Ut i skogen – frykt blant trærne.

påløie

Regissør Pål Øie på settet til «Villmark 2». Foto: Filmweb/Handmade Films in Norwegian Woods.

Like før jul ble Pål Øies grøsser «Villmark 2» lansert på DVD, Blu-ray og digitalt. De siste årene er vi jo blitt vant med norske grøssere, men slik var det ikke da Øie kom med eneren av «Villmark» i 2003. Spillefilmdebuten hans ble sett av 150.000 på norsk kino, og deretter fikk vi bl.a. «Fritt vilt» (2006), «Rovdyr» (2008) og «Død snø» (2009).

(Jeg gjorde dette kortintervjuet med ham i januar 2003. Det stod på trykk i magasinet Mann.)

– Denne genren blir nok ikke regnet som helt stueren, sier Pål Øie da vi spør hvorfor det har vært få norske grøssere å se på kino etter «De dødes tjern» (1958). – Regissører liker dessuten ikke å bli satt i bås, og enhver genre har jo konvensjoner å forholde seg til. Men der ligger også utfordringen.

Øie spillefilmdebuterer i år med «Villmark», en lavbudsjettsfilm med navn som Kristoffer Joner, Bjørn Floberg og Eva Röse på rollelisten. Handlingen utspiller seg dypt inne i skogen. Hit har sjefen for et tv-produksjonsselskap dratt med seg sine ansatte til en helg med teambuilding. Så finner de et forlatt telt ved et tjern, og et kvinnelik i tjernet. Og deretter baller det på seg med skremmende, uforklarlige og dødelige hendelser.

Selv beskriver Øie «Villmark» som en historie i krysningspunktet mellom psykologisk drama, thriller og grøsser. Han og produsenten valgte tilslutt likevel å kalle filmen en grøsser fordi genretilhørigheten gjør det klart for publikum hva de kan vente seg. – Det har en veldig kommunikativ effekt, kommenterer han.

– Filmen ble laget i ekspressfart. Måtte du gjøre mange kompromisser underveis i forhold til de originale planene?

– Man må alltid gjøre kompromisser. Man kan aldri få nok tid. Samtidig ble det en fin nerve i produksjonen ved at vi hadde deadlines hele veien. Men en debutant burde jo egentlig hatt dobbelt så lang tid som en etablert filmskaper, sier Øie halvt på spøk.

– «Villmark» er skutt på digital video, med 2 fotografer. Er DV-produksjoner fremtiden for små filmland som Norge?

– Nei, det tror jeg ikke. På den annen side: Hvem kan spå om fremtiden? Husk på at dette er en lavbudsjettsfilm. For å rekke over alt i løpet av en innspillingstid på 25 dager måtte vi bruke 2 kameraer. Men jeg synes vi har fått det til å se ut som en en-kameraproduksjon. Vi har fått til en helhetlig visuell profil, sier regissøren.

– Nå er jo dette en liten, tett historie om 5 personer ute i skogen. Et slags kammerdrama, om du vil. Det er klart at ikke alle historier krever store budsjetter, legger han til.

– Du er en del av filmmiljøet i Bergen. Nå snakkes det om en egen «Bergens-bølge» i norsk film. Er det en fordel å jobbe litt skjermet fra miljøet i Oslo?

– Det er OK å lage film i Bergen. Vi er synlige for hverandre. Når det gjelder det der med bølge… Før «Himmelfall» var det 10-12 år siden forrige gang en «Bergensfilm» hadde premiere. Jeg håper vi kan få lov til å fortsette å lage film. Det er det viktigste, poengterer Pål Øie.

Traileren til «Villmark» (2003):