Udogmatisk dogmefilm.

dardennebrd

Regissør-brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne. Foto: Filmweb/Arthaus

Under Cannesfestivalen i 1999 gikk Gullpalmen til «Rosetta», en liten belgisk film som umiddelbart minnet mye om de danske dogmefilmene. Da den fikk norsk premiere slo jeg av en prat med med den ene av filmens to regissører, Jean-Pierre Dardenne.

(Opprinnelig publisert i kulturmagasinet Filter, mars 2000.)

At «Rosetta» fikk Gullpalmen begrunnet juryformann David Cronenberg i ettertid med at juryen hadde «valgt det vi følte representerte filmkunstens framtid.» Cronenberg mente at det som for øyeblikket virker marginalt, etterhvert vil etablere seg som et sentralt filmuttrykk. På denne måten svarte han på de negative reaksjonene som kom etter utdelingen. Ikke alle kunne forstå hvorfor en film om en arbeidsløs, fattig 17-åring, som bor sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn, skulle premieres på denne måten.

– Tror du de negative reaksjonene har å gjøre med kritikernes og journalistenes middelklasse-bakgrunn?

– Nei, det har jeg ingen grunn til å tro. Men de som var negative til at vi vant har nok en temmelig snever forestilling om hva film er, svarer Jean-Pierre Dardenne.

Han og broren Luc skriver og regisserer sine filmer sammen. – Vi er som én kropp, med to par par øyne, sier Dardenne. Brødrene debuterte i fiksjonsammenheng med «Løftet», som ble kåret til årets beste importerte film av norske kritikere i 1997. De har imidlertid bøttevis med dokumentarfilmer bak seg, og stilen i både «Løftet» og «Rosetta» er svært dokumentarisk. Årsaken til at de gikk bort fra dokumentarproduksjon er således neppe et ønske om å prøve ut andre stilistiske virkemidler, men hva var så grunnen?

– Det er ting du ikke kan få på film i en dokumentar. Du kan for eksempel ikke filme at en mor dytter datteren ut i en elv, ler han. – Vi hadde lyst til å jobbe med skuespillere, lyst til å filme ting vi aldri hadde fått sjansen til ellers.

– Filmene deres minner mye om de danske dogmefilmene. Hva synes du om dem?

– Jeg har faktisk ikke sett dem. De gikk på kino i Belgia i en periode hvor jeg jobbet svært mye.

Vi forteller Dardenne om kyskhetsløftet og reglene som kjennetegner Danmarks mest profilerte bidrag til filmhistorien på 90-tallet. – Jo, det er helt klart mange likhetstrekk her, sier han. – Men den kyskhetsgreia interesserer ikke oss. Vi er primært opptatt av at det er liv i filmen.

– Er «Rosetta», sosialt sett, en revolusjonær film?

– Nei, vi har ikke tenkt på den slik. Vi var interessert i denne unge jenta, som føler seg utstøtt av samfunnet fordi hun ikke har jobb. Samfunnet fortoner seg som en festning for henne, og av den grunn blir hun selv en slags festning. Vi ville undersøke hva det kom til å kreve å få henne til å åpne seg. Men hvis noen tolker filmen i revolusjonær retning er det greit for meg, selv om ikke jeg oppfatter den sånn.

– Tror du film eller kunst kan forandre verden?

– Kunsthistorien vil nok vise at det motsatte er tilfelle. Du vil aldri finne en film, et teaterstykke eller et kunstverk som direkte har ført til en omveltning av noe slag. Likevel, det kan jo tenkes at en film kan påvirke enkelte som ser den til å engasjere seg i en sak, noe som igjen kan føre til handling.

Dardenne er altså verken i filmatisk eller politisk betydning noen dogmatiker, men han har en klar idé om at film må by publikum på motstand for å være interessant.

– I dokumentarfilm opplever man at virkeligheten gjør motstand, at virkeligheten på en måte er ugjennomtrengelig. Vi forsøker å få til noe av den samme følelsen i våre fiksjonsfilmer. Vi prøver å gjenskape de samme betingelsene; en følelse av at verden eksisterer på forhånd, at den ikke lar seg arrangere. Det er nemlig bare de tingene som yter motstand som kan eksistere på kino, sier Dardenne lett filmteoretisk før han utdyper påstanden sin:

– Liv på film er noe som ikke er perfekt. Akkurat det at tingene gjør motstand, er det som får dem til eksistere oppe på lerretet. Det er derfor vi lar enkelte steder i handlingen forbli «blanke», slik at tilskueren trekkes inn i filmen. Vi «gjemmer» ting, og på den måten må publikum aktivere seg selv for å finne sammenhengen, avslutter Jean-Pierre Dardenne.

rosetta

Emilie Dequenne har tittelrollen i «Rosetta». Foto: Filmweb/Arthaus

Og her er sannelig min hatt anmeldelsen av filmen:

Rosetta

Terningkast 5

Belgia 1999

Regi: Luc & Jean-Pierre Dardenne

Med: Emilie Dequenne, Fabrizio Rongione, Olivier Gourmet, Anne Yernaux m.fl.

Kjemisk renset for sentimentalitet.

Vi merker det kanskje ikke så godt her til lands, men i mange europeiske land har en ny underklasse av fattige vokst fram. Det dreier seg om de cirka 10% av folket som aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Fra USA kjenner vi til såkalt «white trash» bosatt i «trailer parks». Fjorårets Gullpalmevinner fra filmfestivalen i Cannes viser oss at det eksisterer mennesker som lever under lignende forhold på vårt kontinent også.

Tittelens Rosetta er en 17 år gammel jente som setter alt – og da mener jeg virkelig alt – inn på å få seg en jobb. Årsaken til denne innbitte manien ligger oppslått som en bok fremfor oss: Hun vil ikke ende opp som moren, en alkoholiker som bytter til seg drikkevarer mot sex. Disse to bor sammen i en campingvogn, og vi følger Rosetta i hennes kamp for tilhørighet og verdighet. Samtidig handler filmen i vel så stor grad om hvordan Rosetta barrikaderer seg mot alle og enhver som prøver å bli klok på henne. Hun vil ikke slippe noen innpå seg.

Dardennebrødrene har lang erfaring fra dokumentarproduksjon, noe som også merkes i fiksjonsfilmene de lager. Naturlig lys og håndholdt kamera er regelen snarere enn unntaket. I tillegg er filmene totalt ribbet for sentimentalitet, overtydelige forklaringer og ytre effekter. De er en slags belgisk variant av danskenes Dogmeprosjekt, uten selve manifestet.

Noen får kanskje assosiasjoner til venstreradikal aktivistfilm eller 70-tallets sosialrealisme når handlingsreferatet er presentert. Det er forståelig, men ikke særlig korrekt. I «Rosetta» møter du nemlig ingen ferdig fordøyd ideologi eller agitasjonslysten knyttneve. Dardennebrødrene lager film om mennesker, ikke om ideer.

Emilie Dequenne, som spiller Rosetta, er i likhet med Anne Yernaux (moren) amatørskuespillere. Begge går til verket med innbitt innsats. Takket være deres ukjente ansikter får filmen en troverdighet du skal lete lenge etter.

Dette er ingen film som er vanskelig å forstå, men det betyr selvsagt ikke det samme som at den er enkel å forholde seg til. I våre dager er det mildt sagt uvanlig at noen slenger sosiale problemer i trynet på oss uten å si rett ut at dette er et problem. Den tanken overlater regissørene til oss å tenke selv. Luc og Jean-Pierre Dardenne viser oss bare hvordan livet fortoner seg for denne unge jenta, hva hun er opptatt av og hvilke problemer hun har. Det er faktisk et djevelsk effektivt grep.

Kjetil Johansen

HARDE FAKTA:

  • «Rosetta» er mot alle odds blitt en kinosuksess i Belgia og Frankrike, med cirka 1 million solgte billetter sålangt.
  • Emilie Dequenne fikk prisen for beste skuespillerinne under Cannesfestivalen.
  • Dardennebrødrenes har tidligere mottatt the European Film Award for sin dokumentarproduksjon.