Teologisk skattejakt.

egeland-karnak

Tom Egeland fotografert i Karnak-tempelet i Egypt. Pressefoto fra forfatterens hjemmeside.

Med «Sirkelens ende» har Tom Egeland skrevet noe som muligens kan karakteriseres som en teologisk spenningsroman. Det dreier seg iallfall om hemmelige, bortgjemte og eldgamle bibelmanuskripter med potensiale til å ryste fundamentet for vår sivilisasjon.

(Opprinnelig publisert i marsutgaven av magasinet «2001».)

Aller først litt folkeopplysning. Om dramaturgi for kriminalfortellinger.

I «Sirkelens ende» tar nemlig Tom Egeland i bruk en av de mest klassiske fortellerstrategier krimgenren kan skilte med: Han benytter seg av en «MacGuffin».

Uttrykket ble introdusert av mesterregissøren Alfred Hitchcock under en forelesning han holdt på Columbia University i 1939, selv om det egentlig var Hitchcocks samarbeidspartner, forfatteren Angus MacPhail, som hadde kommet på begrepet. Men hva er det? La oss sitere Hitchcock:

2 menn sitter på tog. Den ene spør den andre hva pakken han har med seg inneholder.

– Det er en MacGuffin, svarer mannen.

– Hva er det for noe?, spør den nysgjerrige.

– En innretning til bruk under tigerjakt i Skottland.

– Men det er da ingen tigere i Skottland, sier førstemann forvirret.

– Vel, i så fall er det ikke en MacGuffin, svarer mannen med pakken.

Poenget er at en «MacGuffin» kan være hva som helst: Penger, uran, hevntørst, juveler et cetera. Det viktige er at alle fortellinger trenger noe som setter dem i gang, noe som vekker vår interesse. Når historien først er sparket i gang mister egentlig «MacGuffinen» sin betydning, og kan sågar bli helt borte etterhvert.

I «Sirkelens ende» er det et mystisk skrin. Med den forskjell at innholdet i skrinet faktisk spiller en avgjørende rolle i fortellingen.

Dette skrinet blir funnet under en arkeologisk utgraving på Vernø kloster i Østfold. Bare for umiddelbart å bli forsøkt stjålet av den britiske utgravingslederen. Men vår mann, albinoen Bjørn Beltø, går til aksjon og stjeler det tilbake. Med dette som utgangspunkt sveiver Egeland i gang en detektivhistorie hvor Beltø må innom både London, Midt-Østen og Frankrike før han finner svaret på gåten. Underveis blir leseren gjort kjent med et vell av teologiske, historiske og okkulte ideer, i tillegg til en solid dose konspirasjonsteori og legendestoff. «Sirkelens ende» er rett og slett en roman for de spekulasjonshungrige blant oss.

– Er du opptatt av konspirasjonsteorier, Egeland?

– Enhver journalist er jo opptatt av gode konspirasjonsteorier, svarer forfatteren, som til daglig er nyhetssjef i TV2. – Det finnes små konspirasjonsteorier, og store. Min fortelling er av det store slaget, som omfatter hele verden og verdenshistorien. Det er klart det er spennende å leke seg med sånt.

Egeland har 4 utgivelser på samvittigheten fra før. 3 av dem er spenningsbøker, skrevet under innflytelse av forfattere som Stephen King, Anne Rice, John Katzenbach og Peter Straub, i følge forfatteren. Med «Sirkelens ende» har han imidlertid skiftet stil.

– Litterært sett har jeg oppholdt meg innenfor tradisjonen til de anglosaksiske paperback-writers, sier Egeland. – Men til akkurat denne boken hadde jeg Umberto Eco som forbilde. Uten å kunne matche ham selvfølgelig! Men jeg lette etter noe det var litt format over, og her handler det om å forene kunnskap med underholdningslitteratur.

Noe må han ha gjort riktig, for «Sirkelens ende» ble plukket ut til å være hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker. Et viktig klapp på skulderen fra landets litteraturmafia.

– Jeg blir alltid overrasket når livet går meg vel, kommenterer Egeland. – Dagens Bøker har en trygg kulturell profil, så selv om jeg tidligere har fått utgitt bøker i Cappelens Bokklubb, er det klart det ligger en anerkjennelse i å bli tildelt hovedboken hos dem.

– De 3 tidligere spenningsbøkene har vært veldig handlingsdrevet, fortsetter forfatteren. – Nå beveger jeg meg utenfor det trygge genreoppsettet. På sett og vis undersøker jeg om en thriller i det hele tatt må ha et lik, eller en forbrytelse, for å fungere. Hvis det finnes en kriminell handling i «Sirkelens ende» er det jo hovedpersonen, helten, som begår den, poengterer Egeland.

– Bjørn Beltø, ja. Hvorfor gjorde du ham til albino?

– Fordi han er det!, svarer Beltøs litterære far med et glis. – Dette har å gjøre med forfattertekniske grep. Du skal skape en en skikkelse, med visse egenskaper. Bjørn Beltø er en litt småfurten stabukk, med et psykiatrisk opphold bak seg. Da måtte jeg gi ham en bakgrunn som kunne forklare hvorfor han var blitt slik. Siden han vokste opp som albino, har han alltid følt seg litt utenfor og annerledes. Dette, kombinert med omstendighetene rundt farens dødsfall, har nok gjort ham innadvendt og sær, forklarer Egeland.

«Sirkelens ende» handler imidlertid om mer enn et skrin og en sta albino. Romanens viktigste handlingstråd er tvinnet rundt sentrale teologiske og historiske spørsmål knyttet til en viss tømrersønn fra Nasaret.

– Kristendommen, enten du er troende eller ei, har hatt og har fremdeles en enorm innflytelse på vår sivilisasjon, sier Egeland. – Den har påvirket og formet nesten alle aspekter av kulturen vår. Selv human-etikk kan man godt si er en slags kristendom uten dogmer. Jeg ville skape en fortelling hvor nye fakta om selve fundamentet for vår sivilisasjon dukket opp, forklarer han.

Nå skal ikke vi avsløre for mye av handlingen. Bare slå fast at «Sirkelens ende» har mye på lager. Egeland lar oss følge spor etter lutfattige landsbyprester som blir steinrike over natten, lukkede ridderordner, merkelige gjenstander skjult under Egypts pyramider, grensesprengende nyoppdagelser innen fysikk og intens rivalisering i forskerkretser. I tillegg får forfatteren plass til en skjellsettende klatreulykke og lar Beltø møte en kvinne.

Vi snakker om religionenes betydning i et samfunn. Undertegnede lanserer for egen regning teorien om at europeerne egentlig har blitt arianere (en gammel kjettersk kristendomsretning), uten å vite at det er det de faktisk er. Men siden ingen av oss er eksperter på teologi, går vi raskt over til å snakke om internett i stedet. «Sirkelens ende» har nemlig fått en ganske omfangsrik hjemmeside.

Egeland har gjort utstrakt research til boka, og på hjemmesiden kan leserne følge linker til mer informasjon om de ulike teoriene forfatteren har trukket veksler på.

– Det er for at leseren skal kunne se meg i kortene, sier han. – De som fascineres av bokas ulike tema og teorier skal ha anledning til å lese mer om dem. Det har tatt meg mange år å samle informasjon om de tingene jeg tar opp i romanen, men akkurat der kom jo den journalistiske bakgrunnen godt med.

Spenning gjør seg minst like godt på film som i bøker, noe ikke minst allerede nevnte Hitchcock er et bevis på. 2 av Egeland forrige bøker er blitt fanget inn av interessenter fra det norske filmmiljøet, uten at noe konkret har kommet ut av det ennå. Hvordan oppfatter han filmpotensialet i «Sirkelens ende»?

– Boka er som skrevet for film, mener forfatteren. – Jeg skriver veldig scenisk, og planlegger handlingen veldig detaljert. Men så skjer det jo masse underveis som jeg ikke hadde planer om i begynnelsen. Opprinnelig hadde jeg for eksempel ikke tenkt at Bjørn skulle ende opp i Midt-Østen. Så hvis noen er interessert i å filmatisere boka burde det være muligheter. Men selv synes jeg det er lettere å skrive romaner enn å skrive for filmbransjen, sier Tom Egeland avslutningsvis.

Men grovarbeidet har han allerede gjort for potensielle filmskapere: Historien har fått sin MacGuffin.

http://www.tomegeland.com/no/