Språkstrid under borgerkrigene.

Birkebeinerne_på_Ski_over_Fjeldet_med_Kongsbarnet_(cropped)

«Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet» (1869) av Knut Bergslien. Foto: Wikimedia Commons/Skimuseet

Norrønt og latin ble våpen i kulturell kamp.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2015. Og nå, som det nærmer seg premiere på filmen «Birkebeinerne», passer det jo å få lest seg litt opp på diverse aspekter av de norske borgerkrigene.)

Perioden 1130-1240 kalles gjerne for borgerkrigstiden i Norge. Det dreide seg ikke om én lang kontinuerlig batalje som varte i 110 år, men perioden var preget av mye politisk ustabilitet og stadig nye runder med maktkamp. Det var maktkamp om hvem som skulle være konge, og det var maktkamp mellom monarken og kirken. Rett som var ble disse konfliktene voldelige, slik stridighetene mellom birkebeinerne og baglerne er et eksempel på.

Middelalderens kulturkamp
Men ett aspekt av borgerkrigstidens maktkamper er i stor grad blitt oversett, mener historiker David Bregaint ved NTNU. I sin doktorgrad argumenterer han nemlig for at språk ble brukt som kulturelt våpen på denne tiden. Og i denne kulturkampen var det norrønt som stod mot latin.

På 1100-tallet var kristendommen fremdeles en ganske nyetablert religion her på berget, og kirkens maktgrunnlag var i stor grad basert på at den var en sterk kulturformidler med kontakter over hele Europa. Språket som ble benyttet i denne kulturformidlingen var latin.

Kongemakten så seg nødt til å møte denne utfordringen. Det måtte etableres et skriftelig alternativ til kirkens latinske tekster, og da ble det naturlig at dette alternativet tok i bruk norrønt.

Kongemakten fikk overtaket
Bregaint viser i sitt doktorgradsarbeide til at flere og flere tekster ble forfattet på norrønt i løpet av hundreårsperioden. Det litterære tyngdepunktet i Norge flyttet seg faktisk fra latin til norrønt, og de norrøne tekstene ble også i stor grad bevart for ettertiden.

Historikeren tolker dette som at kongens verdslige makt fikk overtaket i datidens kulturkamp. I de norrøne tekstene blir dessuten kongemakten ofte hyllet og legitimert.

Etter borgerkrigstiden fortsatte skriveføre nordmenn å benytte seg av norrønt når det var verdslige temaer som skulle foreviges i skrift. Kirken holdt seg til latinen – helt til reformasjonen på 1500-tallet. Da gikk også prestene over til å ytre seg på folkemålet.