Sjeherasad i Østmarka.

kvinneromnatten

I Tove Nilsens nye roman, «Kvinner om natten», kidnappes en kvinnelig forfatter ut til en hytte i Østmarka. Der utspiller et intenst kammerdrama seg, hvor volden ligger rett under overflaten. Det handler om å erfare frykt og demonstrere mot. Samt om å bruke fortellingens kraft i et forsøk på å redde seg selv.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2001».)

– Som forfatter har jeg alltid vært opptatt av hva frykt og mot er. Hva er man redd for? Hva vil det si å være modig, og når viser man mot? Det er ting jeg har tenkt lenge på. Når denne historien først kom, så kom den veldig fort, forteller Tove Nilsen til 2001.

Hovedpersonen i Nilsens nye roman konfronteres ubønnhørlig med nettopp disse spørsmålene. Hun setter seg inn i en drosje, selv om magefølelsen tilsier at noe er i veien. Ganske raskt skal det vise seg at hun burde stolt på instinktet. Den navnløse forfatteren i 40-årene kjøres mot sin vilje til en avsidesliggende hytte eid av sjåføren. Der venter noen nervepirrende timer, hvor den svært labile kidnapperen stiller henne til ansvar for sine egne problemer. Mer enn dette vil vi ikke avsløre. Resten får den nysgjerrige vite ved å lese «Kvinner om natten», en roman som er en slags blanding av thriller og kammerdrama med eksistensielle undertoner.

– Jeg er en byperson, som går mye i byen og tar mye taxi. Og jeg tror nesten ingen kvinne i en storby i dag ikke har vært inne på tanken at noe sånt kan skje, som det min roman begynner med, mener Nilsen.

Sett i lys av flere tilfeller den siste tiden hvor drosjesjåfører har begått overgrep mot passasjerer, kan åpningen av Nilsens roman fortone seg urovekkende aktuell. Men forfatteren sier selv at hun ikke klarer å bruke avisoverskrifter som råstoff til sine historier.

– Jeg begynte å jobbe med denne boka før de episodene. Dessuten er det faktisk viktig for meg at jeg aldri kobler det jeg skriver om til dagsaktuelle temaer. Så det handler mer om at følelsen av fare er blitt sterkere for mange i storbyene. Og jeg er sånn motstander av den følelsen. For jeg elsker store byer, sier forfatteren.

– Jeg ville skrive en spennende historie, en historie det var spennende for meg å gå igjennom. Og da tenker jeg ikke så veldig samfunnsrelatert, men mest i forhold til erfaringer jeg har gjort selv. Hvis du er kvinne, går i en mørk gate, setter deg inn i en fremmed bil og blir kjørt til et helt annet sted enn det du ber om, hva skjer med deg da? Det handler ikke så mye om byer og tendenser i samfunnet, for denne typen skumle historier er ikke noe nytt. De har eksistert helt siden eventyrene våre ble til, fortsetter hun. –Men det var viktig for meg at hovedpersonen forble navnløs, fordi dette kunne skjedd med hvem som helst.

– «Kvinner om natten» er et kammerdrama. Stiller det strengere krav til deg som forfatter enn en mer åpen fortelling?

– Ja, dette er ikke en vid, bred og fabulerende historie. Det er en roman om to, etter hvert tre, mennesker som er lukket inne sammen. Spenningen forgår selvfølgelig også på det ytre planet, med spørsmål som; «Klarer hun å rømme? Klarer hun det ikke? Hva vil skje?» Men det stiller strengere krav både rent formelt og til hvordan du får fram spenning.

– Har det betydd at du måtte jobbe mer med denne romanen enn de andre?

– På noen måter. Alle typer romaner har jo sine regler og krav du må ta hensyn til, enten det dreier seg om en bred, åpen fortelling eller en såpass stram roman som denne. Du må være veldig klar over hvilken form du opererer innenfor. Jeg har tenkt mye mens jeg jobbet med denne romanen. Samtidig er det en kjapp historie, og slik er den også skrevet. Jeg skrev den kronologisk fra side 1 til 200 uten særlig mange avbrudd, rett og slett fordi jeg var inne i stemningen.

– Dette poenget med at hovedpersonen er forfatter, hvor viktig var det?

-Bare så det er sagt; hovedpersonen er ikke meg! Men det er to ting som er veldig viktig for meg ved at hun er forfatter. For det første at jeg dermed kunne skrive om forhold jeg kjenner godt til. Jeg er ikke interessert i å skrive om meg selv, men er veldig interessert i å ha et tett forhold til personen i stoffet. En annen ting er, som du sier, at dette er et kammerdrama. Det innebærer innestengthet. Og det er en kvinne som befinner seg sammen med en mann. Det eneste hun har å spille på overfor ham er psyken, psykisk styrke. Dermed begynner hun å fortelle ting for å avlede ham. Hun bruker fortellerevnen, bløffeevnen, jugeevnen, fabuleringsevnen sin til å psyke ham ut. Få ham på andre tanker. Plante bilder i hodet hans. Og det ble et viktig grep for meg. Derfor er hun forfatter i stedet for sykepleier eller noe annet, forklarer Nilsen.

– Det blir nesten som i «Tusen og én natt», hvor Sjeheresad måtte bruke fortellerkunsten for å overleve.

– Ja, det er en gammel tradisjon dette her. I «Dekameronen» også, der pesten truer, forteller folk hverandre historier.

– Du er også innom hevnbegrepet i romanen, og antyder kanskje at det er et behov som er mer basalt for oss enn vi liker å tro?

– Mmm… Han, kidnapperen, er jo besatt av hevn. Han er fullstendig lukket inne i det behovet. Jeg forestiller meg hevn omtrent som det å sitte fast i sementen. Og han sitter virkelig fast. Han klarer ikke komme videre, svarer Nilsen.

– Jeg bet meg også merke i et annet element, som kanskje ikke handler om klassekamp, men iallfall om forskjeller i dannelsesnivå.

– I aller høysete grad. Kidnapperen refererer hele tiden til «boka di», overfor en forfatter som har skrevet mange bøker. Bare folk som ikke leser gjør det. Små setninger mellom de to avslører ganske tydelig at disse to kommer fra hver sin kulturelle verden. Han avskyr jo de såkalt «vellykkede» menneskene. Og i hans øyne representerer hun en av dem. «En sånn som smiler i fra bladene», sier han et sted i romanen.

– Så du kommer til å vokte deg vel mot å smile når vi tar bilder etterpå?

Forfatteren ler høyt og hjertelig. Det skal vise seg at smilet holder hele fotoopptaket igjennom..

– I forlengelsen av dannelsesforskjellen handler det også om å bli misforstått, fortsetter vi. – Kidnapperen har jo ikke lest bøkene hennes, men har likevel dannet seg et bilde av hva de handler om. Ligger det noen egne erfaringer i bunnen her?

– Nei, der må jeg nok melde pass, svarer Nilsen kjapt. – Det jeg imidlertid tenkte på da jeg skrev dette var at hun, som forfatter, blir konfrontert med språkets begrensninger. Hun er jo vant til at bare du finner de riktige ordene, så når man fram til hverandre. Men han forteller henne klart og tydelig at det ikke er ordene hennes han vil ha, og at her er det han som bestemmer: «Jeg har makt over deg. Jeg har tatt deg.» Da er forfatteren totalt maktesløs. Og jeg mener helt klart at språket knapt nok rekker virkeligheten til anklene.

– Du kan godt si masse flotte ting om at «språket lever lenger enn selve hendelsen», ting som jeg godt kan nikke velvillig til. Men alle vet jo at virkelighet er virkelighet og bok er bok. For meg er det helt enkelt: Virkeligheten er sterkere, sier hun. – Noe jeg synes er flott. Hvis du ser et løv falle fra et tre, så er det flottere enn et dikt om det samme. Og det er ingen trist tanke.

– Så denne romanen er ikke et oppgjør med naiv godtroenhet?

– Nei… Jeg er jo sånn! Jeg tror alltid at ting skal gå bra, at det ikke er noen fare på ferde. Hovedpersonen min får riktignok virkeligheten midt i fleisen. Men jeg tror godtroenheten hjelper henne gjennom det hele. Man kunne jo se for seg andre utfall på historien, at hun for eksempel brøt sammen psykisk eller bare ble apatisk, påpeker Nilsen avslutningsvis.