Kontroll på tiden.

Illustrasjon fra en kopi av kalenderen til Johannes von Gmunden, Nürnberg 1496. Foto: Wikicommons

Det tok lang tid før kalendersystemet vårt fungerte. Og ennå er ikke alle helt fornøyd.

(I år er det skuddår igjen, og dermed vil førstkommende mandag vise datoen 29. februar. Derfor kan det passe å fiske fram denne artikkelen (som jeg skrev for NTB Tema i desember 2012) om menneskets tusenårige kamp for å skaffe seg kontroll over tiden.)

– Før jordbrukets tid var ikke kalendere så viktig. Men når man skal så og høste til rett tidspunkt, blir kalenderen veldig viktig, sier Torbjørn Helle, professor emeritus ved NTNU.

Likevel er det blitt gjort arkeologiske funn som kan tyde på at menneskene begynte å holde styr på tida også før jordbruksrevolusjonen.

– Man har funnet 25.000 år gamle dyrebein som mennesker har risset inn markeringer på, og dette er blitt tolket som en slags kalender.

De første kalendersystemene var basert på Månens bevegelser. Men det er ikke helt samsvar mellom et måneår og den tiden Jorda faktisk bruker rundt Sola. En runde tar 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 45 sekunder.

– Det er bare 354 dager i et måneår. Dermed manglet det 11 dager. Dette problemet oppdaget de tidligste sivilisasjonene ganske raskt, forklarer Helle.

Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806.

Forbrytersyndikat med statsstøtte.

Faksimile fra All Verdens Historie 3-2016. Artikkelen min finner du på sidene 32-39.

De kalles yakuza, som betyr tapere på japansk. Men de er likevel et av verdens mest framgangsrike forbrytersyndikater. Det skyldes delvis at Japans mafia til tider fant støtte både i folket og hos myndighetene.

I kommende utgave av All Verdens Historie (nummer 3-2016, hvor coversaken er «Jakten på kjetterne») får jeg breie meg over hele 8 sider. De bruker jeg på å fortelle historien om yakuzaen, den japanske mafiaen. Den har det vært fascinerende å sette seg inn i. Håper den blir minst like spennende å lese om for folk der ute.

Magasinet kommer i salg nærmere månedsskiftet, hvilket nok vil si en gang i neste uke (tror jeg – finner visst ikke oversikten over utgivelsesdatoer…).

Årgangsoppskrifter.

Ord og uttrykk i gamle oppskrifter kan noen ganger volde besvær. Foto: Historisk kokekunst

Arkivarer prøver ut gamle matoppskrifter – og blogger om resultatet.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 1-2013.)

Er du nysgjerrig på matoppskrifter som er 200 år eller eldre? Da kan bloggen «Historisk kokekunst» være noe for deg. Den rapporterer om aktivitetene i den historiske matklubben til noen av Riksarkivets ansatte. Aktivitetene er i aller høyeste grad praktiske. Med gamle, håndskrevne oppskrifter som veiviser kokkeleres det ivrig.

Oppskriftene skriver seg fra en slektsbok nedtegnet i årene rundt 1814, skjønt flere av dem er betraktelig eldre enn som så.

– Boken har gått i arv i familier som var sentrale i 1814. Søsteren til en av eidsvollsmennene har for eksempel skrevet ned sine oppskrifter her. Og vi vil bruke den som innfallsvinkel til å fortelle noe litt annerledes om året 1814, fram mot grunnlovsjubileet om et drøyt år, forteller Bente Engelsen. Hun er rådgiver i Riksarkivet og en av ildsjelene bak bloggen.

– Initiativet til matklubben ble tatt før sommeren, men det var i høst vi hadde offisiell oppstart. Den ble markert med historisk Brun Soppe som kulinarisk attraksjon ved Riksarkivets høstfest. Navnet lyder jo ikke spesielt spennende, men ingredienser og krydring ga en særdeles velsmakende kjøttsuppe.

Hun forteller at de historiske matbloggerne legger vekt på å være på høyde med årstidene og kalenderen når oppskriftene velges ut. Dette betyr at de utpå nyåret vil ha blikket rettet fram imot blant annet fastelaven og feitetirsdag.

– Kan det være vanskelig å følge så gamle oppskrifter?

– Ja! Prøv å lese et par av dem, ord for ord! Hva er for eksempel Socker Plaiseer? Vi løser gåter hele tida, med en kombinasjon av oppslagsverk, kreativ innlevelse, sammenligning med andre eldre kilder, egne kokkeferdigheter, prøving og feiling – og innsatsvilje!

– Er det noen av oppskriftene som virker uappetittlige sett med dagens øyne?

– Nei, men det er en del vi ikke vet hva er! For eksempel noe som heter Hvid Skierm, som ble prøvd ut nylig. Kokken fulgte oppskriften så godt det lot seg gjøre – de er ofte ufullstendige – men resultatet ble noe merkelig noe som verken er dessert, kake eller noe annet vi kjenner. Har noen hørt om saken, så si fra!

– Noen kryddermessige overraskelser underveis?

– Igjen absolutt ja! Å brune ingefærrot sammen med kjøttet, til kjøttsuppe, og tilsette sitronskiver! Og muskat og sitron i selskap med høne!

– Hva er favorittoppskriften sålangt?

– Den som har blitt laget oftest i private repriser er Sitron Tærte. En for oss ny type fruktkake, med uvanlig innslag av ingredienser, frisk og lekker å spise. Men både Brun Soppe og Hønse Freckase var vinnere, og vi ligger i løypa med flere kaker, forteller Engelsen.

kokekunst.tumblr.com/

Problematisert magi.

Til uka får BBC-serien «Jonathan Strange & Mr Norrell» norsk tv-premiere.

«‘Can a magician kill a man by magic?’ Lord Wellington asked Strange. Strange frowned. He seemed to dislike the question. ‘I suppose a magician might,’ he admitted, ‘but a gentleman never could.’»

Serien er basert på debutromanen til Susanna Clarke fra 2004. Den tilhører sjangeren alternativ historie – med en magisk twist.

Handlingen utspiller seg under Napoleonskrigene og tar utgangspunkt i premisset om at magi har spilt en sentral rolle i Englands historie. I romanens nåtid (anno 1806) er det imidlertid lenge siden noen utøvende magiker har vært aktiv. Den engelske magien ser ut til å ha blitt ensbetydende med akademiske studier utført av noen få entusiaster. Men så kommer den eksentriske, sosialt inkompetente og ganske selvgode Gilbert Norrell på banen. Han har – gjennom årevis med studier – lært seg praktisk magi. Sort of. Tittelens andre navn, Jonathan Strange, blir etter hvert herr Norrells lærling. Og Strange er av en ganske annen støpning. Det ender i rivalisering mellom de to.

Romanen er delvis bygd opp som faghistorisk bok om disse to, med et vell av fotnoter. Jeg synes dog ikke at alle fotnotene er like vittige/interessante.

Noe av det beste med fortellingen er derimot måten den forholder seg til magi på. Den problematiserer praktisk magi ved at den i episode etter episode understreker at magi verken er enkelt eller fritt for alvorlige konsekvenser. Langt på vei får den leseren til å være glad for at magi ikke finnes. Slik sett skriver «Jonathan Strange & Mr. Norrell» seg inn i det jeg tidligere har rubrisert som revisjonistisk fantasy.

All god dramatikk må by på kvalifisert motstand – helst på flere plan – og i motsetning til en del andre forfattere har Clarke tatt denne utfordringen på alvor.

BBCs tv-versjon har fått god mottakelse. Første episode (av i alt 7) sendes på NRK2 11. februar kl. 21.30.

Her er et klipp fra første episode:

Riff & rull.

Musikk- og filmindustrien er gjensidig forelsket i hverandre. Siste uttrykk for romansen er tv-serien «Vinyl».

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Så løp og kjøp!

Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet en artikkel om hvordan musikkbransjen skildres på film og tv. Aktualitetsknaggen er den nye serien «Vinyl», som får premiere på HBO Nordic 15. februar.

En av seriens produsenter heter Mick Jagger, og ingen ringere enn Martin Scorsese regisserer pilotepisoden. Jagger og Scorsese har knadd på ideen bak «Vinyl» i bortimot 20 år. Opprinnelig var ambisjonen å lage «en episk film som fulgte musikkindustriens historie gjennom flere tiår», har Jagger forklart i et intervju med Rolling Stone Magazine. Den ambisjonen måtte skrinlegges. Istedet konsentrerer «Vinyl» seg om 70-tallets New York.

Dette er ikke akkurat første gang film eller tv-serier har valgt musikkindustrien som tema. Helt siden lydfilmens oppfinnelse, med lanseringen av «The Jazz Singer» (1927), har denne koblingen fortonet seg naturlig. Lyd og bilde søker sammen. Filmfortellingene trenger et soundtrack, og filmene bidrar til å selge plater.

Litt om resten av innholdet i #2-2016:

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese hvordan Norges enorme fiskeressurser verd milliarder, gjennom flere år er samlet på noen få hender – med nedleggelser av fiskerisamfunn som konsekvens.

Barneskolen ved frontlinjen i Donetsk rammes jevnlig av eksplosjoner og skuddsalver, likevel holder de åpent.

São Paulos sentrum er forbeholdt de rike, men nå vil folket ta byen tilbake.

Les også om verdens største hangar på Schiphol-flyplassen i Amsterdam, der det er blomster for milliardbeløp som håndteres.

Desalinering, resirkulering eller skysåing? Det er noen av måtene optimistene mener de skal sikre verden nok ferskvann.

Og på filmlerretet har far tatt over rollen som den omsorgsfulle i familien.

 

Sex, vold og eventyr.

Dronningen i «Tale of Tales», spilt av Salma Hayek, i ferd med å gomle dragehjerte. Foto: Tour de Force/Filmweb

Opprinnelig var eventyrfortellingene like mye myntet på et voksent publikum – og noen mer enn andre. «Tale of Tales» tar opp igjen den tråden.

(Opprinnelig publisert i Aftenposten Innsikt, desemberutgaven 2015.)

Eventyr for voksne. To århundrer før brødrene Grimm – og seks tiår før Charles Perrault ga ut sin berømte eventyrsamling – ble tobindsverket «Lo cunto de li cunti» (1634 og 1636) publisert i Napoli. Tittelen betyr «Fortellingenes fortelling», og var en samling eventyr nedskrevet av poeten Giambattista Basile.

Undertittelen var «Underholdning for de små», og hos Basile finner vi de første trykte versjonene av «Askepott», «Tornerose», «Hans og Grete», «Rapunzel» og «Mesterkatten i støvler».

Men eventyrfortellingene var i utgangspunktet generasjonsoverskridende. De var for både barn og voksne. Siden formen opprinnelig var muntlig, rommet den også muligheter for å utbrodere «voksne» innslag. Eventyrene var både «såpeopera», «barne-TV» og «skrekkfilm» på én gang. På 1800-tallet ble denne kulturformen forvandlet mer entydig til litteratur, i form av autoriserte eventyrsamlinger. Én konsekvens av dette – fordi eventyr etter hvert ble definert som barnekultur – var en økende ufarliggjøring, særlig etter at velmenende pedagoger fikk fingrene i materialet.

Trekantdrama. Basiles samling inneholder imidlertid også mer ukjente eventyr – av den voldsomme, blodige, burleske og barokke sorten. Og det er tre av disse den italienske regissøren Matteo Garone har filmatisert i «Tale of Tales», som hadde norsk première julen 2015. Vi møter blant annet et barnløst kongelig par (Salma Hayek og John C. Reilly), som får nyss om en magisk løsning på infertiliteten: Dronningen må spise et dragehjerte, tilberedt av en jomfru. Dette prosjektet fører suksessivt til en død monark, en mystisk dobbeltfødsel og et morderisk trekantdrama rundt mor og barn.

Filmen forteller også historien om en konge (Toby Jones) som gjør en loppe til sitt nye kjæledyr. Insektet fôres så gavmildt at det vokser til abnorm størrelse. Men beistet dør, og kongen bestemmer seg for å døyve sorgen ved å gifte bort datteren til den som kan gjette vekten på loppeskinnet. Vinneren blir et fælt troll. I tillegg møter vi en viril konge (Vincent Cassel) som blir betatt av den vakre sangen fra en kvinne han ikke kan se. Fascinasjonen driver ham til kåt beiling utenfor huset hennes. Hva han ikke vet, er at dette er boligen til to aldrende søstre. Kongen nekter å gi seg, og partene blir etter hvert enige om en hyrdestund – i stummende mørke.

«Tale of Tales» går altså tilbake til kildene for å finne eventyr som ikke er konfiskert av det barnevennlige regimet. Garrone er likevel ikke alene om å «frigjøre» eventyrene. Flere regissører har gitt eventyrtradisjonen en voksen utforming. Noen har trukket fortellingene i en realistisk retning, mens andre har beholdt det fantastiske preget. Spennet er stort.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

 

Jeg debuterte med terningkast 6.

I disse dager er det 20 år siden min aller første filmanmeldelse stod på trykk.

Januar måned anno 1996 var bikkjekald. Iallfall i Oslo. Hver dag hutret jeg meg gjennom gatene fra Vika til Parkveien. Eller fra Løkka til Parkveien. Dagsruten varierte etter hvor jeg overnattet. Dette var nemlig før jeg flyttet til Tigerstaden.

Men i januar for 20 år siden hadde jeg praksisopphold hos Filmmagasinet. Det var en nyttig erfaring.

Den faste redaksjonen bestod bare av Geir Kamsvåg og Erlend Eskeland, og de hadde hendene fulle. Derfor fikk praktikanten frie tøyler og bedt om å aktivisere seg selv. Perfekt!