Skjønnhetens mange ansikter & falske dokumentarer.

Faksimile fra sommerutgaven av Aftenposten Innsikt.

To bidrag til årets sommerlektyre: Sosiologiske studier som avdekker interessante variasjoner i skjønnhetsidealet. Og juksedokumentarenes snurrige lek med «virkeligheten».

Nå er sommerutgaven av Aftenposten Innsikt kommet i salg. Her har jeg (som alltid) bidratt med spaltene «Lest siden sist» og de historiske notisene til «Det skjedde». I tillegg har jeg skrevet et par artikler.

Den første handler om interessante sosiologiske funn vedrørende skjønnhetsidealer. Her er en liten tekstteaser:

Skjønnhet er ikke bare biologi. Den er også kulturelt og sosialt betinget – men først og fremst når det gjelder vurderingen av kvinners ytre.

Vi har hørt det mange ganger, skjønnhet er universelt og blir angivelig vurdert på omtrent samme vis verden over. Det skal dypest sett handle om sunnhet, noe som kommer til uttrykk i symmetriske ansiktstrekk. Kildene er gjerne biologer eller evolusjonspsykologer. Men nå bringer en ny sosiologisk studie flere perspektiver på banen. Det finnes ikke noe universelt skjønnhetsideal – ikke engang innenfor ett og samme land. Og kvinnelig skjønnhet vurderes etter andre kriterier enn mannlig.

Avisklipp fra Woody Allens film «Zelig», som er blant juksedokumentarene jeg tar for meg i artikkelen.

Den andre artikkelen handler om juksedokumentarer, eller «mockumentaries» som de engelsktalende kaller det. Aktualitetsknaggen er comebacket til en viss kontorsjef uten sosiale antenner…

Hvis et meningsmålingsinstitutt skulle spørre folk om hvem som er tidenes verste kontorsjef, er antagelig sjansen stor for at flere ville svart David Brent. Noen ville kanskje til og med ment det i fullt alvor. Brent er jo rollen som gjorde skuespilleren Ricky Gervais til kjendis, men komiserien «The Office» ble fortalt ved hjelp av virkemidler hentet fra reality-sjangeren: Håndholdt kamera som følger personene tett på – observerende. Og med mellomstikk som består av intervjuer med de samme menneskene, hvor de helst kommenterer det vi akkurat har vært vitne til.  Alt dette er på plass igjen når Gervais dukker opp på kino 26. august – i filmen «David Brent: Life on the Road». Siden sist har den sosialt inkompetente kontorsjefen skiftet beite. Han er nå rockestjerne, ute på turné. Brent tror dokumentaristene vil portrettere ham på en glamoriserende måte, mens sannheten er at de lager en «hvor ble de av?»-film.

Hvis noe av dette frister så kan du lese resten i Aftenposten Innsikt juli/august 2016.

I denne sommerutgaven kan du også lese om hvordan turismen fra cruiseskip er en uregulert miljøversting og en trussel mot klodens natur og kultur. Den eksplosive veksten i cruisefarten forurenser og sliter ned verneverdige reisemål og attraksjoner.

Innvandrere kan komme til å avgjøre presidentvalget i innvandrernasjonen USA. Latinobefolkningen har vokst enormt de siste få årene, de er unge, de er positive til innvandring, og de sympatiserer tradisjonelt med demokratene, men mange er hjemmesittere.

Cuba måtte ufrivillig gå over til småskala økologisk jordbruk, takket være Sovjetunionens sammenbrudd. Les hvordan dette har skjermet landet for bie-døden, som verden ellers rammes av.

Hva kom først, diagnosen eller medisinen? Kritiske innsiderapporter trekker i tvil holdbarheten i psykiatriens og legemiddelindustriens kobling mellom mentale problemer og diagnosene som brukes.

Seksualundervisning i det digitaliserte og seksualiserte samfunn: «Alt vi lurte på – og ønsket å utforske – var kun noen tastetrykk unna. Vi gjorde det på egen hånd, og vi snakket ikke med de voksne om det. Det var vår kollektive hemmelighet.»