Sosiolog uten sladd.

Sex-løgn-bokomslag

Først forsvarte han folks rett til å dyrke den dårlige smaken, kitsch og camp. Så propaganderte han for Elvis-kulturen. Og nå tar han et generaloppgjør med pornomotstanderne i boka «Sex, løgn og videofilm». Er Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig?

(Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i magasinet «2003». Man kan – nå godt over 10 år senere – trygt konstatere at Rolness fortsatt er en sentral aktør i den norske debatten. Og fortsatt med en sans for kontroversielle tema. I fjor høst titulerte han jo seg selv som «Djevelkvinnens advokat», da han forsvarte Hege Storhaug. Men da Rolness lanserte denne boka betakket han seg – i det minste retorisk – mot stillingsbeskrivelsen Djevelens advokat. Apropos temaet, se også artikkelen «Pornoflørten».)

Aller først: Vi advarer mot at dette intervjuet vil inneholde sterke, usensurerte uttalelser og argumenter som kan virke støtende. Dette intervjuet egner seg ikke for små barn og sarte sjeler. Du leser videre på eget ansvar. (Og det gjør du nok. For nå er du nysgjerrig. Ingenting selger som sex.)

– Jeg har undret meg over at denne boken ikke ble skrevet for lenge siden, sier Kjetil Rolness. – En eller annen gang måtte jo noen ta bladet, for ikke å si porno-bladet, fra munnen, og si: «Dette her er jo bare tull! Dette er virkelig ikke sant!» For det er ganske sært når en liten gruppe aktivister klarer å få bred politisk aksept for sin særegne forståelse av en stor populærkulturell genre, og den forståelsen omtrent sidestiller genren med folkemord. Pornografien er blitt en fiende av alt vi holder for kjært og viktig i vårt samfunn. Og det er den mest lettkjøpte fienden du kan få. Du risikerer ingenting ved å være mot porno. Men det er viktigere for meg å være mot antipornobevegelsen enn å være for porno.

Han prater med en rolig, kvernende, smått insisterende stemme, Kjetil Rolness. Og han legger ofte trykk på enkeltord. Det er viktig å være ty-de-lig. Det er viktig å få fram poenget. Ikke så rart. Man trår varsomt på tynn is. Særlig når man leier en hellig ku over til slakteriet. Denne vinteren kan det nemlig bli bråk her i landet.

– Boka kommer vel ut omtrent samtidig med at Bush begynner å bombe Irak, slik det ser ut nå. Så mens vi får en ekte krig i Gulfen, får vi kanskje en pornokrig i Norge, sier Rolness og klyver inn i drosjen.

Vi er ferdig med en lang prat om pornografi. Kvalifisert griseprat. Eller i det minste kvalifisert prat om et fenomen mange vil kalle griseri. Nå er det fotograferingen som venter. Og for ordens skyld: Rolness skal få beholde klærne på.

Kjetil Rolness er magister i sosiologi. Som fagmann har han konsentrert seg om smak, forbruk, livsstil, estetikk og kommunikasjon. Han bokdebuterte med «Vulgær og vidunderlig» i 1992. Verket hadde undertittelen «En studie i utsøkt dårlig smak». Her presenterte Rolness utskjelte kulturuttrykk innenfor samlebegrepene kitsch og camp. Leserne fikk stifte bekjentskap med fenomener som dameromaner, dandyer, fiduskunst, kalkunfilm, glam-rock og annet «juggel». Alt som tradisjonelt har blitt regnet som verdiløst kulturelt slagg av kultureliten ble her tatt på alvor. Et slags tema for det videre forfatterskapet var satt. Og kultureliten likte fremdeles ikke alt hva denne Rolness skrev.

– Jeg vet at da «Med smak skal landet bygges» kom ut, satt en del fra arkitektstanden og leste boka i smug. De måtte sjekke om de var nevnt. Kanskje noe av det samme kommer til å skje nå?, gliser forfatteren.

Kanskje. Men sjansen er nok større for opphetede diskusjoner og ditto konfrontasjoner, vil vi tro. Rolness er ikke helt ukjent med den slags.

Vel framme i fotostudioet vil han ha et ord med i laget. Ingen utidig posering, takk. – Jeg vil ikke sitte og glane på damebein, lyder beskjeden. – Men jeg kan se inn i kameraet, forbi beina.

Etter fotoseansen ser han over bildene sammen med fotografen. – Det første vi så på i denne serien var bra. Dette her er ikke helt vellykket, kommer det myndig fra modellen.

Det er viktig for ham å beholde kontrollen nå. «Sex, løgn og videofilm» er en seriøs bok. Han har tross alt brukt 3 år på den, iberegnet research og studieturer.

– Dette er et generaloppgjør med en bevegelse som har vært veldig sterk. De har lansert dogmer som har krøpet inn i den politiske mainstream og blitt en del av «den riktige måten» å betrakte kommersiell sex på, sier Rolness.

– Jeg ønsker å skape bevegelse i stivnede tankemønstre som ikke tjener noen. Men det er ikke noe poeng for meg å provosere for provokasjonens skyld. Jeg mener at jeg har en del perspektiver på sammenhengen mellom media og sex som kan gjøre folk klokere, legger han til.

I «Sex, løgn og videofilm» lanserer Rolness 2 hovedteser. Den første lyder slik: «’Pornoproblemet’ er skinnproblem. Det finnes ikke ett eneste holdbart argument mot porno (så lenge den følger lover som gjelder ellers i samfunnet). Porno er anstøtelig, men ikke spesielt voldelig, fornedrende eller kvinnefiendtlig, verken i sin produksjon, sitt budskap eller sine virkninger. Vil du se kvinner som ofre for seksualisert vold, bør du se vanlig spillefilm. Vil du se kvinner som aktive og nytende sexsubjekter, bør du se pornofilm.»

Den andre går som følger: «Antipornokampanjen er et reelt problem. Vil du ha tradisjonelle kjønnsklisjeer om dydige kvinner og dyriske menn, bør du ikke lese pornoblader, men antipornohefter utgitt av feminister. Mange kristenfolk har oppdaget dette. Sammen sprer de mer negativt menneskesyn og seksualsyn enn pornografer – og har større påvirkningskraft. Kampen mot porno strider mot alt som kjennetegner et fritt og moderne samfunn: demokrati, ytringsfrihet, rettssikkerhet, toleranse, mangfold og – likestilling. Et forsvar for porno er et forsvar for disse verdiene.»

Som sagt, det kan bli skikkelig bråk i vinter.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra venninnene dine på dette bokprosjektet?

– Fra venninnene mine? De har vært ganske gode. Jeg har nemlig vært nøye med mine valg av venninner. De har ikke noe problemer med dette her. Snarere tvert imot. Det er mange oppegående kvinner som har et avslappet forhold til pornografi, eller som selv bruker pornografi. Og som er like oppgitt som meg over å høre at dette er bilder og filmer som gjør kvinner til ofre.

– Du tar for deg det du kaller «20 myter om porno». Hvilken av disse mytene synes du selv det var viktigst å stikke hull på?

– Mange av dem henger jo sammen, men «porno er kvinnefornedrende» er selvsagt ganske sentralt. Det er hovedargumentet i dag. Det er argumentet selv Kjell Magne Bondevik kan bruke, uten å fremstå som en reaksjonær mørkemann. Jeg forsøker å nullstille problemstillingen, stille de basale spørsmålene: «Hva i all verden betyr det at porno er kvinnefornedrende? På hvilken måte er den det?» Og da blir man gjerne forbløffet over svarene som gis. For eksempel hevder enkelte antipornofeminister at det er kvinnefornedrende når en kvinne suger en mann på et pornobilde. Da er hun til bare for å betjene mannen. Jeg tror mange kvinner vil finne denne tolkningen litt snever, for å si det mildt, svarer Rolness. – Oralsex er jo ikke helt uvanlig i de tusen soverom.

– Det er veldig vanskelig å skille antipornofeministenes argumenter fra en klassisk, konservativ – og patriarkalsk – forestilling om at kvinnens ære sitter i kroppen, og at en kvinne som byr seg fram seksuelt er en «fallen» kvinne. De mest radikale feministene på ytterste venstre fløy, tenker faktisk likt med konservative kristne, legger han til.

– Du kritiserer den norske pornoloven.

– Teknologisk sett er ikke pornoloven engang til å le av. Du kan få tak i all den pornografien du bare ønsker via internett. Eller du kan importere videofilmer fra utlandet. Du kan til og med lage pornofilm lovlig i Norge. Loven har ingen funksjon. Men dette er en symbolsak. Og er det noe norske politikere elsker, så er det symbolsaker. «Ja, vi vet at det renner inn med pornografi. Men det er viktig å markere at samfunnet er mot fornedring av kvinnen og kommersialiseringen av seksualitet.»

Enkelte vil huske at Rolness for et par år siden ble utfordret til duell av hoffdandy Ari Behn etter at Rolness hadde brukt sin spalte i Dagbladet til å advare kongefamilien mot Behn og hans venner. Den gang foretrakk han å duellere med ord, og kommer det til pornokrig i Norge nå, vil sosiologen også denne gangen foretrekke verbalt skyts.

Men det er ikke til å komme forbi at mange lar seg provosere av Kjetil Rolness. Av hans utstuderte fremtoning (mannen er nøye med klær og klipp). Av meningene hans. Av at han gjerne blander snedig argumentasjon med syrlig humor. Eller sågar av måten han snakker på. Selv den avslepne, noe udefinérbare nordnorske dialekten har tirret på seg kommentarer.

Men den særegne rolneske sosiolekten er ingen kalkulert provokasjon. Den skyldes at han ble født på Voss, vokste opp i Bergen (fram til han var 7 år), og deretter bodde 4 år i Alta og 6 år i Harstad. Senere har et lengre opphold på Østlandet – og i akademia – også satt sitt preg på språket.

– Har interessen for pornografi noe med din interesse for avvikende smak å gjøre?

– Dette er absolutt ikke noen avvikende smak!, svarer sosiologen med ettertrykk. – Det er et paradoks som viktig å få frem. Pornografi er jo like populært som øl og fotball. Men forbruket av porno er fortsatt tabu. Det er ikke sosialt akseptabelt å sitte i et middagsselskap og si at man pleier å se pornofilm. Iallfall ikke hvis man er mann og singel. Kvinner kan imidlertid få poeng for det. Det er jo også et morsomt paradoks.

– Men denne trangen til ta for deg uglesette kulturuttrykk, er det noe du alltid har hatt?

– La meg si det sånn: Negerpikesamlingen min var nok beskjeden før jeg begynte å jobbe med «Vulgær og vidunderlig». Boken om hjemmeinnredning var vel ikke så mye propaganda for min smak, mer for folkets smak. Og denne boken er i enda mindre grad et forsvar av min smak. Det er heller ikke en bok som direkte handler om pornografi. Den handler om hvordan vi betrakter pornografien i vår kultur. Og hva som er de offisielle mytene om pornografi, som har forbausende lite med fakta å gjøre. Derfor skriver jeg mest om hva porno ikke er. Motstanderne omtaler nemlig ofte pornografi som om det skulle være én ting, sier Rolness. Og forklarer videre:

– Det jeg forsøker i boken er å snu på flisa. Pornografien har ikke ett bestemt budskap. Det er det pornomotstanderne som har, og de bruker pornografien til å fremme sin sak. Både konservative kristne og radikale feminister har en veldig snever oppfatning av hvordan den kvinnelige seksualiteten er eller skal være. Det handler, kort fortalt, om at menn er dyr. Dyriske, ukontrollerbare vesener, som påvirkes av disse farlige filmene. Og at kvinner er skjøre dydsmønstre som ikke tar i sånne filmer med ildtang. Disse filmene har ikke noe med kvinners seksualitet å gjøre, hevder de. Da må man spørre seg: Hva har egentlig med kvinners seksualitet å gjøre? Jeg har lett med lys og lykt etter de positive eksemplene på erotikk som pornomotstanderne kan godta. Og da ender man opp med videoer av folk som skreller appelsiner. På den måten svinner kvinners seksualitet inn til ingenting.

– Men hvorfor har pornomotstanderne hatt slik suksess da?

– Seksualitet er ubehagelig. Det er et område som berører våre innerste fantasier. Og der skjer det mye rart, som vi kanskje ikke ønsker å vedkjenne oss. Når vi så får det presentert i pornografisk form blir vi engstelige, provoserte eller aggressive. Vi skjønner ikke at det vi ser er fantasier, mener Rolness.

– Den andre tunge føringen her er at lovgivingen samsvarer med et konservativt verdisyn som hevder at kvinner må beskyttes mot en seksualitet på ville veier. Jeg er selvfølgelig enig i det når det gjelder reelle overgrep. Men hvis man går ut ifra at ingen kvinner frivillig kan gjøre det pornokvinner gjør, har man også sagt noe om kvinners seksualitet.

Han har også noe å si om et mye brukt argument mot pornografien:

– Man kritiserer pornografien for å vise «unormal sex». Valgjerd Svarstad Haugland kunne fortelle oss at i pornofilmene «ser man 2, 3 eller 4 mennesker som har sex sammen». Spesielt det der med at hun sa 2, synes jeg er et poeng. Hva innebærer egentlig begrepet «unormal sex»? Vi mener ellers at mangfold er bra i nesten alle andre sammenhenger. Men ikke i denne sammenhengen.

Enkelte vil hevde at Kjetil Rolness er litt «porno» selv, kanskje særlig når han ikler seg rollen som Jens Pikenes, vokalist i bandet Penthouse Playboys. I våre dager kan «porno» nemlig også brukes som adjektiv. At noen eller noe «er porno» betyr at vedkommende er beregnende vulgær eller flørter bevisst med et sleskt image. Og når Rolness blir til Pikenes kan betegnelsen saktens passe. Meningsmotstanderne hans vil sannsynligvis sette markøren på begge.

I «Sex, løgn og videofilm» blir altså antipornoretorikken gått nærmere etter i sømmene. Rolness dokumenterer blant annet at historien om pornomotstandernes sannhetsvitne nummer 1, Linda Lovelace, ikke er slik vi tror. For eksempel beskriver hun ikke innspillingen av «Deep Throat» i boka «Mareritt» slik pornomotstanderne hevder. Det er heller ikke så mange som vet at Lovelace gjorde et comeback i bransjen omtrent samtidig med at hun ble invitert til Norge av Kvinnegruppen Ottar. Historien om Linda Lovelace er ifølge Rolness mildt sagt ingen entydig historie. Han dissekerer også den svenske dokumentarfilmen «Shocking Truth», som skremte vannet av alle ansvarlige borgere for et par år siden. I begge tilfeller dreier det seg om – i norsk sammenheng – små journalistiske skup.

– Hva tror du er grunnen til at norske journalister ikke har plukket fram de faktaene du presenterer i boken din?

– Det er mulig de er inkompetente. Men det er jo også sånn at radikale feminister som får lov til å rase rett og slett er veldig godt stoff. De får lov til å komme med påstander om forferdelige ting som angivelig foregår i samfunnet. Det passer inn i en moralsk panikk, og det passer inn i en genre: Avisene lager «pornosjokk». Og dét er nok bedre stoff enn å skrive at det som påstås å være et sjokk ikke er det allikevel, tror forfatteren.

Men han ser i det minste én positiv bieffekt ved dette.

– At ingen for eksempel gadd å grave litt i historien om Linda Lovelace er helt utrolig. Men det er fint for meg, i og med at jeg da kan komme med «avsløringer» i boken.

– Pornostjernen Annie Sprinkle holdt foredrag i Norge i fjor høst, til stort mediebrus. Men hvis du skulle velge én av de profilerte pornostjernene du siterer i boken, hvem ville du hatt til Norge da?

– Da ville jeg valgt Nina Hartley. Jeg har intervjuet henne og to andre pornostjerner for Samtiden. Hun er utdannet ved Berkeley-universitetet, er erklært venstreorientert feminist og er en oppegående dame på alle måter. Hun sier at pornobransjen er et bra sted å være for den rette kvinnen, som ikke er plaget av skyldfølelser, sliter med rusproblemer o.l.. Hvis du oppsøker de rette folkene i bransjen blir du faktisk tatt godt vare på, sier Rolness. Uten å blunke.

– Folk tror jo at pornografer er tvilsomme typer som nærmest drar tilfeldige kvinner på gata inn i smug og kidnapper dem. Det er bare tull og tøys. Rekruttering er bransjens minste problem. Kvinnene står i kø for å slippe inn. Men jeg kan forstå dem som ikke tror dette. For det bryter radikalt med vår forestilling om hvordan kvinner er, fortsetter han.

Og så kommer den siste salven i denne omgang:

– Men pornomotstanderne er jo oppsiktsvekkende lite interessert i hva aktørene selv mener.

Er så Kjetil Rolness ute etter å korrumpere nasjonen fullstendig? I forordet til «Sex, løgn og videofilm» skriver han følgende:

«Jeg vil gjerne gjøre en møkkajobb i folkeopplysningens tjeneste, men sier nei takk til å spille Djevelens Advokat i pornodebatten. Jeg er ingen verdinihilist, ekstremliberalist eller dekadent postmodernist som mener at ’alt er lov’ eller ’alt er like bra’. Tvert imot. Jeg finner faktisk mye av antipornoretorikken støtende

Det blir nok krig, skal du se.