De kjæreste fiender.

Fiend

«Mein liebster Feind» («Min kjæreste fiende», 1999) er den tyske regissøren Werner Herzogs dokumentar om sitt mangeårige samarbeide med skuespilleren Klaus Kinski. De laget 5 filmer sammen, i det som muligens er filmhistoriens mest masochistiske parløp.

Det hele begynte rett etter krigen, i et utbombet Tyskland plaget av boligmangel. Den 13-årige Herzog og foreldrene hans fikk rom i et bofellesskap hvor den unge skuespilleren Kinski også holdt hus – til alle leietakernes bunnløse fortvilelse. Kinski var kjent for sine irrasjonelle sider og ekstreme raseriutbrudd. Ved én anledning sperret han seg inne på badet – i et anfall som varte 48 timer. Da Kinski kom ut igjen hadde han smadret inventaret på badet (blant annet et badekar) så grundig at «man kunne sile restene gjennom en tennisracket».

Da Herzog flere år senere hadde en regissørkarriere på gang, og jaktet på  kandidater til hovedrollen i sin neste film, om den besatte conquistadoren Aguirre, husket han Kinski. Kollegaer som hadde forsøkt å lage film med skuespilleren advarte ham på det sterkeste. Men Herzog tok sjansen. Og dro langt ut i den peruvianske jungelen med Kinski.

Det tok bare et par timer før Kinski slo seg vrang. Han raste mot alt og alle. Blant annet nektet han «å godta» slike ting mygg og regn i «sin jungel». De beryktede raseriutbruddene kom tett som hagl. I tillegg gjorde Kinski innspillingen fysisk farlig for statister og andre. I en scene hugget han en statist over hodet med et sverd. Hadde det ikke vært for stålhjelmen ville mannen blitt alvorlig skadet. I et anfall av rastløshet hentet Kinski et gevær og skjøt rundt seg. Det ene skuddet traff hånden til en annen ulykkelig statist, som mistet en finger i episoden.

Herzog visste at Kinski hadde en tendens til å forlate innspillinger i protest. Det gjorde han også denne gangen – etter at Herzog hadde nektet å sparke en lydassistent skuespilleren hadde lagt for hat. Men nå var det regissøren som hadde bevæpnet seg med en rifle, og ga klar beskjed til Kinski om at han kom til å skyte ham dersom han forsøkte å stikke av.

Vel hjemme på tysk jord igjen fikk Herzog det for seg at han skulle sette fyr på huset til Kinski, mens skuespilleren sov. Brannattentatet måtte imidlertid avbrytes da bikkja til Kinski begynte å bjeffe. I ettertid kom det fram at Kinski på samme tid hadde fabulert om å ta livet av Herzog.

Nå skulle man jo tro at begge parter hadde fått nok av hverandre. Slik var det ikke.

Innspillingen av de to neste filmene, «Nosferatu» og «Wyzeck», gikk relativt rolig for seg, sammenliknet med «Aguirre». Men så, i 1982, var det duket for en ny tur ut i jungelen og en ny runde med galskap.

Det nye prosjektet het «Fitzcarraldo», og handlet om en noe eksentrisk millionær som vil bygge en opera ute i Amazonasjungelen. Dette innebærer bl.a. å taue en vaskeekte dampbåt over et vaskeekte fjell (noe de faktisk også gjorde under innspillingen).

På plass ute i jungelen hadde Herzog rekruttert lokale indianere i statistroller, ledet an av høvdingen selv. Og så gjorde Kinski entré.

Han skremte vettet av indianerne med sine emosjonelle eksplosjoner av sinne og raseri. Faktum var at han oppførte seg verre denne gangen enn under innspillingen av «Aguirre». Han delte ut slag og spark både under og etter opptakene.

Da innspillingen nærmet seg slutten ble Herzog en kveld oppsøkt av indianerhøvdingen, som tilbød seg å drepe «den hvite djevelen» for ham. Herzog takket høflig nei.

Herzog og Kinski rakk å samarbeide om ytterligere én film, «Cobra Verde», før Kinski døde av hjerteattakk.

Dokumentaren anbefales varmt. Her er den engelskspråklige traileren: