Innovasjonsdilemmaet.

 

1280px-TOPIO_3

Konseptet robot er strengt tatt gammelt nytt. Her ser vi TOPIO («TOSY Ping Pong Playing Robot») i sin tredje versjon, på Tokyo International Robot Exhibition i november 2009. Foto: Humanrobo/Wikimedia Commons

Nådde vi innovasjonstoppen allerede i 1873? Er fremskrittets tidsalder i ferd med å ebbe ut? Eller står vi på terskelen til den største teknologiske revolusjonen i menneskehetens historie? Og vil vi i så fall ha den?

(Denne artikkelen ble skrevet i januar 2011, og forble upublisert. Til det var den nok litt for omfangsrik – på både den ene og andre måten. Men ikke helt uinteressant, håper jeg. Og aktuell akkurat i disse dager, med all oppmerksomheten rundt NHOs årskonferanse om «det nye arbeidslivet», hvor «en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter».)

Peak Oil. Fosforkrise. Klimaendringer. Ferskvannsmangel. Forurensing. Arter som dør ut. Pandemier. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer og potensielle trusler de neste tiårene.

Kan innovasjon og nye, revolusjonerende forskningsfremskritt redde oss? Vi håper nok på det. Det samme gjør politikerne. President Barack Obama annonserte økt satsing på innovasjon i sin State of the Union-tale 25. januar: – Dette er vår generasjons Sputnik-øyeblikk. Vi må opp på et research- og utviklingsnivå vi ikke har vært på siden romfartskappløpet, sa presidenten.

Og hvorfor skulle vi ikke klare brasene? Vi lever jo i en tid der utviklingen raser av sted. Tror vi. Men stemmer det?

«Nytt» er gammelt
Sannheten er imidlertid at nesten all teknologi vi benytter oss av i 2011 er gammel – eller i beste fall halvgammel. Den elektroniske datamaskinen ble utviklet på 1940-tallet. Menneskeskapte satelitter begynte å gå i bane rundt kloden i 1957. Internett skriver seg fra 1960-tallet, mens mobilen er et barn av 70-tallet.

Og mønsteret gjentar seg for andre «nye» påfunn og gjennombrudd som roboter, solceller, industrialisert jordbruk og avansert kirurgi. Dette er fremskritt som ble gjort mange tiår siden. De siste 30 årene kan ikke skilte med tilsvarende teknologiske gjennombrudd, mener innovasjonspessimistene. Det vi har fått er i beste fall kombinasjonsløsninger, av typen nett på mobilen. Nye gjennombrudd som endrer vilkårene for folk på en fundamental måte er imidlertid noe ganske annet.

I 2006 uttalte Nicholas Donofrio, visepresident i IBMs avdeling for innovasjon og teknologi, at det er blitt langt vanskeligere å komme opp med noe nytt. – Om du er på utkikk etter Det Nye Store, så gi opp. Det finnes ikke noe slikt, sa han. Og la til at fremtidens innovasjon vil handle om servicetilbud, prosesser, forretningsmodeller og kulturell innovasjon – ikke ny teknologi.

Fremtiden vil altså handle om å flikke på allerede eksisterende teknologi, og utforske kombinasjonsløsninger.

Gullalderen er slutt
Fysikeren Jonathan Huebner har forsøkt å tallfeste den markante avmatningen i teknologiutviklingen. Huebner studerte graden av innovasjon siden 1450 (sett i forhold til befolkningstallet) og kunne overraskende konkludere med at toppunktet for menneskelig nyskapning fant sted i 1873. Gullalderen for forskning, teknologi og innovasjon var perioden 1850-1950. Det er altså allerede 60 år siden gullalderen tok slutt, og hele 138 år siden «Peak Innovation». I dag ligger den globale innovasjonsevnen på samme nivå som i 1600. Og fortsetter avmatningen i samme tempo som nå, vil vi allerede i 2024 være tilbake på samme innovasjonsnivå som i middelalderen.

Men Huebner er ikke den første som har uttrykt seg pessimistisk om menneskenes innovative evner. «Oppfinnelsene har for lengst nådd sine grenser, og jeg ser ikke mye håp for videre utvikling», slo den romerske akvadukt-ingeniøren Sextus Julius Frontinus fast i første århundre av vår tidsregning. Og i 1899 – midt i selve gullalderen for oppfinnelser – ble det fremmet et seriøst forslag om å spare penger ved å legge ned det amerikanske patentkontoret. Kontorets kommisjonær, Charles Duell, uttalte i sakens anledning at «Alt som kan bli oppfunnet, er oppfunnet.»

Som vi vet, tok både Frontinus og Duell feil.

Tigerspranget
Det er derfor ikke overraskende at det fremdeles finnes tekno-optimister. Fremtidsforskeren John Smart og ingeniøren Eric Drexler har avvist pessimismen til Huebner. De nevner nanoteknologien som et eksempel på at vi snart vil oppleve et teknologisk tigersprang. Bioteknologi er en annen forskningsfront som snart tar av, lyder det fra optimistenes leir. En gang mellom 2040 og 2080 vil den teknologiske utviklingen rase avsted i et tempo vi knapt kan forestille oss, mener de.

At fjorårets Nobelpris i fysikk gikk til André Geim og Konstantin Novoselov for oppdagelsen av nanomaterialet grafén, og at biologen J. Craig Venter fremstilte «historiens første syntetiske livsform» (en bakterie) i mai 2010, kan peke i retning at Smart og Drexlers optimisme er begrunnet. (Ikke alle er helt enige i at Venter faktisk har laget noe som kan kalles syntetisk liv. Nobelprisvinneren David Baltimore mener at han «bare har imitert det».)

En langt mer lydhør kritiker av Huebner er fysikeren og fremtidsforskeren Theodore Modis. Han er enig med Huebner i at innovasjonsbølgen flater ut. Men han mener samtidig at teknologiutviklingen vil bli preget av en svært langsom avmatning. Modis mener dessuten at innovasjonstoppen fant sted så sent som i 1990.

Feilslåtte spådommer
Det kan være nyttig å huske at også tekno-optimistiske futurologer har bommet med sine spådommer for fremtiden, selv i ganske korte perspektiv. I 1989 ba den britiske avisa The Daily Telegraph en gruppe forskere om å beskrive hvordan de så for seg livet i det futuristiske året 2010. 4. januar i år gjorde avisa opp status, og kunne konkludere med at forskerne genrelt hadde vært altfor optimistiske.

Romreiser er ikke blitt så vanlige at Sarah Ferguson har kunnet smykke seg med tittelen «første kongelige person på Månen». Trafikk-korker forekommer fremdeles, til tross for håp om at automatiserte systemer skulle få bukt med dem. Fremtidsforskerne i 1989 klarte ikke engang å forutse betydningen internett ville få, selv om de mente at kommunikasjonsteknologi ville spille en stor rolle i hverdagslivet anno 2010.

Dessverre har ikke spådommen om at vi ville jobbe mindre og være langt mindre opptatt av materielle verdier slått til. Vi har heller ikke klart å utrydde AIDS. Men heldigvis er vi blitt spart for énmannshelikopterne som forretningsfolk skulle bruke for å komme seg raskt rundt i storbyene.

Kreativitetskrise
Kreativitet spiller en sentral rolle i innovasjon. Men ferske tester tyder på at amerikanske skoleelever er blitt mindre kreative de siste 20 årene, i følge forskningsresultater referert i Newsweek i fjor. Siden 1958 har man gjennomført den såkalte Torrence-testen på et utvalg amerikanske skolebarn. Fram til 1990 økte kreativitetsnivået. Deretter har det falt. Og det er blant de yngste barna nedgangen er mest markant.

Samtidig blir terskelen for å gjøre nye fremskritt stadig høyere, og det er få som har spisskompetansen og ekspertisen som utgjør grunnlaget for et potensielt nytt tigersprang. Av den grunn handler all ambisiøs forskning i dag om å danne nettverk. Gjerne tverrfaglige sådanne. Mange små bidrag på en bred og mangfoldig front skaper sammen muligheten for et gjennombrudd. Men hvordan skal kabalen legges?

Skal ny innovasjon komme, er det avgjørende at alle viktige oppdagelser løftes fram, slik at forskere fra ulike miljøer kan finne hverandre og dermed få muligheten til å innlede et samarbeid. Men hva om foraene som har til oppgave å formidle gjennombruddene – de tunge, internasjonale vitenskapstidsskriftene – stiller seg skeptiske til dem? Gjør de det?

Tregt forskningsmiljø
I følge fysikeren Juan Miguel Campanario er ståa en smule betenkelig. Han har pekt på at en en stor andel av forskning på Nobel-nivå faktisk er blitt nektet publisering i de 5-10 viktigste vitenskapelige tidsskriftene. Dermed blir spredningen av nye innsikter forsinket. Systemet preges av treghet.

Campanario nevner 27 tilfeller der fremtidige Nobelprisvinnere først har fått oppdagelsene sine avvist av det vitenskapelige miljøet, samt 36 tilfeller der fremtidige Nobelprisvinnere har fått funnene sine refusert i vitenskapelige tidsskrifter.

Det må skytes inn at dette ikke er noe nytt fenomen. Campanarios studie dokumenterer at visjonære vitenskapsfolk ble refusert og ignorert også i gullalderen. Og man kan legge til at eksemplene jo viser at de til slutt faktisk fikk dra til Stockholm. Men historien om Nobelprisen har likevel prominente eksempler på forskere som ble forbigått. Ikke minst Lise Meitner og Jocelyn Bell.

Dette behøver imidlertid ikke bety annet enn at også det vitenskapelige miljøet kan være litt tregt og fantasiløst, men at gjennombruddene til slutt kommer.

Pirater og komiteer
En annen potensiell kjepp i hjulene for teknologiutvikling er undergravingen av opphavsretten og intellektuell eiendom. Ambisiøse forskningsprosjekter kan avvikles om den fremtidige økonomiske gevinsten er usikker. Dette kan ramme bioteknologien. Genetiske koder kan knekkes med morgendagens supercomputere. I fremtiden vil vi høre snakk om «bio-hackere» og piratprodukter innen biobransjen. Og kanskje verre ting.

Genetikeren Mae-Wan Ho, som har skrevet boka Genetic Engineering, Dream or Nightmare, kaller genteknologien for «den ultimate løpe-løpsk-teknologien»: Nye gener kan mutere og rekombinere seg, advarer han.

Også innenfor nanoteknologien frykter skeptikerne at det kan utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med. Hva om det inntreffer et par spektakulære ulykker? Vi kan fort ende opp med en skremt reaksjon som skaper hindringer for mer innovasjon. Rigide kontrollsystemer kan komme på plass. Et kort blikk på populærkulturens fremstilling av for eksempel genteknikk demonstrerer ganske tydelig hvor mye angst og skepsis som ligger latent blant folk flest.

Selvfølgelig kan det offentlige ta på seg både finansieringsbyrde og reguleringsansvar. Men dette medfører i større eller mindre grad en byråkratisering av forskningsprogrammene. Komiteer skal dannes. Hvem skal til syvende og sist bestemme hvilke prosjekter det blir satset på? Blir satsingen preget av politiske føringer? Hvor mye vil dette forsinke forskningsprosessen?

Enkelte pessimister vil hevde at forventningene til genteknologien – og da særlig forventningene til tidsperspektivet på utviklingen – er helt urealistiske. Zoologen Richard Dawkins har påpekt at det er en tendens til å overdrive betydningen av «gjennombrudd» i genforskningen, i tillegg til at det er en tendens til å forenkle samspillet mellom gener og biologi. Det finnes som regel ikke noe direkte 1-til-1-forhold mellom ett spesifikt gen og en spesifik sykdom. Samspillet er mye mer komplekst.

Singulariteten
Om det varslede teknologiske tigerspranget løser morgendagens utfordringer, kan det også hende det skaper nye. Matematikeren og informatikeren Vernor Vinge, samt oppfinneren Ray Kurzweil, har skrevet om en hypotetisk fremtid dominert av selvdreven teknologi basert på kunstig intelligens. Denne visjonen kalles teknologisk singularitet.

Men om singularitetens tidsalder kommer, er vi ikke lenger herre over egen skjebne. Maskinene vil være mer intelligente enn oss. De vil styre utviklingen videre. Samtidig vil vi være integrert med teknologien på en måte som forandrer hva det vil si å være menneske. Dette er kanskje et verre scenario enn Huebners «Peak Innovation»?

Enkelte ser et svært dystert potensiale i denne hyperteknologiske fremtiden. A.I.-researcheren Eliezer Yudkowsky har advart om at kunstig intelligens «verken hater eller elsker deg, men du er laget av atomer som den kan bruke til noe annet.» Yudkowsky er samtidig en talsmann for konseptet «Vennlig kunstig intelligens» (Friendly Artificial Intelligence).

Fremtiden ser fortsatt ut til å komme uten garantier.

Primitivismens diskrete sjarm
En fremtid der biologi blir modifisert og kroppen sammenkoblet med teknologi, skremmer mange. Det finnes derfor en kulturell strømning som avviser ny innovasjon – en radikal teknologiskepsis.

Man kan kalle det primitivismens diskrete sjarm. For trangen til å kvitte seg med «overflødig teknologi» er gjerne knyttet opp til drømmen om et bedre samfunn. Men garantier er det dårlig med her også.

Fascinasjonen for det primitive er ikke ny. Kulturhistorikeren Jacques Barzun har påpekt hvordan primitivisme er en stadig tilbakevendende tendens i kulturhistorien. Spørsmålet er om vi ikke er inne i en ny bølge med primitivisme nå. En viss grad av sivilisasjonsforakt er mulig å spore i den kulturelle hovedstrømmen. Stort sett er den uforpliktende og koketterende, men den er der. Og har vært merkbar helt siden fremskrittsoptimismen fikk seg et skudd for baugen etter 2. verdenskrig, med atomfrykt og forurensingsproblematikk.

Det finnes sågar de som spør om vi i det hele tatt trenger å frykte et sivilisasjonmessig sammenbrudd? Antropologen Joseph Tainter ga i 1988 ut The Collapse of Complex Societies. Her argumenterer han for at samfunn bryter sammen når de blir for komplekse. Slik sett handler kollapsen derfor om å kvitte seg med overflødig og unødvendig infrastruktur, byråkrati – og teknologi.

Tainter mener at samtidens mange alternative samfunnsvisjoner peker i retning av at vår sivilisasjon har nådd den delen av utviklingskurven hvor kompleksiteten er begynt å slite på folk. Men Tainter er kanskje selv bare en representant for den siste bølgen av primitivisme i vestlig kultur?

Utviklingslei
Avmatningen i innovasjon kan muligens forklares med god, gammeldags matthet. Sosiologen Ronald Inglehart har dokumentert at det finner sted et verdiskifte i høyt utviklete samfunn. Jo mer teknologi, jo større blir trangen til å legge innovasjon på hylla. Vi har rett og slett lyst å la utviklingen gå litt saktere.

Historikeren Felipe Fernández-Armesto er én av flere som har vært inne på det samme. Han påpeker at samfunn vanligvis får bare den teknologien som de ønsker eller trenger:

– Vi bør derfor ikke forvente at det nåværende tempoet i den teknologiske utviklingen vil bli opprettholdt i det uendelige. Når som helst kan investorer og kunder komme til å føle seg overmettet, og da vil verden vende tilbake til den tilstand med stagnert teknisk utvikling som har vært normen de fleste steder gjennom det meste av historien.

Han påpeker videre at i motsetning til spådommene fra de fremtidsoptimistiske tiårene, har motebildet, matvanene og innredningene istedet hengt seg opp i nostalgi.

Om Inglehart og Fernández-Armesto har rett, ser det ut til at vi kanskje må leve med en litt mindre spennende forskningshverdag – inntil løftene (eller truslene) fra nano- og bioteknologien innfris. Om de lar seg innfri. Et annet spørsmål er om vi i det hele tatt har tid til å drøye. Utfordringene forsvinner ikke.

Det kan være verdt å sitere Nobelprisvinneren og kjemikeren Richard Smalley: – Når forskere sier at noe er mulig, undervurderer de som regel hvor lang tid utviklingen vil ta. Men når de sier at noe er umulig, tar de sannsynligvis feil.

KILDER/REFERERT LITTERATUR:

Jonathan Huebner: A Possible Declining Trend for Worldwide Innovation, Technological Forecasting & Social Change, oktober 2005.

Philip J. Longman: The Slowing Pace of Progress, US News, 17. desember 2000.

Robert Adler: Entering a dark age of innovation, New Scientist, 2. juli 2005.

Theodore Modis: Forecasting the Growth of Complexity and Change, Technological Forecasting & Social Change, No. 4, 2002.

Nicholas Wade: Synthetic Bacterial Genome Takes Over Cell, New York Times, 20. mai 2010.

Juan Miguel Campanario: Rejecting Nobel class articles and resisting Nobel class discoveries: www2.uah.es/jmc/nobel/nobel.html

Ashlee Vance: Merely Human? That’s So Yesterday, New York Times, 12. juni 2010.

Ray Kurzweil: The Singularity is Near, 2005.

Po Bronson & Ashley Merryman: The Creativity Crisis, Newsweek, 10. juli 2010.

http://www.britannica.com/blogs/2010/10/the-decline-of-creativity-in-the-united-states-5-questions-for-educational-psychologist-kyung-hee-kim/

Mae-Wan Ho: Genetic Engineering, Dream or Nightmare, 1998.

Jacques Barzun: From Dawn to Decadence, 2000.

Joseph Tainter: The Collapse of Complex Societies, 1988.

Ronald Inglehart: Modernization and Postmodernization, 1997.

Klaus Æ. Mogensen: Ophavsret i krise, Fremtidsorientering nr. 5, 2001.

Klaus Æ. Mogensen: The End of the World as We Know It, Scenario nr. 4, 2010.

Arnfinn Christensen: Fortsatt usikkert om nanofarer, Forskning.no, 4. november 2010.

Anne Sigrid Haugset: Hva skaper innovasjon?, Forskning.no, 20. januar 2009.

Felipe Fernández-Armesto: Millennium, 1995.

Roland Gribben: 2010 predictions from 1989: The Duchess of York never made it to the Moon, The Daily Telegraph, 4. januar 2011.