Minner & mytologisering.

flagsofourfathers

Utsnitt av plakaten til «Flags of Our Fathers».

Mennesker trenger å mytologisere og forenkle – særlig dramatiske og komplekse hendelser som krig og revolusjon.

(Denne artikkelen skrev jeg i desember 2006. Den ble aldri publisert.)

Det er comme il faut å grine på nesa av begrepet mytologisering. Men vær du sikker: Du er selv skyldig! Til din unnskyldning skal det sies at du knapt har særlig til valg.

Vi mennesker er sosiale vesener som daglig forholder oss til andre. Også til folk vi ikke kjenner, eller ikke treffer. For ikke å bli fullstendig overmannet, og for å kunne sette oss selv og de andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, tyr vi til ulike former for fortellinger. Kort sagt: Vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Og vi er pokka nødt til å gjøre det. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Her begynner trøbbelet. For selv ikke den mest komplette fortelling rommer alle nyanser, motforestillinger og detaljer som gjør den komplett. Desto verre blir det når vi skal forholde oss til en hel haug ulike fortellinger på én og samme tid. Forenkling er uunngåelig. Og med forenkling følger mytologisering. Enkelte fakta, enkelte episoder og enkelte utsagn blir blåst opp og gjort enerådende.

Dette gjelder alle fortellinger. Ikke bare fiksjon, men også de fortellingene vi kaller nyheter. De som tror seg godt informert om alt som skjer i verden etter å ha sett Dagsrevyen er lovlig naive.

Årsaken er selvfølgelig filtreringen media foretar: Den monumentale majoriteten av nyhetsverdige hendelser i løpet av nyhetsdøgn blir ganske enkelt ikke dekket på grunn av plassproblemer. Og utvalget av saker som faktisk når opp går igjennom en mytologiserings/forenklingsprosess. Ubønnhørlig.

I vår tid er få ting nyhetsverdige om det ikke foreligger bildemateriell fra saken. Dagsrevyen, for å holde oss til det eksempelet, er jo først og fremst et TV-program. Men at bilder mytologiserte verden før også, særlig når formålet utvetydig var propaganda, levner ikke Clint Eastwoods «Flags of Our Fathers» tvil om.

Fotografiet av amerikanske soldater som heiser flagget på Iwo Jima er ikonisk. Og det ble svært viktig for indremedisinen i et krigstrøtt USA. Her kunne man endelig presentere folk for et bevis for at krigen gikk i riktig retning.

Problemet med fotografiet, slik det ble presentert, var at det ble tatt lenge før japanerne hadde strukket våpen på Iwo Jima. Det ble dessuten ikke fortalt at fotografiet var av den andre flaggheisingen på øya, iscenesatt for dramatisk effekt. I filmen får vi innblikk i hvordan de 3 soldatene som flys hjem fra fronten, for å hylles som helter, sliter med dårlig samvittighet. Ikke minst fordi kameratene deres, som heiste det første flagget, er drept. De føler seg ikke som helter. Men nasjonen trenger å få høre en heltehistorie.

Men om nyhetsformidling – som tross alt er basert på en eller form for dokumentasjon – like forbannet åpner for intense diskusjoner. Og om fotografier, i seg selv dokumentasjoner, kan gi feil inntrykk av hva som foregår – hva da med noe så luftig som minner? Dette er tema for «Hvor var du, egentlig?» («A fost sau n-a fost?»)

Rumensk film er mildt sagt sjelden kost på norske kinoer, men Corneliu Porumboius ekstremt lavmælte komedie bøter på det.

De fleste av oss husker sikkert hvordan revolusjonen mot diktatoren Ceausescu utspant seg for åpne TV-skjermer i dagene rett før jul 1989. Det avgjørende øyeblikket var klokken 12.08 den 22. desember – tidspunktet da Ceaucescu rømte fra presidentpalasset, mens en hel verden fulgte med. Men akkurat den detaljen har du sikkert glemt.

At minner spiller oss sine puss, og at hukommelsen ikke er til å stole på, er elementært. Men problemstillingen settes på spissen når man ikke kan være sikker på at folk husker hva de gjorde og hvor de var mens dramatiske omveltninger fant sted.

I Porumboius film følger vi 3 menn på årsdagen for revolusjonen: En historielærer, en pensjonist og en programleder. (Legg merke til at både historiefaget og media er representert.) Sistnevnte inviterer de to andre til å delta i sitt talk show, på den lokale fjernsynstasjonen, for å diskutere følgende problemstilling: Var vår lille by også med i revolusjonen den gangen for 16 år siden? Det skal vise seg at folk har ulike meninger om den saken. Men betyr det at noen juger? Svaret er ikke åpenbart.

Dersom man skal vri den problematiserende kverna en ekstra runde, kan man spørre: Hva med nyheter og faktaprogrammer basert på intervjuer? Husker folk foran mikrofonen riktig? I hvilket ledd begynner mytologiseringen? Selv øyenvitner er notorisk upålitelige. Og de blir sjelden bedre med tiden.

Dessuten, har vi selv et bevisst forhold til fotografier? Per idag ser det ut som 2 motiver fra Irakkrigen vil bli stående: Den nyarresterte og uflidde Saddam Hussein, samt overgrepene i Abu Ghraib. Men kan man virkelig påstå at disse to bildene er dekkende for hele konflikten?

Mytologisering forblir av naturlige årsaker vår foretrukne måte å organisere virkeligheten på. Likevel, på sitt mest presise kan mytene uttrykke noen sentrale sannheter. Det skal man heller ikke glemme. Det er kanskje også det beste vi kan håpe på.

 

Omtalte filmer:

«Hvor var du, egentlig?»
Regi: Corneliu Porumboiu
Med: Mircea Andreescu, Teo Corban, Ion Sapdaru

«Flags of Our Fathers»
Regi: Clint Eastwood
Med: Ryan Phillippe, Jesse Bradford, Adam Beach, Barry Pepper