Venn med smerten.

tenyearsofpain12

Håvve Fjell på coveret av jubileumsboka «Ten Years of Pain», som kom ut året etter at dette intervjuet ble gjort. Min tekst ble oversatt til engelsk og trykket i boka. Foto: Helene Fjell/Hertervig forlag

– Jeg blir stadig spurt om hvor lenge jeg skal holde på med dette. Jeg tror jo at jeg kan holde på helt til normal pensjonsalder, hvis bare helsa holder, sier Håvve Fjell. En kalkulert risiko, får vi tro, når arbeidet innebærer å henge i kroker, stupe ned i knust glass og stikke nåler gjennom kroppen.

(Opprinnelig publisert i maiutgaven av magasinet «2002».)

– Det har blitt noen turer til Legevakta. Men jeg har bare blitt operert én gang, da jeg kuttet en nerve i hånda. Og det har vært få ulykker i forhold til hvor lenge vi har holdt på, sier Håvve Fjell om sin virksomhet som fakir og leder for gruppen Pain Solution.

Nå er det ikke lenger bare personalet på Legevakta som vet hvem han er. «Kunstner sydde fast hånden til ansiktet», kunne VG fortelle oss i sjokkerte krigstyper tidligere i år. Det var ikke første gang Fjell fikk mediaomtale, men det var første gang han havnet på forsiden av landets største avis. Foranledning var «Kvintett», en serie på fem fakirøvelser iscenesatt i Kunstnernes Hus. Øvelsene omfattet blant annet en variant av kinesisk vanntortur og såkalt body suspension, hvor kroppen heises opp etter kroker festet i huden. I utgangspunktet et heller smalt kunstnerisk arrangement, skulle man tro. Men det var før VG stakk innom.

– Det første jeg tenkte da jeg så oppslaget var: «Har det ikke skjedd noe viktigere i verden?» Og så begynte jeg å le. For markedsverdien den omtalen innebærer for meg kunne jeg aldri ha kjøpt, kommenterer Fjell. – Noen trodde at jeg bare spekulerte i å komme i avisen. Men de som har kjent meg i 10-20 år vet at dette er ting jeg holder på med uansett om VG slår det opp eller ei.

Han er fremdeles litt oppgitt over at debatten i etterkant ikke handlet mer om det kunstneriske innholdet i øvelsene. 2002 gir ham anledning til å lansere problemstillingene på nytt:

– Jeg er plaget av hvordan alt man velger å foreta seg er underlagt kompliserte regler, retningslinjer og restriksjoner. Hverdagen til folk flest blir problematisert av et skjemavelde uten like. Men det går også på ytringsfrihet, personlig frihet til å uttrykke seg, sensur etc. Det var dette jeg ønsket å kommentere med «Kvintett». Fem øvelser som symboliserte begrensning av valgfrihet. Og i tillegg, at det eneste vi kan ha herredømme over er vår egen kropp. Den og tanken, forklarer Fjell.

– Men er det nødvendig å bruke sin egen kropp for å få fram disse poengene?

– Man kan selvfølgelig lage et bilde, men det er ikke det jeg jobber med. Det er ikke det jeg kan. Jeg kan smerte. Og kroppskontroll, svarer smertekunstneren.

Hvordan blir man så fakir? I Håvve sitt tilfelle begynte det hjemme på gutterommet. Han prøvde seg fram med sigarettglør og nåler. «Hvor mye smerte tåler jeg?», spurte han seg selv. Og undersøkte saken.

– Jeg hadde en indre trang til å teste meg selv. Til å begynne med uten større mål og mening, forteller han. – Men da jeg ble 19-20 år gammel kom jeg over en bok, «Modern Primitives», som ble min bibel de påfølgende 3-4 årene. Det var da jeg kom ut av skapet. I boka leste jeg om Fakir Musafar, en svært anerkjent amerikansk fakir. Når han beskrev sin oppvekst og vei inn i disse aktivitetene, identifiserte jeg meg veldig sterkt med hans historie. Han artikulerte de forklaringene jeg selv aldri hadde klart å finne når folk spurte meg hvorfor jeg skadet meg selv. Jeg prøvde å holde sårene skjult, men folk så jo resultatet av hva jeg holdt på med. Fakir Musafar ble rett og slett et forbilde, og jeg fikk masse impulser og ideer når jeg så bilder av ting han hadde gjort. Det gjorde også at jeg ble ivrig etter å oppsøke mer litteratur, se etter nye øvelser og finne nye stunts.

Håvve fikk sin debut i Brasil, ikke i Norge. I 1991 ble han nemlig forelsket i ei brasiliansk jente som satte ham i kontakt med en gruppe artister. De manglet en fakir, og overtalte nordmannen til å opptre med det han kunne. Debutnummeret gikk ut på i stikke nåler gjennom kroppen og feste lodd til kroker i huden.

– Det var kanskje 200 stykker i salen da jeg begynte. Etter 10 minutter satt 5 igjen, forteller han. – Da skjønte jeg at det ikke bare handler om hva jeg kan demonstrere, men også noe om hvordan man gjør det.

Med denne publikumsreaksjonen i mente tok Fjell fatt på å bygge seg en teatral identitet, en rollefigur som kunne utføre øvelsene i en dramatisk setting. Først da ville showet fungere. Først da ville det bli spiselig for folk. Dermed skaffet han seg nye ferdigheter innen dans, miming, klovning og skuespill.

I dag, som leder for fakirgruppen Pain Solution, kaller han seg ganske enkelt D Head. På gruppens engelskspråklige nettside blir han presentert som «a freak with a quest». Freak er lett å forstå, men hva går denne søkingen ut på?

– Nye utfordringer, svarer Fjell. – Nye mål å nå. Mer smerte å kontrollere. Men det er andre utfordringer også. Det er ikke så mange hardcore fakirer i verden, men internasjonalt er det en liten håndfull karer jeg gjerne vil komme på nivå med.

Neste år kan Pain Solution markere sitt 10 årsjubileum. I den anledning ønsker gruppen å gi ut en bok, men inntil videre står det velkjente pengespørsmålet i veien for lanseringen. Å være fakir gjør deg ikke nødvendigvis rik.

– Det blir for lite tid til å gjøre den administrative biten ordentlig. Skriv at vi trenger en manager, sier Fjell.

I erfaringens kjølvann kommer gjerne rutinen snikende, også for fakirer. Håvve innrømmer glatt at deler av programmet er blitt for plankekjøring å regne, men noen systematisk arbeidsmetode har han uansett ikke. Det er rom for impulsivitet og improvisasjon. Ja, noen øvelser har han sågar prøvd første gang på scenen. Body suspension er ett eksempel. Men grundig research er alltid en forutsetning.

– Jeg tror du kan sammenlikne dette med ekstremsport. Det innebærer en viss risiko, men så lenge du mestrer situasjonen kommer du ut av det med et jævla rush, sier Fjell.

Han stiller seg noe mer tvilende til en sammenlikning med toppidrettsutøvere, men sier at viljen til å presse seg selv er en parallell.

– Men jeg sliter ikke så fælt som de gjør, legger han til.

Håvve har en teori om at jevnlig blødning er sunt. Kvinner blir jo eldre enn menn, og de blør hver måned. Han sammenlikner prosessen med en bilmotor: – Hvis du aldri skifter olje så lever ikke motoren så lenge. Smøringen blir gammel og seig. Det å tappe blod fører på samme måte til at kroppen må produsere nytt og friskt blod, mener fakiren.

– Du snakker også om at smerte blir omgjort til en form for energi?

– Det blir på en annen måte enn med blodet. Jeg tror ikke nødvendigvis at mye smerte fører til et langt liv, gliser Fjell beroligende. – Men det er flere måter å takle og bearbeide smerte på. Min mest brukte metode er å transformere smerten til energi, slik at den ikke oppleves negativt.

– Og da benytter du en viss teknikk?

– Ja. Men jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive den med ord. Det er veldig intuitivt. Og det fordrer at man har trangen til å oppleve smerte i seg. Mange har henvendt seg til meg for å lære. Enkelte teknikker, som flammesluking, kan jeg lære bort, men ellers må man ha det i seg. Man må være villig til å bli venn med smerten.

Det må dessuten være en form for smerte som lar seg kontrollere, noe som igjen betyr at den må være selvpåført, understreker Håvve.

– Da har du en bevissthet rundt øvelsen allerede før smerten kommer. Jeg har holdt på med dette såpass lenge nå at jeg vet hvordan ting føles. Dermed er fryktelementet borte. Frykten er ofte mye verre enn smerten i seg selv. I det øyeblikket man tviler eller gruer seg blir også opplevelsen mye verre. Panikk kan forårsake ulykker, advarer han.

Alle har ulike smerteterskler, men mannen med arrene mener at samfunnet i større grad bør åpne seg for alternativer til den rådende komfort-tenkningen.

– I vår kultur oppdras vi til å oppfatte all smerte negativt. Det er vel nesten bare fødsler som oppfattes positivt. Og det gjør noe med hvordan folk takler smerte. Det skal lite til før folk legger seg ned og er syke. I andre kulturer finner du mange ritualer som innebærer smerte. Disse ritualene skal styrke individet, slik at det står bedre rustet til å møte livets utfordringer. Kroppen har uante muligheter. Den er sterkere enn vi mentalt er villige til å innse, sier Håvve Fjell. – Vi er blitt pingler. En nasjon av pyser. Det gjelder hele den vestlige kulturen. Folk har fått veldig lett for å ty til smertestillende midler. Og det er ikke bra.

http://www.painsolution.net/