Til Xanadu.

xanadu

Han har vært i Asia cirka 50 ganger, Torbjørn Færøvik. Det skyldes «Polo-feberen», hevder han selv. Og gjennom bøkene sine prøver han å smitte oss andre.

(Opprinnelig publisert i magasinet «2002».)

– Det høres kanskje ut som en heltedåd å reise i Marco Polos fotspor, men det er en tur de fleste friske mennesker kan klare, sier Torbjørn Færøvik. – Det er mest et spørsmål om å ta seg tid. Sette av 3 måneder. Man må være forberedt på at man kommer til å støte på enkelte problemer underveis, men jeg opplevde ikke turen som noen stor fysisk prøvelse. Og du trenger heller ikke mye penger. Du kan reise Iran rundt med buss for 150 kroner.

Iran markerte knapt halvveis på ruta for Færøviks Marco Polo-ekspedisjon. Fra Venezia gikk turen via grottebyer i Tyrkia, gjennom ayatollahenes land og Pakistan, til Kina og målet i det fjerne: Xanadu, Kublai Khans hoff nær de mongolske steppene. Men en slik tur er mer enn en reise i geografien, iallfall når du skriver bok om den etterpå.

Reiseskildringen er nemlig en genre hvor historie, kultur, politiske forhold, personlige betraktninger og nyttige tips møtes. Det gjør naturligvis denne typen litteratur til spennende lesing, og i norsk sammenheng har Færøvik markert seg som et av de ledende forfatternavnene. Med 25 års erfaring som utenriksjournalist, blant annet for Arbeiderbladet og NRK, har han da også bygd seg et solid fundament å operere ut ifra.

I 1997 kom debutboka, «Drømmen om Asia». Knappe 2 år senere kunne han så innkassere Brageprisen for «India – Stevnemøte med skjebnen», og i vinter har tusenvis av lesere fulgt ham på «Veien til Xanadu – en reise i Marco Polos fotspor».

Hans første møte med Asia fant sted i 1974. Via den transsibirske jernbanen ankom Færøvik Beijing og et Kina hvor Mao fremdeles styrte. Mye er forandret siden da.

– Det var nesten ingen biltrafikk i Bejing den gangen. Derimot lange tog av sykler. I dag blir jo syklistene fordrevet inn i bakgater og smug, og det er lange bilkøer og masse eksos over alt. Dette kommer i tillegg til kullfyring og annen forurensing, så det er en ganske alvorlig økologisk situasjon i Beijing nå. De må rydde opp mye før De olympiske lekene i 2008 hvis de skal realisere myndighetenes plan om et grønt Beijing.

Spørsmålet er imidlertid om ikke utfordringene er i ferd med å vokse kineserne over hodet. Så mye som en tredjedel av landet kan nå regnes som ørken, og innbyggerne i forstedene til hovedstaden er blant dem som stadig oftere må spytte sandkorn ut av munnen.

– Bare 3-4 mil utenfor Beijing ligger et av byens vannreservoarer, og en knapp kilometer nord for det begynner sanddynene å hope seg opp, forteller Færøvik. – Hver eneste vinter og vår plages de av sandstormer, som legger igjen et teppe av sand over byen. Og vannspeilet under Beijing synker med halvannen meter i året. Det er seriøse forskere i Kina som i fullt alvor mener at regjeringen bør vurdere å flytte hovedstaden sørover, på grunn av ørkenspredningen.

– Enkelte forfattere, som Robert D. Kaplan, mener at det er en reell mulighet for at Kina kan gå i oppløsning politisk, blant annet på bakgrunn av den økologiske krisen. Er du enig i det?

– I Kina virker veldig mye tilforlatelig og greit akkurat nå. Alle vestlige journalister kommer hjem igjen med nesten likelydende rapporter, men det skyldes at de beveger seg på de samme stedene og følger «melkeruta». (Deler av kysten, journ. anm.) Dersom man drar inn i det indre av Kina møter man en annen virkelighet. Jeg pleier å si at det er ganske mange udetonerte bomber i det kinesiske samfunnet. Du har miljøbomben, ledighetsbomben og det økende gapet mellom fattige og rike. Men den største bomben er kanskje kommunistpartiet. Tidligere var det partitoppenes fortid som ga regjeringen troverdighet. Nå henter de i stedet legitimitet fra de økonomiske resultatene. Hva skjer når veksten begynner å avta?, spør Færøvik. – I verste fall, hvis kommunistpartiet plutselig rakner, kan hele Kina rakne. Og det vil få store følger for resten av verden, advarer han.

– Hvordan ser arbeidsprosessen ut når du går i gang med en ny bok?

– Jeg bygger en del på tidligere reiser. Men det er også veldig mye lesing. Jeg pløyer gjennom mange bøker, søker på internett, gjør intervjuer og leser andre skriftlige kilder. Samler stoff. Og så, etter selve reisen, sitter jeg og skriver i 6 måneder, forklarer forfatteren. Og får det til å høres helt ubesværet ut. Det er det imidlertid ikke. –Jeg synes det er ganske hardt fysisk, fordi det blir så stillesittende. Det blir slitsomt for tanken også. Men da er det jo desto hyggeligere å komme ut på tur igjen, smiler han.

For Torbjørn trives med «Polo-feberen» sin. Alvorlige farer er nemlig ikke så utbredt som de engstelige blant oss tror.

– Selvfølgelig kan man være uheldig og støte på en eller annen ubehagelig person. Særlig hvis man selv er sliten, svett og har kort lunte. Men hvis man tar det med ro og passer på å være opplagt, så skal det meste gå greit, beroliger Færøvik.

– Men vil du anbefale en kvinne å ta samme rute som du tok sist?

– Jeg tror ikke jeg vil anbefale en enslig kvinne å ta den turen. To kvinner sammen kunne nok klart det, men de ville sikkert blitt sett ned på og trakassert en del. Ikke så mye i Iran, men i Pakistan. De kvinnelige turistene jeg har møtt i Pakistan har alle sammen dårlige erfaringer.

– Hva med Kina?

– Å reise rundt alene i Kina er ikke noe problem for en kvinne. Der er det nok heller språket som kan bli et problem.

– Noen generelle råd?

– Det er viktig å lese mye før man drar, sånn at man iallfall forstår litt av det historiske og kulturelle bakteppet. Man bør ikke ankomme et sted som «analfabet», understreker han. – Samtidig synes jeg det er viktig å ikke forberede alt, for du vil treffe nye mennesker og oppdage ting du ikke har forutsett. Kanskje så mye som 75% av opplegget bør være åpent for spontanitet. Man må være litt fleksibel.

Litt hjelp kan likevel være greit. I det minste hvis man har et bokprosjekt å tenke på. Derfor pleier Færøvik å finne en engelsktalende alliert når han ankommer et nytt sted. Dette er som regel en frilanser av ett eller annet slag, en som er glad for å tjene noen ekstra kroner.

Selvfølgelig går globetrotteren med nye reiseplaner. Med ditto nye bokplaner, som inntil videre er hemmeligstemplet. Det vi derimot får vite, er at han snart setter kursen mot Nepal. Der skal forfatteren besøke «Himalayas skjulte kongedømme»; Mustang.

– Det ligger i det nordvestlige hjørnet av Nepal, men har alltid hatt en fri og uavhengig status. Der styrer kong Jigme, som begynner hver dag med å gå 2-3 ganger rundt hovedstaden, Lo-man-tang, for å sjekke at alt er i orden. Jeg og en gruppe fra Norge skal tilbringe en uke som gjester hos kong Jigme. Vi skal bo på låven hans, kan en tilsynelatende uaffisert Torbjørn Færøvik opplyse.

Færøviks hjemmeside: http://blog.kinaforum.com/