I klartekst.

1200px-Per_Petterson_vinnare_av_Nordiska_radets_litteraturpris_2009_vid_utdelningen_i_Stockholm_under_Nordiska_radets_session_(1)

Per Petterson fotografert under tildelingen av Nordisk råds litteraturpris i 2009. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org. Licensed under CC BY 2.5 dk via Commons.

Per Petterson unnslipper klisjeen om norske forfattere. Han er ikke fra Oslo 3. Men han skulle ønske han klarte å jobbe litt raskere. Problemet er at for å skrive så klart som han gjør, må tankene få tid til å modnes.

(Opprinnelig publisert i sommerutgaven av magasinet «2000».)

Kritikerne pleier å skryte av bøkene til Per Petterson, men slik var det ikke da den aller første anmeldelsen av debutboka sto på trykk i Morgenbladet. Sosialantropolog og wonderboy nummer 1 i norsk akademia, Thomas Hylland Eriksen, var ikke nådig, husker forfatteren.

– «Tynn suppe på drabantbyspiker», skrev han. Han var sånn skikkelig Oslo 3 nedlatende. Og da tenkte jeg, «OK. Nå er jeg ferdig!». Men det var den første som sto på trykk, og de andre var positive. Etter det har jeg hatt han som favorittfiende. Han var også den eneste som slaktet den tredje boka mi. Men man skal være glad for de fiendene man har, særlig fordi han er fra Oslo 3 og jeg er fra Veitvet. Han visste jo ikke hvor det var engang, skrev bare Groruddalen. Thomas Hylland Eriksen har vært overalt i Den 3. Verden og forsket, men ikke på Veitvet, gliser Per Petterson lett overbærende.

Legg nå merke til en språklig detalj i sitatet over: Petterson bruker konsekvent aldri «ham», alltid «han». Det gjelder i både muntlig og skriftlig sammenheng.

– Sist jeg skrev «ham» var i annen gym, og da forbannet jeg meg på at det var siste gang. Jeg har aldri sagt «ham». Det er en slags demonstrasjon fra min side. Jeg skriver på et slags radikalt bokmål, forklarer han.

Utover dette er det først og fremst det glassklare språket, som er så fortettet av mening, leserne vil legge merke til i Per Pettersons bøker.

– Det må være en viss klarhet i språket. Jeg skriver ganske enkle setninger. Det er det gamle ordtaket om at det dulgt skrevne er det dulgt tenkte. Det du skriver må være tilgjengelig. Tydelig. Og da må du ha latt tankene modne før du fester dem på papiret. Jeg tror du må tenke ganske klart for å skrive klart. Det klare viser til veldig vanskelige, emosjonelle ting, sier han.

– Hvordan tilegner man seg denne evnen?

– Praksis. Du må skrive, og tenke over det du skriver. Og lese mye. Hvis du skriver noe som er dårlig er det alltid en god grunn til det. Jeg ble en gang spurt hvorfor jeg hadde skrevet en setning. Jeg kikket sjøl. Ble jævlig flau. Jeg skjønte ikke hva jeg sjøl hadde skrevet. Ikke hvorfor jeg hadde skrevet det heller. Sannsynligvis bare fordi jeg trodde det var fint. Fordi det lignet på noe jeg hadde lest i en bok engang, forteller han.

Per Petterson er altså østkantgutt. Dertil med en god dose venstreorientert radikalisme innabords. Men akkurat den lille detaljen var faktisk med på å utsette forfatterkarrieren hans i årevis.

– Du har skrevet siden gymnaset. Hvorfor kom debuten så sent?

– Det er vel ikke seint i forhold til gjennomsnittlig norsk debutalder. Men i forhold til bestemmelsen er det ganske seint, det er riktig. Jeg fikk det ikke til. Eller jeg var nervøs for at det ikke skulle bli bra nok. Det var en stor, hellig avgjørelse for meg, om at dette var det eneste. Hvis jeg da skulle mislykkes ville det blitt så dramatisk. Men jeg skrev jo hele tiden. Jeg var bare redd for å fullføre i tilfelle det skulle bli dårlig. Dette var mest på 70-tallet. Jeg var ganske raddis på den tida, og syntes at de norske forfatterne var så jævlig gode, så store, at det jeg holdt på med virket litt smått.

Petterson led under en mangel på litterære rollemodeller også. Det var ikke mange som levde av å skrive på Veitvet. Han fullførte ikke gymnaset, ikke bibliotekhøyskolen heller. Men så fikk han jobb på Tronsmo bokhandel. En jobb han beholdt i 13 år.

– Det ble universitetet mitt, sier Petterson. – Jeg leste som en gærning. Da fikk jeg sjøltillit. Så kom jo det postmoderne 80-tallet, som brøt opp litt i det sementerte norske litteraturbildet. Og da ble det plutselig plass til meg. Men jeg skrev ikke ferdig en novelle engang før i 1984.

– Hvordan føltes å endelig skulle debutere etter å ha gått å ruget på ting så lenge?

– Det var helt jævlig! Det var akkurat som å holde på å drukne. Det var siste sjanse på en måte. Jeg var blitt så gammel, 34 år. Torleif Grue, som senere ble redaktøren min, sa til meg: «Nå må du kline til! Du er midtveis i livet!»

– Han satte et ultimatum?

– Ja, nærmest. Så skrev jeg en novelle, og en til. Tilslutt var det blitt en bok.

– Noveller, ja. Når man leser bøkene dine får man fort inntrykk av at hver bok er en slags «novelle» i en større samling. Personene er jo i slekt med hverandre.

– Det var ikke meningen at det skulle være sånn da jeg skrev den første boka. Da tenkte jeg bare at «dette er du ikke moden for», og så ble det en novellesamling i stedet for en roman. Men alle novellene handlet jo om samme karen.

Resultatet ble «Aske i munnen, sand i skoa», som kom ut i 1987. Petterson har siden da bygd ut et persongalleri som til forveksling kan ligne på hans egen familie. Da «Til Sibir» kom ut i 1996 oppfattet mange boka som et portrett av Pettrsons egen mor. Årets utgivelse, «I kjølvannet», er blitt oppfattet på samme måte. Den handler om en forfatter som mister familien sin i en stor båtulykke. Siden Petterson selv mistet familien sin i Scandinavian Star-ulykken har nesten alle journalister fokusert på denne parallellen.

– Folk tror at dette er helt sjølbiografisk, men det er det ikke. Hvorfor skal jeg finne på geografiske og historiske elementer når jeg har dem foran meg? Folk tror at «Til Sibir» er en roman om mora mi, og det som er riktig med det er de geografiske og sosiale detaljene. Men om hun hadde et sånt forhold til broren sin som jeg beskriver, vet jo ikke jeg. Alle vet jo lite om foreldrene sine. Det er fiction. Sånn er det med alle bøkene. Og alle tror det er jeg som er hovedperson i «I kjølvannet». Riktignok bodde jeg i den leiligheten jeg beskriver i boka, og familien min strøk med i Scandinavian Star-ulykken. Men ikke akkurat på den samme måten, sier Petterson med ettertrykk.

– Og jeg har aldri sjekket opp fru Grinde, legger han til og ler.

– Men hva er det ved disse menneskene som interesserer deg?

– De er så «vanlige». Jeg har alltid vært fascinert av at det egentlig ikke finnes noen vanlige folk i Norge. Alle liv er jo en roman, så hvorfor skal jeg finne opp en gærning som drar til Argentina eller blir borte i jungelen? Alle liv har en substans som er verdt en roman. Tanta mi kan fortelle en liten historie over telefonen, og så går jeg i dagesvis og tenker over det. Tankene bare baller på seg, og det får mer og mer substans. Så begynner setningene å komme. For meg er det sånn at de første setningene er helt avgjørende for om det blir en bok eller ikke. Jeg har ikke peiling på hva det skal handle om eller hvor det bærer hen. Det er sånn jeg gjør det. Jeg vet aldri noe på forhånd.

– Du skriver på intuisjon, men jeg har også lest at du nesten aldri redigerer det du har skrevet?

– Neida, jeg gjør ikke det. Når boka er ferdig er den ferdig. Men selvfølgelig, om jeg har skrevet at han drikker Cola på et sted og Solo noen sider senere, så må det rettes opp. Jeg redigerer jo egentlig mens jeg skriver, fordi jeg er så nervøs for at setningene skal bli dårlige. Jeg kan godt skrive ei side 20 ganger, men når jeg begynner på neste er den ferdig.

Denne arbeidsmetoden er selvfølgelig svært tidkrevende. Rekorden er 10 sider i løpet av 4 dager.

– Etter det måtte jeg ha flere dagers hvile, humrer Petterson.

– Skulle du ønske at du kunne jobbe på en annen måte?

– Ja, veldig. Teller jeg leveår og antall bøker, skulle jeg ønske at jeg kunne rekke litt mer. Fortsetter jeg sånn, blir det jo ikke så mange. Men jeg har ikke har noen annen måte å jobbe på. Jeg disponerer jo aldri bøkene. Hvis jeg vet hva som skal skje er det ikke noe gøy å skrive.

– Du overrasker deg selv også?

– Ja, hele tiden. Fra setning til setning. Men samtidig må det være logisk også, sånn at man etterpå sitter og tenker; «Ja, selvfølgelig måtte det gå sånn!».

– Du virker utrolig opptatt av minner. Store deler av handlingen i bøkene består av at folk husker ting.

– Det er helt sant, men jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Hukommelsen er jo et reservoar av ting du kan bruke når du skriver. Jeg tror minner spiller en større rolle enn det du går og tenker på til daglig. Jeg mener det ikke på en ren freudiansk måte, at du styres av ting fra barndommen, men en person er jo ikke bare den han eller hun er nå. Vi er også summen av alle dem vi har vært tidligere. Jeg vet innmari godt hvem jeg var som 18-åring, og han er inni her ennå. Det er bare lagt til ting underveis. Jeg tror ikke vi glemmer noenting. Kanskje vi fortrenger ting, men plutselig – etter 10 år – kan ting dukke opp igjen. Sånn prøver jeg nesten intuitivt å konstruere bøkene også. God litteratur utvider livet i bredden. Den gir oss muligheten til å kjøre på «flere spor» samtidig. Da får du med deg erfaringer og minner som kanskje ikke er dine egne, men de føles sånn.

– Det å komme i fra Veitvet og skulle bli forfatter er jo en situasjon som ligner veldig på konflikten i «I kjølvannet», hvor faren lurer på hva det egentlig er sønnen driver med.

– Jeg var med og spilte fotball også, skyter han inn. – Men det er vel sånn med folk som blir kunstnere, at de både er med og litt utafor samtidig. At de får betrakterrollen. Du vet hvordan er det å leke. Men hvis du bare er med, ser du aldri selve leken.

– Med tanke på din radikale bakgrunn: Mener du at litteraturen har en samfunnsmessig funksjon?

– Det mener jeg definitivt at den har, men det skifter fra tid til tid. Det er klart at for mange raddiser på 70-tallet betydde Dag Solstads «Arild Asnes 1970» veldig mye. Den fikk en nesten direkte betydning. Mange satte lektorer gikk ut på gata og sa «Faen i helvete!» etter å ha lest den. Men jeg skulle ha likt å se den boka på slutten av 80-tallet som kunne hatt den samme, kollektive påvirkningen.

– Litteraturen har kanskje mistet den mobiliserende faktoren?

– Jeg mener ikke at hver forfatter skal streve etter å skrive mobiliserende litteratur. Men som forfatter er det viktig å være ærlig. Du kan ikke skrive på kommando. Det var jo det store radikale mistaket.

Bøkene hans har iallfall mobilisert landets litteraturanmeldere til å dele ut superlativer i år også, men det er én ting han savner i kritikkene:

– Jeg synes ikke jeg får nok for språket, for det jobber jeg så steinhardt med. Når ting blir så tydelig som det er hos meg, er det en grunn til det, ikke sant. Jeg har gjort noe. Jeg har jobbet med det. Og det tar ganske lang tid.