Skjoldbjærg anno 2003.

Erik_skjoldbjærg_christina_ricci_jessica-lange_scanbox

Erik Skjoldbjærg instruerer Christina Ricci og Jessica Lange på settet til «Prozac Nation». Pressefoto: Filmweb/Scanbox Norge

I dag er det premiere på Erik Skjoldbjærgs siste film, «Pyromanen», som gjennomgående har fått gode kritikker. Plagede menneskesinn ser fortsatt ut til å være noe regissøren interesserer seg for. I 2003 intervjuet jeg ham i forbindelse med lanseringen av «Prozac Nation».

(En forkortet versjon av dette intervjuet kom på trykk i magasinet Mann)

Etter mye om og men, er det endelig duket for premiere på Erik Skjoldbjærgs «Prozac Nation». Regissøren håper ikke det har skadet karrieren hans at det har tatt så lang tid å få filmen satt opp på kino. – Jeg har jo levd på «Insomnia», og nyinnspillingen av «Insomnia», sier han.

Som kjent er «Prozac Nation» Skjoldbjærgs Hollywood-debut. Produsert av hovedrolleinnehaver Christina Ricci, på hennes eget initiativ, etter at hun så nettopp «Insomnia». Gode filmer med gode skuespillerinnsatser er med andre ord den beste metoden å sikre karrieren sin på.

– Det skuespillere ser på, er om du har fått andre skuespillere til å fungere på film, kommenterer Skjoldbjærg.

De fleste vet nok også at filmen er basert på Elisabeth Wurtzels bestselgende selvbiografi. Og at den handler om forfatterens strevsomme og ustabile første år ved prestisjeuniversitetet Harvard, hvor hun tok et oppgjør med sine indre demoner. Wurtzel har sett filmatiseringen, og ifølge Skjoldbjærg likte hun resultatet.

– Men depresjon må da være en veldig vanskelig følelse å skildre på film?
– Jeg liker sånt. «Insomnia» handlet jo også om indre følelser. Jeg synes det er en utfordring. Det som gjør meg nysgjerrig, er også det som får meg til å tenne. Men depresjoner er helt klart ikke det enkleste å gi seg i kast med. Det kan fort ende opp med å virke patetisk.

– Var det en vanskelig bok å filmatisere?
– Den er iallfall ukonvensjonell. Det er ingen konvensjonell historie fra A til Å som binder boka sammen. Vi har bare tatt en del av boka, og forsøkt å komprimere den ene biten.

– Var det mye diskusjon rundt hvilken del av boka dere skulle bruke?
– Nei. Det forelå et manus da jeg kom, som jeg jobbet videre på sammen med manusforfatteren.

– La oss snakke litt om birollene. Du hadde ikke sett «American Pie» før du ga Jason Biggs rollen som kjæresten. Ville du valgt ham uansett?
– Jeg hadde ikke sett «American Pie» før jeg ble introdusert for ham, så det kunne kanskje vært vanskeligere å overbevise meg om at han passet. Nå må jeg få si at jeg lo godt da jeg så «American Pie». Det er ikke det. Men den rollen han spiller der er langt unna den rollen jeg tenkte han skulle spille i «Prozac Nation». Så det var nok heldig at jeg først traff ham og fikk en god kontakt, før jeg så filmen. Men det er et eller annet med skuespillere som har comic timing. Veldig mange skuespillere som er gode på komedie, kan også takle veldig mye annet. De tør å drite seg ut, og er veldig ærlige som skuespillere, tror jeg. Og Jason er veldig ærlig som skuespiller. Det er ikke så mange unge, mannlige skuespillere som klarer å fremstille det å være utilstrekkelig uten at de blir patetiske. Han klarer å være utilstrekkelig med integritet. Det skiller ham ut fra mange andre skuespillere i den aldersgruppa. Han er også veldig glad i denne filmen, fordi han får vist at han kan helt andre ting.

– Fikk du noen reaksjoner på valget av ham?
– Ja, det var litt skepsis. Vi hadde et par diskusjoner om det. Men de stolte på meg når jeg sa at jeg var komfortabel med ham.

– Hvor vanskelig var Lou Reed å be?
– Veldig vanskelig, fordi han var redd for at vi ville bruke for lang tid. Ideen var å filme ham før en konsert i Vancouver, men hans tidligere erfaring med film tilsa at vi ville gå langt over tiden. Så han sa nei et par ganger før vi fikk overtalt ham. Tilslutt fikk vi 4 timer, og rakk alt i løpet av de timene. Da han kom på settet var han fremdeles litt skeptisk, men etter hvert ble han mer og mer entusiastisk. Særlig når vi klarte å overholde de 4 timene.

Det er over 1 år siden Skjoldbjærg ble ferdig med produksjonen. Hvilke forventninger har han nå, når det endelig blir lansering?

– Det er vanskelig å si. Jeg prøver egentlig å nullstille meg når jeg kommer ut med en ny film. Det er så vanskelig å forutsi hva mottakelsen vil bli. Jeg har jo ingen innflytelse på hva kritikerne kommer til å si. Og hva publikum vil mene vet jeg heller ingenting om. Men jeg vet iallfall, basert på testvisningene vi har hatt, at dette er en film som helt sikkert kommer til å få sine fans, fordi den er veldig kompromissløs i sin fortellerstil. Dessuten var boka veldig kontroversiell.

– Det er vel også en styrke å ha en slik bok i ryggen på en filmlansering?
– Ja, det tror jeg. Det er jo en kultbok. Selvfølgelig gir det et ekstra push.

– Vil det bli aktuelt med nye samarbeid med Christina Ricci?
– Gjerne for min del. Men det er så uforutsigbart. Jeg synes hun er en fantastisk skuespiller. Alt er så avhengig av type prosjekt, penger, tid og hennes tilgjengelighet.

– Kan du si litt om samarbeidet med Jessica Lange?
– Ja, det var egentlig et av de største kickene med å lage denne filmen. Hun har en aura rundt seg, samtidig som hun er diskre – eller tilbaketrukket. Hun minner meg om bilder av de gamle Hollywood-divaene. Jeg er jo oppvokst med hennes filmer. Hun er en levende filmlegende.

– Jeg har inntrykk av at det er mange snylteyrker rundt filmindustrien i Hollywood. Du har også vært inne på det i intervjuer der du snakker om byråkratiet i filmbyen.
– Jo. Det er for så vidt 2 fenomener. Det ene er at fagforbundene i filmbransjen er veldig sterke. Det finnes så mange regler for hva du kan og ikke kan gjøre. Jeg, som regissør, kan for eksempel ikke instruere en statist. Det er regiassistentens oppgave. Så jeg må eventuelt instruere statisten via min assistent. Det eksemplifiserer forholdene der borte veldig godt. Vi var 30 på settet under innspillingen av «Insomnia». På «Prozac Nation» var vi over 100.

– I tillegg har du det andre fenomenet. Jeg vil ikke bruke ordet snyltere. Det kan du få bruke selv. Men faktum er at man ikke kan inngå en eneste avtale i Hollywood uten at det skal være tilstede en rekke agenter og advokater, som skal ha sine 5 eller 10%. Det bidrar også til å gjøre det hele ganske tungrodd.

Og på å forklare hvorfor budsjettene blir så store?
– Absolutt!