Leken primat.

douglas adams inspired "Hitch hikers guide to the galaxy" H2G2

Portrett av Douglas Adams, av Michael Hughes. Uploaded by Diaa_abdelmoneim. Licensed under CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons.

Douglas Adams var mannen som fant meningen med livet. Svaret er 42. Spørsmålet er bare «42 hva da?»

(En versjon av denne artikkelen stod på trykk i magasinet «Mann» i 2004.)

En vakker sensommerdag i det Herrens år 1978 satt en godt voksen forsamling av BBC-sjefer rundt et bord og lyttet på et lydbånd. Denne gjengen av eldre herrer, hvorav enkelte hadde bakgrunn som jagerpiloter fra 2. verdenskrig, hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Nå satt de – dørgende stille – og forsøkte å forstå hva som var så morsomt med en fortelling der jorden blir sprengt i fillebiter. De satt der fordi den unge radioprodusenten Simon Brett hadde kokt sammen en pilotepisode til en science fiction-serie han hadde stor tro på. Det så ikke lovende ut. Forsamlingen rundt bordet trakk ikke på smilebåndet én eneste gang. Men tilslutt spurte en av dem Brett:

– Simon, er dette morsomt?

– Ja, det er det, svarte Brett med all den tyngde og profesjonell seriøsitet han maktet å mane frem.

– Ja, da så, svarte sjefen.

Og slik gikk det til at radioserien «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» ble en realitet. Takket være Simon Brett hadde den unge og talentfulle, men akk så sendrektige, forfatteren Douglas Adams fått et levebrød.

Adams er mannen som brakte absurd humor inn i science fiction-genren. «A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» skulle vokse til å bli et kultfenomen, som i skrivende stund ennå ikke ser ut til å ha nådd toppen. Det er sabla godt gjort. Særlig av en fyr som egentlig ikke kunne fordra å skrive, og som er blitt legendarisk for sin nesten overmenneskelige evne til å overse tidsfrister.

Et av de mange desperate forsøkene på å få Douglas til å fullføre en bok innen tidsfristen, besto i å leie en suite på et hotell. Her skulle han bo, mens redaktøren hans passet på, til han var ferdig. Adams snek seg imidlertid ut av suiten for å snakke med resepsjonistene, besøke kjøkkenet, mingle med gjestene i baren et cetera.

Allerede før han hadde begynt studiene ved Cambridge hadde Adams fått ideen til «A Hitchhiker’s…». Det skjedde mens han overnattet ute i det fri, utenfor Innsbruck, på en tur gjennom Europa i 1971.

«Noen burde virkelig skrive den boka», tenkte han. Men siden Douglas var en notorisk unnasluntrer når det gjaldt å realisere sine prosjekter, skulle det vare og rekke flere år før han kom på at denne «noen» kanskje burde bli ham selv.

Den første tiden etter studiene var vanskelige for ham. Douglas slet med å finne en nisje som passet hans sprø ideer. Han hadde ikke annet enn gjeld, og sov på sofaen hos venner. Men da han sendte inn et manus til produsentene av tv-serien «Doctor Who», Englands lengstlevende scifi-serie, begynte ting å flaske seg. Han fikk jobb som manusredaktør for serien, en stilling som ga ham erfaring, muligheten til å finpusse sin egen stil og (ikke å forglemme) penger.

Og så kom altså radioprodusenten Simon Brett på banen, og pilotepisoden av «A Hitchhiker’s…» gikk på lufta. For første og eneste gang i sitt liv hadde Adams levert manus innen tidsfristen.

Nå ventet kritikkene og lyttertallene. Det var en blandet fornøyelse. På en av lytterstatistikkene ble programmet notert med en oppslutning på 0,0 %. En kritiker avskrev serien som «bråkete og forvirrende», mens en annen påpekte at den «overhodet ikke var lærerik, og helst burde bli erstattet med et program om verdens ulike nasjonalsanger»(!).

Serien fikk imidlertid snart en liten, men ivrig, fanskare. En av de som likte serien var Nick Webb, forlagsredaktør på Pan Books, som i 1978 ba om et møte med Douglas. Etter et ukjent antall øl ble de venner og særdeles vel forlikte. Webb ønsket å gi ut historien om haikeren i det trykte formatet.

Det eneste som gjensto nå var at Adams skulle skrive boken ferdig.

Adams mente at «han trengte å være alene» for å klare denne biffen. Og hva passet vel bedre enn å innkvartere seg i en villa på den greske ferieøya Korfu? Sammen med en, nei to, venner? Dette var omtrent så «alene» Adams maktet å være.

Men boka ble ikke ferdig i Hellas. Douglas fortsatte å knote med den hjemme i London. Det krevde et renspikket, uforfalsket ultimatum fra Pan Books for å få pisket Adams til å sluttføre boka. Men nå skulle da også livet hans endre seg for alltid.

En ganske vanlig lørdag befant Douglas seg på vei til en liten scifi-sjappe ved navn Forbidden Planet. Her skulle han signere bøker. Men drosjen hans kunne ikke komme nær butikken, av den enkle grunn at en stor folkemengde sperret veien. Det var snakk om tusenvis. Og dette var fans, som ventet på at han, Douglas Adams, skulle ankomme. Da dagen var omme hadde han signert tusen bøker.

I motsetning til de fleste kunstnersjeler hadde Adams en voldsom interesse for naturvitenskap. Han slukte bøker om alt fra fysikk til biologi, og hadde derfor rimelig god peiling på flere fagfelt.

Den berømte biologen Richard Dawkins har sagt om Adams:

– Han så verden med humoristiske øyne. Og som oftest var det humor basert på vitenskap. Han var fascinert av alt det bisarre i verden, slik det vises og dokumenteres av vitenskapen.

Eller som Adams selv sa:

– Tanken på at vi synes det er helt normalt at vi bor i bunnen av en «tyngdevektbrønn», på overflaten av gassdekt planet, som spinner rundt sin egen akse og går i bane rundt en gigantisk ildkule 15 millioner mil borte, finner jeg ganske komisk.

Men til tross for vitenskapelige og teknologiske interesser: I møte med datamaskiner hadde Douglas ofte tekniske problemer. De var gjerne selvforskyldte, takket være hans ustyrlige nysgjerrighet. Faktum var at Adams bevisst brukte maskinene i sin kamp for å overskride frister. Tidligere, i skrivemaskinenes tidsalder, hadde han gjerne tilbrakt halve dagen i badekaret for å få tiden til gå. I datamaskinen hadde han imidlertid funnet den perfekte unnskyldning for å slippe å jobbe. Han brukte enormt mye tid på å bygge om maskinen, eller installere nye programmer, helst av den typen som garantert fikk den til å krasje. Så kunne han ringe og si: – Den fungerer ikke. Jeg får ikke skrevet noe.

På bakgrunn av sine erfaringer utformet Douglas sine berømte «Adams 3 regler om innovasjon»:

  • Alt som finnes i verden når du blir født er normalt og en del av hvordan verden fungerer.
  • Alt som blir oppfunnet mens du er mellom 15 og 35 er nytt og spennende, og du kan sannsynligvis gjøre karriere på det.
  • Alt som oppfinnes etter dette strider imot den naturlige ordningen.

Det sagt, må det også nevnes at Adams simpelthen elsket alle tekniske bippedutter, og ivrig kastet seg over alle nye oppdateringer og versjoner.

Musikken var et annet område Adams omfavnet med liv, lyst og voldsom appetitt. Særlig elsket han musikken til Gary Brooker (Procol Harum). Og han var en fan utenom det vanlige. Ved en anledning, der han hadde invitert Brooker hjem til seg, fikk han overtalt musikeren til å sette seg ved pianoet.

– Hva vil du høre, spurte Brooker.

– «A Rum Tale», svarte Adams.

Brooker ble blek om nebbet. Dette var en av de mer avanserte komposisjonene han hadde laget, og den var ikke spesielt lett å fremføre på piano. Etter cirka ett minutt kom Brooker ut av det.

– Nei, nei. Det er ikke sånn den går, sa Adams og overtok. Deretter spilte han hele «A Rum Tale» feilfritt, til Brookers store overraskelse.

Senere ble Adams invitert av Procol Harum til deres 30-års jubileumskonsert, hvor han resiterte tekst under en av låtene. Dette var ikke eneste gang han gjestespilte som musiker for store rockeband. Som ivrig (venstrehendt) gitarist fikk han æren av å spille sammen med Pink Floyd på Earl’s Court i London. Dette var en bursdagsgave fra David Gilmore til Douglas på hans 42-års dag.

Og akkurat tallet 42 spiller en sentral rolle i «A Hitchhiker’s…» Dette er nemlig svaret på meningen med livet – intet mindre. Problemet er bare at ingen vet hva benevnelsen er. Ingen vet hva det skal være 42 av.

Det finnes en rekke teorier på hvorfor akkurat dette tallet ble valgt. Noen mener at det er så enkelt som at Adams bodde i Arlington Road 42 da han skrev boka. Andre mener at det skriver seg fra en kortfilm han jobbet på sammen med John Cleese, der Cleese spiller en udugelig kassamedarbeider som etter mye om og men klarer å regne sammen akkurat denne summen. Og så er det de som rett og slett peker på at tallet 42 er akkurat så meningløst og intetsigende at det passer perfekt som svaret på meningen med livet.

Meningløst eller ei. Douglas Adams eget liv endte 11. mai 2001 under en treningsøkt. Etter å ha løpt på tredemøllen skulle han i gang med situps. Men plutselig falt han sammen. Hjerteattakk.

Hjertet hans hadde banket varmt for økologi og naturvern. Særlig var han opptatt av truede dyrearter. Dette utkrystalliserte seg i dokumentarboka «Last chance to see». Interessen for de truede dyreartene ga ham også nye innsikter. Blant annet denne, som kan være verdt å ta med seg videre:

– Om man studerer de høyerestående primatene, de intelligente dyrene, legger man merke til at de bruker enormt mye tid på å leke. Ergo må det være viktig å leke. Fordi: Det viktigste for et dyr er å overleve og forplante seg. Så når disse intelligente dyrene bruker så mye tid på lek, er det nødt til å være viktig!