Kiss & tell.

destroyer

– Jeg håper ikke jeg kommer til å bli husket utelukkende som «han derre KISS-forfatteren», sier Lars Ramslie. Akkurat nå er imidlertid faren for det tilstede. Først kom han med romanen «Destroyer», og nå jobber Ramslie med en dokumentarbok om Kiss-fansen i Norge.

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i februar/mars-utgaven av magasinet «2001». Filmplanene for romanen «Destroyer» ble aldri realisert. Men Ramslies neste roman, «Fatso» fra 2003, ble filmatisert i 2008.)

– Det var nok mest det visuelle som slo an hos meg, sier Lars Ramslie når vi spør ham om hva appellen til det amerikanske hardrock-bandet lå i. – For min del var alt over da maskene forsvant. Men nå skal det sies at all heavy metal og hardrock i større eller mindre grad benytter seg av sterke visuelle virkemidler, legger han til. – Men det er kanskje ikke så pompøst som opera.

Til tross for denne reservasjonen i forholdet til alle foreldres hatobjekt nummer 1 rundt 1980, avslører Ramslie seg som en vaskeekte fan:

– Jeg vil hevde at Kiss var det største siden The Beatles, sier han. – De er selv blitt blåkopien for senere superkommersielle popband, som Spice Girls. Men der Spice Girls er et regissert fenomen, oppsto Kiss av seg selv på et lite loft i New York. De bygde også videre på sider ved Beatles merchandise. Utkastet til Kiss-lunchboksen ble faktisk laget på en Beatles-lunchboks.

Lunchboksen det er snakk om spiller en sentral rolle i romanen «Destroyer» (som selvfølgelig også er tittelen på et Kiss-album). I boka møter vi 9 år gamle Lars Ramslie, som drømmer om å kunne fly i sin hjemmelagde Gene Simmons-drakt. For de uinnvidde: Gene Simmons er det demonlignende bandmedlemmet, han med den enormt lange tungen.

– Jeg er mest opptatt av det Kiss som aldri fantes, sier Ramslie. – Bortsett fra oppe i mitt hode. Altså det superheltinntrykket jeg fikk som liten. Fra jeg var 5-9 år var jeg monomant opptatt av dem. Men jeg hadde glemt det helt til jeg tok opp igjen kontakten med folk jeg ikke hadde sett på 10 år. Alle sammen dro fram hvor opptatt jeg hadde vært av Kiss. Sånn ble ideen til «Destroyer» plantet, forteller han.

Som hos de fleste: I takt med alderen endrer man seg. Da Ramslie var blitt 12-13 år gammel ville han bort fra Kiss. Definitivt. Det var ikke før inntil ganske nylig, for drøye 2 år siden, at han ble innhentet av fortiden. Den utløsende faktoren var en uventet bursdagsgave fra mor: Billett til Kiss-konserten i Oslo Spektrum.

– Jeg var nok litt distansert og ironisk da jeg gikk inn, sier forfatteren. – Men så ble nesten 20 års forventninger innfridd. Showet ble bare villere og villere jo lenger det varte. Ace Frehley skjøt raketter ut av gitaren, Gene Simmons ble heist opp i taket, på Spektrum, og i ett enkelt øyeblikk ble hele trommesettet hevet flere meter opp. Det var i det hele tatt jævlig mye stimuli på en gang, forteller han entusiastisk.

Nå dreier egentlig «Destroyer» om andre ting enn Kiss. Romanen handler om å stå utenfor, om hvor lovløs og urettferdig barndommen kan være, blant annet. Men den handler også om minnene fra barndommen. For selv om hovedpersonen i boka heter Lars Ramslie, er dette fiksjon. Riktignok fiksjon bygd på enkelte løsrevne minner og sinnsbilder, men like fullt fiksjon.

– Det er nesten helt umulig å trenge inn i barndommen, sier Ramslie. – Du klarer bare å skrape litt på overflaten.

Og det er kanskje en god ting, skal vi tro forfatteren:

– Barndommen er så jævlig! Det er merkelig hvor robuste unger er. Et av de første minnene jeg har, er av klaustrofobien etter å ha blitt dynket. Men ungene i boka er også fremstilt slik jeg ønsker, ikke nødvendigvis sånn som de kanskje var. Jeg mener at man er et slags «halvdyr» i den perioden av livet, man er en annen type vesen. Barn strekker seg mot å bli voksne. Kanskje mest for lekens skyld. Og plutselig når man krysningspunktet, og dermed er man på den andre siden, utdyper han.

– Rundt 10-års alderen begynner man å bli et individ som deltar mer enn tidligere, legger Ramslie til. – Før det er man henvist til en mer passiv rolle. Og rundt ni, som i boka, opplever man gjerne en stor ensomhetsfølelse idet man er i ferd med å bli et individ; man blir «en». Men etter hvert som man vokser opp begynner man gjerne å bruke nostalgien til å pynte på minnene. Det er liksom en opplagt konvensjon, ihvertfall vestlig sett, at barn er søte og uskyldige. En slags Disney-myte. Men barn er likevel håpet. Man skal ikke «avsløre» barneverdenen eller barnemyten i altfor stor grad heller.

I «Destroyer» er ikke barna søte. Mange vil, bare de får tenkt seg litt om, gjenkjenne den latente brutaliteten, terrorbalansen og overgrepene de eldre utsetter de yngre for. Barns problemer er alvorlige nok, mener Ramslie, som sammenlikner holdningen boka er skrevet i med en ikke ukjent tv-serie.

– Jeg ville at «Destroyer» skulle være en slags litterær «South Park», sier han. – Ungene i «South Park» har jo barnlige kvaliteter, men de diskuterer voksne ting.

Med «Destroyer» har Lars Ramslie opplevd noe av det største en forfatter kan få oppleve; å få kontakt med leserne på en helt ny måte. Dertil med en type lesere han ikke ante at han hadde.

– Tidligere var det veldig lite respons å få utenfor det litterære miljøet, sier han. – Nå får jeg minst to mail om dagen fra helt andre typer mennesker. I det siste har jeg opplevd å diskutere boka med folk jeg aldri ville trodd leste bøker. Etter en opplesning møtte jeg en svær fyr med Kiss-trøye, kortklipt hår og tatoveringer, som tok boka veldig alvorlig. På en måte slik at jeg en stund var overbevist om at jeg kom til å få grisebank. Fordi jeg hadde fornærmet ham som fan ved å skrive boka og blande mer kontroversielle temaer med Kiss-temaet. At jeg hadde utfordret ham på et vis. Det skjedde ikke. «Destroyer» er jo egentlig til tider en avansert bok som liksom skal kreve et visst lesernivå, men at publikum utenfor den litterære sfære – og med forventet dårlige leseferdigheter – leser boka er for meg et bevis på at folk blir undervurdert. Man må kanskje tørre å utfordre folk på egne områder, mener Ramslie.

Ramslie er en av flere unge forfattere som har gått på det mye omtalte Forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark, avdeling Bø. Hva synes han om tilbudet?

– For meg var det et helt glimrende studium. Nå er det jo slik at man er forfatter før man kommer dit. Det er ingen verpeklinikk.

– Hva var det viktigste du lærte der?

– Jeg lærte mest om det å møte folk, å snakke med mennesker. Jeg hadde stort fravær, forteller han. -J eg gjorde også noen vanvittige tabber, men fikk lov til det. Som person er jeg er utrolig skolesky, men jeg hadde ingen motforestillinger til skolen da jeg søkte.

Lars Ramslie er dypt uenig med de som hevder at slike forfatterkurs gjør alle som går på dem like. Han slår fast at så ikke er tilfelle. Var det en ting han erfarte i løpet av skoleåret i Bø, var det nettopp det. En annen erfaring han gjorde seg, var at den uutryddelige kunstnermyten er løgn og bedrag.

– Det er så mange som har lyst til å være eksentrisk kunstner. I begynnelsen forsøkte jeg selv å leve ut mytene. Etter hvert fant jeg ut at det ikke var avgjørende for mitt forfatterskap. Jeg er ikke noen dionysisk forfatter, jeg er faktisk nødt til å være helt edru for å skrive, sier Ramslie. Og med det slår han en ny spiker inn i kista der Den Hellige Kunstner ligger.

– Folk forventer så mye av deg bare fordi du er forfatter. Du skal liksom være moralsk suveren, ekstremt intelligent, klarsynt osv. Av den grunn får du vanvittig mye gratis. Men jeg er ikke noe sendebud fra Gud, slår forfatteren fast. – Min oppgave er å være tilstede og skrive historier. Noen har kanskje et mer moralsk prosjekt, andre er bare historier. Jeg hadde et prosjekt med stor P gående en stund, men nå har jeg kastet det på båten. Jeg skulle liksom være «LARS RAMSLIE: Ung, alvorlig mann». Nå jobber jeg hele tiden med å komme ut av positurene. Jeg ønsker hele tiden å ta livet av det jeg gjør. Vil alltid vekk fra den plattformen jeg for øyeblikket står på. Jeg vil ikke ende opp som den forfatteren som er sånn og sånn. Det er derfor jeg sier at jeg ikke vil ende opp med å bruke de neste 10 årene på å diskutere Kiss, poengterer han.

– For meg er hver bok jeg skriver litt «method acting». Jeg må på en måte hjernevaske meg selv hver gang. Det henger sammen med at jeg liker å skrive subjektivt. Subjektivt er mindre moraliserende.

Av disse grunner er det kanskje like greit at det klumper seg sammen med Kiss-relaterte prosjekter akkurat nå, slik at Ramslie gjør seg ferdig med temaet? Han forteller at det kan gå mot filmatisering av «Destroyer». Det Bergensbaserte filmselskapet Piraya har kjøpt opsjon på boka, og en oversatt kopi av boka er sendt til ingen ringere enn Gene Simmons.

– Han er jo filmprodusent også, sier Ramslie. – Drømmen er å få med Simmons i en liten rolle. Jeg drar til New York og Madison Square Garden med Kiss Army Norway når bandet skal holde sin definitive avskjedskonsert der i april. Planen er å få et møte med ham.

Samarbeidet mellom fanklubben Kiss Army Norway og forfatteren i full gang på en annen front også: En dokumentarbok.

Ramslie fungerer som en slags prosjektleder, og skal rent praktisk flette sammen historiene i boken. Hovedsakelig skal det handle om den norske fansen, men bandets Norgesbesøk og kontakter med norske kulturpersonligheter (Liv Ullmann er jo den mest kjente) skal selvfølgelig også få plass.

Kiss Army Norway har samlet stoff til prosjektet i flere år, men er fremdeles på jakt etter historier og bilder. Her er det åpning for alt fra søte historier om den gangen man opptrådte som Kiss på skoleavslutningen til rapporter fra de som har møtt bandet.

– Akkurat nå sitter jeg og venter på at folk skal sende inn flere ting, sier Lars Ramslie. Og med dét går oppfordringen videre til leserne: Har du en Kiss-historie som fortjener å komme med i boka bør du kjenne din besøkelsestid.