kUnsT på tur.

raddum_sahara

Fredrik Raddum på tur i Sahara. Foto: Fredrik Raddum

Fredrik Raddum har gjort det å dra på ekspedisjoner til kunst. Og det er ikke engang ironisk ment.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002». September/oktober-utgaven antakelig.)

Dagen vi besøker Fredrik Raddum i atelieret hans, har han akkurat kommet ned igjen etter å ha tilbrakt 3 døgn i toppen av et furutre. Eller mer korrekt: Han har tilbrakt 3 døgn sittende i en lenestol, surret fast i toppen av et furutre. Med medbrakt mat, drikke, primus, sovepose og videokamera – til å dokumentere «utflukten». Trekronen og lenestolen ble for øvrig med tilbake til atelieret. Raddum trengte den til Høstutstillingen.

Det er ikke første gang kunstneren har vært på tur. Da Raddum ble uteksaminert fra Kunstakademiet våren 2001 var avslutningsprosjektet hans en fotografisk presentasjon av 3 ekspedisjoner: En til Glittertind, en til Madagaskar og en til Vest-Sahara. På alle disse tre turene vandret han omkring med en diger, amøbeformet klump på ryggen.

– På Madagaskar var jeg i 4 måneder, så der fikk jeg noen lokale håndverkere til å flette en klump av halm. I Sahara gikk jeg rundt med en av plast, med mye luft inni, forteller Raddum.

– Det som overrasket meg, og som har overrasket mange ørkenvandrere – selv om Donald Duck har opplevd det mange ganger – var stormene som kommer på en, to, tre. En gang endte det med at jeg ble løpende baklengs, med klumpen på ryggen, fordi jeg bare ble dratt med av vinden, legger han til.

– Og den på Glittertind?

– Det var en tung sak. Jeg var ung og ambisiøs, humrer Raddum selvironisk. –Jeg ville gi den riktig konsistens. Den skulle være myk og fin, på en litt naiv måte. Så den ble laget av et isolasjonsmateriale, skumgummi og kledd med latex. Da vi da kom opp på fjellet ble det fort mer dytting enn skigåing.

Ifølge Raddum representerer klumpene meningen med det å dra på ekspedisjon. De er altså et symbolsk uttrykk for det å utsette seg selv for strabaser. Et annet velkjent element i en god ekspedisjonshistorie er myten om Den Ensomme Helten. Er så Raddum alene på sine turer?

– Ikke nødvendigvis, men jeg spiller på det med å være alene. Spiller på myten om å være oppdagelsesreisende. Derfor holder jeg også tilbake litt informasjon. Jeg har tatt en del bilder selv, men også fått hjelp av andre. Alle helter pynter jo på sannheten. Det kom for eksempel fram nå nylig at Perry aldri nådde Nordpolen.

– Ligger det en kritikk av ekspedisjoner i det du gjør?

– Absolutt ikke! Jeg kunne selvfølgelig sittet hjemme og jobbet på dataen, laget en ironisk kommentar. Men jeg velger jo rent faktisk å gjøre det, dra ut på tur. Så prosjektet har passert ironi for min del, svarer Fredrik.

– Hva sier lokalbefolkningen når de ser deg vandre omkring med en diger klump på ryggen?

– De tror jeg er klin gæærn. For dem er det å gå tur noe av det mest meningsløse de kan tenke seg. Du får ikke mat, penger eller andre ting du trenger ved å gjøre det. Det er rett og slett bortkastet tid og energi.

Når han ikke forvirrer lokalbefolkningen i fremmede land, utfolder Raddum seg kunstnerisk med modellbygging. I sommer kunne landets tv-slaver se «Leirbål» i TV2s «kunstpauser». Det dreier seg om en drøyt halvmeter høy skulptur i massiv plastikk, som viser en noe betenkt hund som griller pølse over et bål.

Og bikkja har en bakgrunnshistorie, får vi vite.

– Menneskene har beveget seg mer og mer bort fra naturen. Og med på reisen har vi tatt med vår beste venn, hunden. Etter hvert skjønner imidlertid hunden at den er lurt opp i stry, og forsøker å finne tilbake. Men det går ikke så veldig bra. Dermed begynner han å benytte seg av vår kunnskap, forklarer opphavsmannen.

– Hva syntes du om å bli presentert på TV?

– For meg var det kjempeflott. Jeg fikk jo vist kunsten min. Tradisjonelt har mange ment at kunstnere ikke skal gå den kommersielle veien. Nå vet jeg ikke hvor kommersielt dette egentlig var… Men det er viktig for kunstnere å bli sett. Det som ikke kom fram så godt var at alle kunstverkene vil bli stilt ut sammen i Oslo Rådhus nå i høst.

Før den tid har Raddum holdt fotoutstilling på Galleri Brandstrup (fra 19. september) med utstillingen «Hvor er du fra?». Her presenteres nordmenn ute i naturen. Med en liten vri. Ellers venter gallerier i Tyskland, Storbritannia, Norden og Baltikum på å presentere verkene hans. Ikke verst for en nyutklekt kunstner.

Fredrik foretrekker å jobbe med fysiske prosjekter; ekspedisjoner, skulpturer, installasjoner og den særegne formen for «dokumentarfoto» ekspedisjonene åpner for. Humor er også en viktig ingrediens i arbeidene hans. I tillegg må prosjektene gi ham en positiv følelse.

– Det er viktig for meg å ha det gøy. Jeg jobber ikke med kunst fordi jeg vil lide, sier Raddum med et smil. Og setter en ny spiker i kista til myten om den lidende kunstner.

– Oppfatter du det tradisjonelle maleriet som dødt, siden du selv har valgt å jobbe med andre uttrykksformer?

– Nei, det gjør jeg ikke. Det handler om å lage bilder, og det driver jo jeg også med. Men jeg kan være enig i at det finnes en del innesluttede malerier, som ikke ønsker å kommunisere. Og det er jeg drittlei. Jeg synes et bilde bør ha en historie å fortelle, og bære på et ønske om dialog, svarer han.

– Det å dra rundt med klumper har jeg lagt litt på is foreløpig. Men det kommer nye turer. Jeg fantaserer litt om å dra til Tsjad eller Niger, for å komme midt inni ørkenen, legger Raddum til.

Men så var det denne tretoppen, da. Hvor kommer den inn i bildet?

– Her har jeg trukket temaet fra de andre ekspedisjonene litt videre. Tatt tak i følelsen av å nå målet. Utfordret mitt eget romantiske forhold til natur. Samt tatt tak i de små ekspedisjonene. Jeg valgte å knytte målet til tid. Og kalte det «72 timer med fantastisk utsikt», noe som i utgangspunktet er veldig flott. Men som i løpet av tiden du sitter der kanskje blir noe annet, forklarer Raddum.

– Rent fysisk må det ha vært en påkjenning?

– Jada. Beina mine hovna opp. Jeg hadde jo tatt med lenestolen opp i treet, for å spille på trangen til å lage komfort. Men det å sitte i en stol i flere døgn er i lengden ikke særlig komfortabelt. Jeg kjente det på kroppen etter hvert.

Tema for neste ekspedisjon blir sannsynligvis nok et oppgjør med hans eget romantiske forhold til naturen.

– Jeg er jo nordmann, og synes naturen er flott. Det mener jeg virkelig. Hvis jeg har fri, så vil jeg ut i det grønne. Men det er samtidig en voldsom romantisering av naturen her i landet. Og det ønsker jeg å problematisere, sier Fredrik Raddum.

http://www.fredrikraddum.no/

https://www.instagram.com/fredradd/