Er løsningen et «ny-middelaldersk» Europa?

EU sliter. Bør unionen hente inspirasjon fra Det tysk-romerske riket? Ja, mener enkelte akademikere.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie, februar 2014.)

I 1806 ble en nesten tusenårig statsdannelse strøket av europakartet.

Det tysk-romerske riket (962–1806) ble et av ofrene for napoleontidens store omveltninger.

På dette tidspunktet hadde statsdannelsen med det pussig sammensatte navnet forlengst blitt en kraftløs kuriositet.

Perioden etter 1648, da Tredveårskrigen tok slutt, hadde i stadig økende grad vært preget av sentralstyrte nasjonalstater.

Slik fortsatte det også etter 1806. Helt fram til vår egen tid, hvor den europeiske unionen nå binder sammen kontinentet på stadig nye måter.

Samtidig sliter unionen tungt. Særlig de sør-europeiske regionene har store problemer.

Mange mener løsningen må være enda tettere integrasjon. Noen ønsker seg et føderalt Europa.

Men det finnes andre forslag – og enkelte av dem er inspirert av riket som forsvant i 1806.

Hva var Det tysk-romerske riket?

Wikipedia summerer det opp på greit vis:

Det tysk-romerske rike var ingen nasjonalstat, men en overnasjonal statsdannelse som besto av et konglomerat av land i vest- og Sentral-Europa.

Styreformen var føderal-monarkisk med en keiser som ble kronet av paven i Roma, og valgt av et kurfyrstekollegium bestående av de mektigste fyrster innenfor riket.

De enkelte fyrstene hadde stor grad av uavhengighet.

Det fantes enkelte sentrale institusjoner, som Riksdagen, Rikskammerretten, Rikshoffrådet og i krigssituasjoner en felles Riksarmé, men ingen sentral regjering eller egentlig hovedstad.

Det kan høres litt skrøpelig ut. Eller uoversiktelig.

Iallfall ikke strømlinjeformet, effektivt og samordnet.

Maktutøvelsen i riket var gjerne preget av overlappinger, særordninger og kompromisser. Og dette var en svakhet i en periode preget av hyppige europeiske kriger.

Likevel mener bl.a. Jan Zielonka, som er professor i europeisk politikk ved University of Oxford, at Det tysk-romerske riket bør være en åpenbar inspirasjonskilde for dagens EU.

Dagens europeiske kontinent er preget av intern fred. Derfor har behovet for den sterke, sentralstyrte nasjonalstaten avtatt. Mens mulighetene for samarbeid er desto større.

Dagens problemer bunner ikke i samarbeidslysten, men i at EU etterstreber en felles standard på flest mulige områder. Europa er imidlertid altfor variert og mangefasettert til at dette vil fungere, lyder kritikken.

Zielonka mener at dagens Europa i praksis allerede har antatt et «ny-middelaldersk» preg.

«Et utvidet EU likner i stadig høyere grad mer på et ny-middelaldersk imperium enn en klassisk statsdannelse av den westfalske typen», skriver han i boka Europe as Empire: The Nature of the Enlarged European Union.

Brüssel har verken innsett eller ikke tatt konsekvensen av dette særpreget. Og da går det bare sånn passe.

Men, «EU likner et imperium vi kjenner fra mange århundrer siden. Med sine mange ulike styringssystemer, uklare grenser og myke former for ekstern maktutøvelse», legger professoren til. Og tenker da på Det tysk-romerske riket.

Zielonka skriver også at han «ikke har noen betenkeligheter med å konkludere med at Europa bør omfavne et ny-middelaldersk EU», siden dette har flere fordeler.

Der de sentraliserings- og standardiseringskåte ser manglende økonomisk og politisk integrasjon, ser Zielonka fleksibilitet og tilpasningsevne.

For kan man egentlig forvente at vidt forskjellige økonomier kan styres etter en felles økonomisk politikk?

Europeisk integrasjon bør bli mer fleksibel og kompromissvillig. Medlemsstatene bør i større grad få anledning til å finne de fellesløsningene som passer dem – i grupperinger som passer naturlig sammen.

Her kan altså det desentraliserte keiserriket fra middelalderen stå som modell.

Jacques Delors, som var president for Europakommisjonen fra 1985 til 1995, sa en gang at «EU er en UPO – et Uidentifisert Politisk Objekt».

Kan det tenkes at Zielonka – med inspirasjon fra historien – har identifisert hva unionen bør være?