listen over noen av de mest uvanlige fornavnene i Norge i Det Herrens År 1801. Den avslører at det har levd damer her til lands med navn som Aldri og Grevenpop. Og ditto herremenn som var døpt Fordel, Korsmus og Offer.

Men også litt lenger fram i tid støter vi på oppsiktsvekkende navnevalg.

Bloggen Index Norvegica har en oversikt over underlige navn fra Nord-Norge, samlet inn rundt 1910 av legen og medisinalhistorikaren Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865-1949).

Det kan imidlertid være klokt å ha følgende i bakhodet når man leser listen:

Reichborn-Kjennerud påstår han har henta dei fleste av desse namna frå kyrkjebøker, militære lister og vernepliktsbøker. Ein del av namna er derimot innhenta etter samtalar med folk, og han vedgår at somme av desse kan ha blitt pynta på gjennom fleire ledd for å skapa gode historiar. Seinare namnegranskarar har hatt ein mistanke om at denne delen av namnetilfanget er større enn Reichborn-Kjennerud sjølv har gitt inntrykk av.

La oss likevel ta med noen av navnene:

Bramseiliana, Normalia, Orkana, Propella Atlanta og Submarine er jo definitivt særegne kvinnenavn!

Og hva skal man si til mannsnavn som Anus, Busemand, Morfin, Stinkenius og Rasefut?

Noen vil kanskje frykte at de er til inspirasjon for nybakte foreldre av det lett sadistiske slaget. Men husk da at navneloven trådte i kraft fra 1923!

Technoens fødsel: Vinteren 1970.

Kraftwerks første konsert ble sendt på TV.

Dette er et – på alle måter – historisk opptak fra tv-stasjonen WDRs arkiv. Det viser en overraskende velprodusert innspilling av det som skal være den første konserten til Kraftwerk, på en scene i byen Soest.

Konsertopptaket er fra et program med den aldeles fabelaktige tittelen «Karussell für die Jugend». Og det er mange interessante detaljer å dvele ved her, som nettsiden Side-Line påpeker:

As you can see the band was still very hippy as far as dress code goes (it was recorded 45 years ago), just like their audience, only later would Kraftwerk adapt a more styled outfit. The line-up during this concert consists of Ralf Hutter (organ, tubon), Florian Schneider-Esleben (flute, violin, percussion) and Klaus Dinger (drums).

Kraftwerk enthusiastic Alan Wilder (Recoil, ex-Depeche Mode) had this to say about the live show: «Kraftwerk as proper hippies is pretty cool though – lot of hair in the audience, and chat by the sounds of it – probably brought on through the bemusement of listening to the sound of a thousand bees on acid. I think this is what they used to call ‘a happening’. I’m sure I spotted Art Garfunkel in the live audience :)!»

Eller for å sitere Open Culture:

This footage captures with unexpected clarity the avant-gardism of both Kraftwerk’s performative sensibility and technological setup as well as the reaction of the crowd, on the whole more pleased than bewildered.

Ca. 14 minutter ut i konserten drar de igang med det som (kanskje/antakelig?) er den første dokumenterte manifestasjonen av proto-techno. Eller har noen der ute et bedre bud (helst m/lenke til dokumentasjon)?

Kiss & tell.

destroyer

– Jeg håper ikke jeg kommer til å bli husket utelukkende som «han derre KISS-forfatteren», sier Lars Ramslie. Akkurat nå er imidlertid faren for det tilstede. Først kom han med romanen «Destroyer», og nå jobber Ramslie med en dokumentarbok om Kiss-fansen i Norge.

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i februar/mars-utgaven av magasinet «2001». Filmplanene for romanen «Destroyer» ble aldri realisert. Men Ramslies neste roman, «Fatso» fra 2003, ble filmatisert i 2008.)

– Det var nok mest det visuelle som slo an hos meg, sier Lars Ramslie når vi spør ham om hva appellen til det amerikanske hardrock-bandet lå i. – For min del var alt over da maskene forsvant. Men nå skal det sies at all heavy metal og hardrock i større eller mindre grad benytter seg av sterke visuelle virkemidler, legger han til. – Men det er kanskje ikke så pompøst som opera.

Til tross for denne reservasjonen i forholdet til alle foreldres hatobjekt nummer 1 rundt 1980, avslører Ramslie seg som en vaskeekte fan:

– Jeg vil hevde at Kiss var det største siden The Beatles, sier han. – De er selv blitt blåkopien for senere superkommersielle popband, som Spice Girls. Men der Spice Girls er et regissert fenomen, oppsto Kiss av seg selv på et lite loft i New York. De bygde også videre på sider ved Beatles merchandise. Utkastet til Kiss-lunchboksen ble faktisk laget på en Beatles-lunchboks.

Lunchboksen det er snakk om spiller en sentral rolle i romanen «Destroyer» (som selvfølgelig også er tittelen på et Kiss-album). I boka møter vi 9 år gamle Lars Ramslie, som drømmer om å kunne fly i sin hjemmelagde Gene Simmons-drakt. For de uinnvidde: Gene Simmons er det demonlignende bandmedlemmet, han med den enormt lange tungen.

– Jeg er mest opptatt av det Kiss som aldri fantes, sier Ramslie. – Bortsett fra oppe i mitt hode. Altså det superheltinntrykket jeg fikk som liten. Fra jeg var 5-9 år var jeg monomant opptatt av dem. Men jeg hadde glemt det helt til jeg tok opp igjen kontakten med folk jeg ikke hadde sett på 10 år. Alle sammen dro fram hvor opptatt jeg hadde vært av Kiss. Sånn ble ideen til «Destroyer» plantet, forteller han. Les videre

Udogmatisk dogmefilm.

dardennebrd

Regissør-brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne. Foto: Filmweb/Arthaus

Under Cannesfestivalen i 1999 gikk Gullpalmen til «Rosetta», en liten belgisk film som umiddelbart minnet mye om de danske dogmefilmene. Da den fikk norsk premiere slo jeg av en prat med med den ene av filmens to regissører, Jean-Pierre Dardenne.

(Opprinnelig publisert i kulturmagasinet Filter, mars 2000.)

At «Rosetta» fikk Gullpalmen begrunnet juryformann David Cronenberg i ettertid med at juryen hadde «valgt det vi følte representerte filmkunstens framtid.» Cronenberg mente at det som for øyeblikket virker marginalt, etterhvert vil etablere seg som et sentralt filmuttrykk. På denne måten svarte han på de negative reaksjonene som kom etter utdelingen. Ikke alle kunne forstå hvorfor en film om en arbeidsløs, fattig 17-åring, som bor sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn, skulle premieres på denne måten.

– Tror du de negative reaksjonene har å gjøre med kritikernes og journalistenes middelklasse-bakgrunn?

– Nei, det har jeg ingen grunn til å tro. Men de som var negative til at vi vant har nok en temmelig snever forestilling om hva film er, svarer Jean-Pierre Dardenne.

Han og broren Luc skriver og regisserer sine filmer sammen. – Vi er som én kropp, med to par par øyne, sier Dardenne. Brødrene debuterte i fiksjonsammenheng med «Løftet», som ble kåret til årets beste importerte film av norske kritikere i 1997. De har imidlertid bøttevis med dokumentarfilmer bak seg, og stilen i både «Løftet» og «Rosetta» er svært dokumentarisk. Årsaken til at de gikk bort fra dokumentarproduksjon er således neppe et ønske om å prøve ut andre stilistiske virkemidler, men hva var så grunnen? Les videre

Ut i skogen – frykt blant trærne.

påløie

Regissør Pål Øie på settet til «Villmark 2». Foto: Filmweb/Handmade Films in Norwegian Woods.

Like før jul ble Pål Øies grøsser «Villmark 2» lansert på DVD, Blu-ray og digitalt. De siste årene er vi jo blitt vant med norske grøssere, men slik var det ikke da Øie kom med eneren av «Villmark» i 2003. Spillefilmdebuten hans ble sett av 150.000 på norsk kino, og deretter fikk vi bl.a. «Fritt vilt» (2006), «Rovdyr» (2008) og «Død snø» (2009).

(Jeg gjorde dette kortintervjuet med ham i januar 2003. Det stod på trykk i magasinet Mann.)

– Denne genren blir nok ikke regnet som helt stueren, sier Pål Øie da vi spør hvorfor det har vært få norske grøssere å se på kino etter «De dødes tjern» (1958). – Regissører liker dessuten ikke å bli satt i bås, og enhver genre har jo konvensjoner å forholde seg til. Men der ligger også utfordringen.

Øie spillefilmdebuterer i år med «Villmark», en lavbudsjettsfilm med navn som Kristoffer Joner, Bjørn Floberg og Eva Röse på rollelisten. Handlingen utspiller seg dypt inne i skogen. Hit har sjefen for et tv-produksjonsselskap dratt med seg sine ansatte til en helg med teambuilding. Så finner de et forlatt telt ved et tjern, og et kvinnelik i tjernet. Og deretter baller det på seg med skremmende, uforklarlige og dødelige hendelser.

Selv beskriver Øie «Villmark» som en historie i krysningspunktet mellom psykologisk drama, thriller og grøsser. Han og produsenten valgte tilslutt likevel å kalle filmen en grøsser fordi genretilhørigheten gjør det klart for publikum hva de kan vente seg. – Det har en veldig kommunikativ effekt, kommenterer han.

– Filmen ble laget i ekspressfart. Måtte du gjøre mange kompromisser underveis i forhold til de originale planene?

– Man må alltid gjøre kompromisser. Man kan aldri få nok tid. Samtidig ble det en fin nerve i produksjonen ved at vi hadde deadlines hele veien. Men en debutant burde jo egentlig hatt dobbelt så lang tid som en etablert filmskaper, sier Øie halvt på spøk.

– «Villmark» er skutt på digital video, med 2 fotografer. Er DV-produksjoner fremtiden for små filmland som Norge?

– Nei, det tror jeg ikke. På den annen side: Hvem kan spå om fremtiden? Husk på at dette er en lavbudsjettsfilm. For å rekke over alt i løpet av en innspillingstid på 25 dager måtte vi bruke 2 kameraer. Men jeg synes vi har fått det til å se ut som en en-kameraproduksjon. Vi har fått til en helhetlig visuell profil, sier regissøren.

– Nå er jo dette en liten, tett historie om 5 personer ute i skogen. Et slags kammerdrama, om du vil. Det er klart at ikke alle historier krever store budsjetter, legger han til.

– Du er en del av filmmiljøet i Bergen. Nå snakkes det om en egen «Bergens-bølge» i norsk film. Er det en fordel å jobbe litt skjermet fra miljøet i Oslo?

– Det er OK å lage film i Bergen. Vi er synlige for hverandre. Når det gjelder det der med bølge… Før «Himmelfall» var det 10-12 år siden forrige gang en «Bergensfilm» hadde premiere. Jeg håper vi kan få lov til å fortsette å lage film. Det er det viktigste, poengterer Pål Øie.

Traileren til «Villmark» (2003):