Mellom kaos og kontroll.

sek_person_scid_7067

Torgrim Eggen. Pressefoto: Christian Berset/Cappelen Damm

Torgrim Eggens nye roman, «Pynt», handler om en interiørarkitekt som møter veggen. Men mest om at det er fåfengt å ønske seg kontroll og orden.

(Dette intervjuet gjorde jeg våren 2000, og det ble publisert i en kortlivet gratisavis jeg har glemt navnet på.)

Torgrim Eggen tok i bruk et prinsipp kalt I Ching da han skrev «Pynt». Hvis du får assosiasjoner i retning av «gammel kinesisk teknikk» nå, er du på rett spor. Det dreier seg om et 5000 år gammelt verktøy som skal sette deg i stand til «å fatte universets lover, analysere situasjoner og farer som er latente i dem.» Det er i alle fall forklaringen forfatteren gir selv.

I Ching betyr «Forvandlingens bok», og skisserer opp 64 forskjellige heksagrammer. Hvert heksagram har sitt eget navn og sin egen betydning. Bevæpnet med dette redskapet har Eggen kastet mynter for å se i hvilken retning romanen burde bevege seg. På godt norsk kalles dette å la slumpen råde.

– Jeg har vært interessert i I Ching lenge, kan han fortelle. -Det er på en måte kinesernes horoskop. Istedet for å slå opp i avisen, kaster de mynter eller pinner. Så kan de se hva som er fordelaktig å foreta seg denne dagen. Etter en tur til Hongkong i 1997 begynte jeg å leke med tanken på å benytte I Ching i romansammenheng. Da kjøpte jeg nemlig en veiledning. Jeg var ute etter en ny teknikk, slik jeg alltid er. Og jeg har alltid vært fascinert av slumpteknikker, hvordan de styrker en intuitiv orden snarere enn en bevisst orden.

– Har det fungert så bra at neste bok også vil bli til på samme måte?

– Det spørs hva den skal handle om. Men jeg kan tenke meg å benytte det i en mindre målestokk, sier Eggen.

I «Pynt» møter vi Sigbjørn. En interiørarkitekt som kompromissløst sverger til det funksjonelle. Besatt av at alt han gjør skal være perfekt i en logisk og objektiv betydning, er han mildt sagt en vanskelig mann å omgås. Både privat og på jobb. Og han er definitivt ikke typen til å kaste mynter for å se hva han bør gjøre.

– Sigbjørn er ikke så intuitiv at det gjør noe. Han liker orden og rede, gliser forfatteren.

Taktskiftet i boka kommer da Sigbjørn blir klar over at han har lyst til å være utro. Fristelsen heter Sylvia, og bor i leiligheten over. Hun er en frodig kvinne med sans for nips, «koselig» innredning og Whitney Houston. Sigbjørns absolutte motpol, med andre ord. Samtidig får han drømmejobben: Fullstendig frie hender til å innrede et hus tegnet av favorittarkitekten Arne Korsmo. Det skal imidlertid vise seg at møtet med Sylvia blir det mest skjellsettende.

-Dette er jo en konflikt som veldig lett lar seg tematisere, ikke sant? Forholdet mellom orden og kaos, lyder det fra Eggen.

– Sigbjørn er en slags stilfascist, eller hva?

– Stilfascist, ja! Jeg mener helt klart at ønsket om renhet kan uttrykkes politisk også. Boka sneier så vidt innom det. Funksjonalismen er jo jevnaldrende med fascismen. Stalinismen også, for den saks skyld. Ordnung muss sein! Hva gjør man med de forstyrrende elementene? Jo, i gasskamrene med dem!

– Man blir jo litt nysgjerrig når man leser «Pynt». Hvordan vil Torgrim Eggen egentlig ha det rundt seg selv?

– Jeg er faktisk jævlig glad i funksjonalisme. Det enkle og klare. Jeg hadde neppe klart å skrive denne boka om jeg ikke hadde kjent det begjæret.

– Etter orden?

– Ja, etter orden, men også etter tingene. Jeg synes Mies van der Rohes Barcelonastoler er noe av det kuleste som finnes, men det behøver ikke bety at jeg må eie en.

I «Pynt» blir dilemmaet for hovedpersonen at begjæret han føler er nøyaktig det motsatte av kontrollen han dyrker. Interiørarkitekten Sigbjørn ser på seg selv som objektiv. Men etterhvert brister demningen, og den gamle ordensmannen må konfrontere krefter han ikke er i stand til å kontrollere.

– Hva med fristelsen? Når Sigbjørn motvillig må innse at han er tiltrukket av kaoset i etasjen over, er det en måte han tror han kan frigjøre seg på?

– Han tror det, at han er i ferd med å finne fram til noe annet. Han skjønner jo hvor ufri han er, og at rammene han har satt for seg selv er jævlig trange, sier Eggen.

Sigbjørn er også en fyr som forsøker å skape seg selv. Han vil gi seg selv en identitet han kan leve med. Nok en gang handler det altså om kontroll. Han har blant annet kvittet seg med sin opprinnelige nordlandske dialekt til fordel for et språk dominert av konservative Aftenposten-fraser og begreper hentet fra kunstkritikernes sjargong. Avstanden til fortiden gjenspeiler seg dessuten i at han helst ikke pleier omgang med sin egen familie.

– For at det skal bli en spennende roman er jeg bevisst vag når det gjelder Sigbjørns fortid. Men jeg forestiller meg at han har vært innlagt. Personlighetsforstyrrelsene hans har flere sider. Han hallusinerer. I tillegg, som kona hans påpeker, har han et empatiproblem. Han har veldig vanskelig for å sette seg inn i andre menneskers følelser. Det er jo derfor det går så galt, forklarer Torgrim Eggen.

– Tenkte du litt på «American Psycho» oppi det her? At man setter en merkelapp på folk, og vurderer dem etter hva de eier?

– Det er jo synd om Ellis skulle ha en form for enerett på å skildre en tilværelse hvor vi i stadig større grad uttrykker oss gjennom det vi eier. Det er ikke hans oppfinnelse. Jeg har jo lest boka, men er litt engstelig for at folk skal mene at jeg har prøvd å skrive «American Psycho» om igjen.

– Du bruker hinduguden Shiva som et symbol i romanen. I hinduismen har man jo følelsen av at man hengir seg til kaos på rituell basis, et aspekt vi mangler i Vesten.

– Helt klart. Det som gjør oss til en nevrotisk sivilisasjon, er at vi ikke erkjenner at kaoset har bolig i oss, og at det faktisk er en kilde til kreativitet. For en hindu er det sikkert ikke noe problem å ha det så rotete på skrivebordet som jeg har det. For meg er det det. Jeg vil ikke at noen skal se det.

– Hvordan kan vi tilegne oss denne holdningen da? Jeg går ut ifra at du mener det er ønskelig at vi i større grad blir kaosryttere.

– Jeg tror ikke vi kan leve med det kaoset du for eksempel finner på et offentlig kontor i India. Det er vel ikke ønskelig heller. Men på mange måter lider vår sivilisasjon under et fåfengt ønske om kontroll. Rent metaforisk kan man hoppe fra det jeg beskriver i boka til et fenomen som spisevegring. Spisevegring er et ønske om å kontrollere kroppen, noe du selvfølgelig ikke gjør. Det er omvendt: Kroppen kontrollerer deg.

– Så løsningen er at vi blir hinduer alle sammen?

– Det er ingen løsning jeg prøver å hevde. I denne boka er ikke jeg interessert i å komme med noen løsninger i det hele tatt. Jeg er bare ute etter å tråkke på kulturens tær og se hvor det gjør vondt.

4 faste:

– Hva er det viktigste i livet ditt?

– Jeg har ei lita jente på 2 år. Hun er nok det viktigste.

– Hvilken personlig gjenstand er mest deg?

– Jeg er jo i veldig liten grad materialist. Eiendeler er jeg ikke spesielt opptatt av. Men redskap, verktøy, er jeg glad i. Kanskje Imac’n min, eller de japanske knivene mine. Jeg er jo glad i å lage mat.

– Hvor ønsker du å være om 10 år?

– Ikke i Norge. Jeg har lyst å flagge ut. På sikt vet jeg ikke hvor det blir, men akkurat nå kunne jeg tenke meg å flytte til en liten by på Marokkos Atlanterhavskyst som heter Esaoira. Jeg har hørt at det aldri blir kaldere enn 18 grader og aldri varmere enn 27 grader der. Og siden det er så billig å bo, ville jeg fått mer tid til å skrive bøker.

– Siste spørsmål blir litt pussig med tanke på at du har bakgrunn som bassist i The Cut. Men dersom du ikke hadde vært forfatter, tror du at du måtte ha gjort noe annet kreativt da?

– Det er ikke tilfeldig at jeg gjør noe kreativt. Helt siden jeg var ganske ung har jeg visst at jeg kom til å drive med noe skapende. Det var musikk i mange år, og tidligere tegnet og malte jeg også. Er det noe jeg savner, så må det være å holde på med musikk. Kanskje jeg kjøper inn noe utstyr når jeg får tid og råd?